Det ser ut til at jøder med sin blotte eksistens provoserer folk som bor i deres nærhet fordi de oppleves enten som svake og ynkelige eller for sterke, individuelt eller som gruppe. Tre profilerte forskere Trond Berg Eriksen, Håkon Harket og Einhart Lorenz: har i boka «Jødehat: antisemittismens historie fra antikken til i dag» (2005) gjort rede for årsakene. De skriver at etter 1967 har en global antisionisme blitt like utbredt som den tradisjonelle antisemittismen.
Et sosiologisk fenomen som ofte viser seg, er sympatien vi mennesker har overfor den svakeste part i en strid. Dette fenomenet viste seg overfor Israel i de første årene av landets eksistens. I Frihetskrigen i 1948 måtte landet og folket kjempe en kamp på liv og død for sin rett - og greidde det med et nødskrik. Sympatien som verden viste dem i den situasjonen varte til Seksdagerskrigen i 1967. Det israelske folk forstod i løpet av disse 19 årene at hvis de skulle overleve i et fiendtlig arabisk nabolag, måtte landet være militært sterkere enn alle de arabiske landene til sammen. De kunne ikke tillate seg å være den svake part flere ganger. Det skapte problemer for araberstatene som planla nye kriger i Midtøsten, der muslimer aldri vil tolerere en jødisk entitet i sin midte. Det burde nå være klart for alle internasjonale politiske aktører, også for norske kirkeledere.
Jødene har måttet og vil måtte betale en høy pris for denne retten til landet sitt. Først fikk de et militært oppgjør med araberstatene i 1956/57 i Suez-krisen. Den endte uten seier for noen av de involverte parter, inkludert England og Frankrike. Men president Nasser i Egypt ønsket revansje, og den ble han snytt for i juni 1967 ved at Israel kom han i forkjøpet i Seksdagerskrigen. Israels militære strategi fungerte.
Krigen ble imidlertid et negativt vendepunkt for Israels forhold til resten av verden. Sympatien i Vesten forsvant som dugg for solen, for nå var det palestinske folk «the underdog». Denne internasjonale «kuvendingen» skal PLO-formann Yassier Arafat ha mye av «æren» for. Han fikk Nobels fredspris for sin innsats for det «palestinske folk». Hans stigende internasjonale status skjøt fart etter Seksdagerskrigen og viste seg klarest i FNs organer, der Israel siden 1967 har blitt plukket ut som verdens største «bølle», og av den grunn blitt gjenstand for talløse fordømmelser, blant annet for folkemord i «Palestina», ene og alene fordi de arabiske land og deres mange allierte i FN-systemet har det nødvendige flertall som trengs for å herse med den jødiske staten i FNs organer. Andre land har etter hvert hengt seg på med sine fordømmelser, også Norge.
Det som likevel er det store tankekors i forbindelse med denne internasjonale kuvendingen, er kristenhetens deltakelse i vendingen. Det jødiske folk som har båret frem verdens frelser og gitt oss Bibelen som viser veien til vår frelse, har vedvarende blitt hundset med mer enn noe annet folk gjennom tidene. Selv om man ser bort fra at Gud fremdeles kanskje har en plan med dette folket, og bare tar i betraktning de folkerettslige forhold, burde dette være god nok grunn til at den kristne kirke på jord helhjertet hadde gått inn for å forsvare Israels rett til å få sitt land tilbake, for som professor Allan Dershowitz skriver i boka si «Israels sak» fra 2005: "Internasjonale vedtak og traktater siden 1917 legitimerer den jødiske stats rettmessige eksistens."
Kirkenes Verdensråd og Lutherske Verdensforbund på verdensbasis - og Mellomkirkelig Råd, Kirkens Nødhjelp, KFUM/KFUK og andre kristne organisasjoner her hjemme, har oppfordret sine medlemmer til å delta i BDS-kampanjer, som har samme formål som internasjonale terrororganisasjoner, som ønsker Israel erstattet med en stat for palestina-arabere på det jødiske kjernområdet, Judea og Samaria, med Øst-Jerusalem som den arabiske terrorstatens "foreløpige" hovedstad. Kristenhetens negative holdning til den jødiske stat er dypt tragisk!
