Helbredelse ved bønn

Barndom

I 1857 gikk det en vekkelse over USA. Røft regnes det med at rundt 50.000 mennesker ble frelst hver måned i denne perioden. Og i 1859 kom vekkelsen over Irland og derifra videre til England. Spurgeon talte til store folkemengder i London. Christmas Evans drev frem vekkelsen i Wales og William Booth begynte sin tjeneste blant de fattigste i Øst London.

Smith Wiggelswort ble født inn i en svært fattig familie i 1859. Da han var 6 år gammel måtte han begynne å arbeide på jordene med turnipstynning og luking. Da han var 7 år gammel fikk han arbeid på en ullvarefabrikk og da ble det litt romsligere med mat i hjemmet. Men han måtte stå opp kl. 05.00 og gå 3 kilometer til fabrikken. Der arbeidet han 12-timers skift 6 dager i uken. Han beskrev det kort med at en dag var som en måned.

Troen

Han lengtet alltid etter Gud og som 8-åring ble han født på nye ved troens ord. Han beskrev seg selv som en sjelevinner fra første stund. Den første han vant for Kristus var sin egen mor. Som 10-åring ble han konfirmert og biskopen i den episkopale kirken la sine hender på ham. Han sier det så fint:  "Hele kroppen min var fyllt av en bevissthet om Guds nærvær - en bevissthet han hadde i fire dager". Selv som 10-11 åring prøvde han alltid å komme i kontakt med gutter for å snakke til dem om frelsen. Han ville dele gleden han selv hadde, men det endte som regel med håndsord. Noe som var uforståelig for ham. Han var med i litt forskjellige forsamlinger men ble etterhvert mer og mer med i Frelsesarmeen. Han hadde ingen skolegang og kunne knapt lese og han stammet når han snakket. På tross av dette ble han stadig utfordret til både å tale og lede møter. Det var uforståelig for ham selv. Men han ivret etter å tjene Gud.

Utvikling

Smith Wiggelsworth bodde i Bradford. Der fikk også Mary Jane Featherstone tjeneste i et av de store husene. Hun kom fra en metodist-familie. De giftet seg og fikk 4 barn. Han arbeidet som rørlegger og hadde eget firma. Mary Jane kalte han bare for Polly. Hun lærte ham å lese og skrive. Og like viktig - hun kunne korrigere ham, noe han ofte trengte. Han ble døpt i vann og døpt i den hellige ånd. Det ble mer og mer tjeneste for de begge to og stadig mindre rørleggerarbeid. Men det som er tydelig gjennom biografien er hvordan Wiggelsworth hele tiden utviklet seg i troen og kjærligheten til Gud.

Helbredelser

Biografien forteller om mange helbredelser. Jeg tar med en nærmest tilfeldig valgt. "Jeg fikk mange telegrammer om å besøke en mann på et sted nær Grantham. Den unge mannen var farlig syk. Til Grantham hadde jeg 15 kilometer å sykle. Da jeg kom frem til gården den ettermiddagen, spurte en kvinne meg i døra: "Er du Wiggelsworth?" Jeg svarte "Ja". Hun sa: "Du er dessverre for sen. Sønnen min er kommet så langt at det ikke kan gjøres noe for ham mer". Jeg svarte: "Gud har aldri sendt meg noe sted for sent". Jeg ba om å få gå inn til den unge mannen. Han lå i sengen sin med ansiktet mot veggen og hvisket at hvis han ble snudd på, ville han dø, for hjertet hans var så svakt. "Javell" sa jeg. "Jeg skal be om at Herren skal styrke deg". På den tiden brukte jeg å be og faste mye. Jeg viste at dette tilfellet var langt utenfor alt menneskelig håp. Derfor låg jeg våken det meste av natten og ba. Jeg stod tidlig opp neste morgen og gikk ut på et jorde og ba, for jeg tok dette tilfelle tungt innover meg. På det jordet gav Gud meg åpenbaring og tro for helbredelse.

Jeg gikk inn i huset og ba dem henge frem mannens klær. På dette stedet er klimaet så vått at de måtte henges opp og tørkes før de kunne brukes. Men familien trodde ikke og derfor gjorde de ikke som jeg sa.

Jeg gikk til metodistkirken og ble bedt om å lede møtet. Gjennom Herrens ord ble troen plantet inn i alle menneskene på møtet og så hendte det noe. De kjente alle den unge mannen ved navn og de sa alle: "Matthew kommer til å bli frisk". Dette fikk meg til å innse at tro kan skapes i andre akkurat som den ble skapt i meg. Jeg gikk tilbake til huset og sa: "Har dere hengt frem klærne?" De var skamfulle fordi de ikke hadde gjort det.

Så gikk jeg inn i rommet og fortalte den unge mannen om synet jeg hadde hatt og sa at noe ville hende som var ulikt alt det andre jeg hadde opplevd. Jeg sa: "Når jeg legger hendene mine på deg, vil Herrens herlighet fylle rommet så jeg ikke kan stå oppreist. Jeg kommer til å ligge hjelpesløs på golvet". Jeg gikk ut og hentet klærne hans, og sa til en av familien: "Alt jeg vil dere skal gjøre er å ta på han strømpene". Hvorfor jeg ba dem ta på ham strømper, er et mysterium. Bena hans var som på et skjelett, og jeg så hvor hjelpesløs han var. Jeg forstod at et stort mirakel måtte skje. Da den unge mannen hadde fått på strømpene sa jeg til den som hadde tatt dem på: "Du kan gå ut".

De lukket døra. Jeg tror det er svært viktig å ha døra lukket når du har et tilfelle som dette, for så vet du at du er lukket inne med Gud alene. Jeg ba at synet nå måtte vise seg å være sant, og straks, i det øyeblikket jeg rørte ved den unge mannen, fylte Guds kraft rommet og var så mektig at jeg falt på golvet. Jeg ble liggende på ansiktet i et kvarter. Hele tiden ropte Matthew i sengen: "Herre, dette er til din ære! Dette er til din ære". Sengen ristet og like ens alt annet i rommet, ved Guds kraft.

Matthews krefter, hans hjerte, ble alt sammen fornyet. Jeg lå ennå på golvet i bønn da han stod opp og begynte å kle på seg. Da han var fullt påkledd, begynte han å gå omkring i rommet og rope: "Jeg er reist opp til din ære". Han åpnet døren og ropte ut: "Far, Gud har helbredet meg, jeg er frisk". Den samme herligheten fylte kjøkkenet og moren og faren falt ned i takknemlighet til Gud".

Smith Wiggelsworth hadde en tro som stadig var i vekst og som modnet. Slik opplevde han gang på gang at Gud brukte ham inn i menneskers fortvilte nød og håpløshet. Og det gjorde han til Guds ære. Han var også i Norge og hadde møter i Oslo.

Jeg mener det var her myndighetene grep inn og ved lov forbød ham å legge hendene på syke og be for dem. Det er vel litt den samme ånd av motstand Oase opplever i dag. Wigglesworth brydde seg ikke om om forbudet. Det verken hindret ham eller Gud i å møte menneskers nød. Det var i Oslo han for første gang bad alle som var syke legge hendene på seg selv. Under fellesbønnen rørte Gud ved utallige mennesker til helbredelse. Han var en troens mann som tjente Gud og mennesker i kjærlighet. Han døde i 1946.

Boken heter "Troens Apostel" og ble gitt ut på Filadelfiaforlaget 1950.