KRLE-FAGET I SKOLEN

Professoren har absollutt rett i at KRLE-faget kan utfordre kristendommens rolle i skolen, men ikke alene kristendommen, men også  andre religioner som læreplanen forutsetter. Skolen skal verken styrke eller svekke kirkens posisjon, men gi kunnskap om ulike religioner og livssyn.

Noe av det viktigste dreier seg først og fremst om hvem som underviser og er formidlere i faget. Ytterst få lærere har kompetanse i faget. På godt og mindre godt blir ofte faget gitt i supplering til lærere for å fylle ut posten. Dvs. det tas lite hensyn til forutsetninger eller egnethet, dermed kan faget bli formidlet fra svært ulike forutsetninger. Det kan også innebære fordeler - at en lærer nødvendigvis ikke er forutinntatt i noe religiøst ståsted, men opererer ut fra ganske så objektive kriterier og fra den kunnskap og kompetanse vedkommende tilegner seg. Samtidig stilles heller ingen konfesjonelle ferdigheter, dermed kan også representanter fra alle religiioner og livssyn formidle faget med forbehold om lojalitet til læreplanen.

Leder av kirkerådet mener at kirken selv må ta ansvar når det gjelder trosopplæring, og riktig, det er ikke skolens oppgave.

Når det gjelder samfunnsspørsmål og politikkk mener professor Dørum at kristendommen ikke lenger får gjennomslag for de konservative verdiene - men der har da heller ikke kristendom eller kirke noe monopol. De fleste konservative verdier er funddamentert i konservert tankegang for å unngå kompromitterende spørsmål og tolkninger. Her nevnes to eksempler, abort og likekjønnet ekteskap. Det er her skolen faktisk kan komme kirken i forkjøpet og rette opp fordommer og forkvaklet tankegang. Kunnskapsformidling er derfor en viktig faktor. Hva angår ekteskap så er det viktig å fremheve at det først og fremst er en juridisk ordning, dernest om ønskelig en kirkelig del, som f.eks. velsignelse av ekteksapet. I Den norske kirke innebærer vigselshandlingen begge vilkår i og med at prestene har vigselsrett. Dog kompliseres dette noe i den katolske kirke i det ekteskapet er et sakrament, og Kirken anerkjenner ikke alene den juridiske delen som kirkelig gyldig, men den juridiske og sakramentale. KRLE-fagets oppgave er å formidle at Den norske kirke har to syn på ekteksapet - nå offisielt ett etter vedtaket på kirkemøtet. Likevel kan det ikke skade om skolen anskueliggjør at kirken ikke skal vie seksualiteten, men kjærligheten mellom to mennesker.

Abortspørsmålet er derimot mer komplisert. Her dreier det seg om å avslutte et påbegynt liv. Her har også KRLE-faget et fortrinn. Etikken er en sentral del av faget. Det åpner samtidig for en presentasjon i en større sammenheng, også i lys av spørsmålet om retten til å ta liv, og her må den gode lærer legge føringer for etikk, refleksjon og tenkning i forhold til rett og galt. Ikke minst om det er menneskets lodd å sette seg opp mot naturens forutsetninger, for deretter å gjøre seg opp en mening.

I andre temaer hvor politikk og kristendom møter hverandre er først og fremst i samfunnsspørsmål. Kirken er en viktig samfunnsaktør hvilket den også bør være. I flyktningespørsmål og integrering er kirkens rolle mer enn å være brobygger - den skal forkynne evangeliet, og her kommer ofte kristendommen ved kirken på kollisjonskurs med politikken, og kirken blir beskyldt for å være politisk. Her kan også KRLE-faget formidle. Elevene er som regel ofte kjappere i tankegangen enn både kirken og politikere. Ved å få seg forelagt en problemstilling om  flyktningekrisen sett fra et kirkelig og politisk perspektiv tar det ikke elevene lang tid å komme frem til hvem som er mest unnfallende.

Raaum i kirkerådet er tydelig på hva som er kirkens oppgave i samfunnsdebatten. Han mener at kirken skal gjøre to ting: Den skal løfte frem Guds stemme i verden, og den skal i politiske spørsmål ta konsekvensene av evangeliet gjennom å løfte frem menneskets ukrenkelige verdi, ta vare på skaperverket, og jobbe mot urettferdighet og overgrep mot mennesker. Jeg vet ikke hvor mye eller hvor ofte Raaum frekventerer kirke og gudstjenester, men nettopp dette som påpekes er sjelden søndagskost i gudstjenester, i heldigste fall kan det komme vagt frem i en forbønn.

Professor Janne Haaland Matlary kan ha rett i at kristendommen har vært på sterk retur de siste 20-30 årene. Hun mener at det kirken lærer - doktrine eller dogmatikk er skjøvet i bakgrunnen og erstattet av en slags ferniss av snillisme. Matlary har poeng her.Både MF og Universitetet burde avgjort skjerpe studentenes ferdigheter i homiletikk. Prester og de fkeste biskoper har en iboende frykt og vegring for å berøre samfunsspørsmål i siine prekener - og den unnfallenheten burde raspes vekk allerede på utdanningsstadiet. Dog vil jeg advare mot forkynnelsen av Jesu oppstandelse uavhengig fra hermeneutikk. Ja, det er fundamentalt i tro og kristendom, men i sin velmente tradisjonforkynnelse kan dette tema ødelgge fullstendig for en evt. uforvarende sjel ved å høre om et slags "troll i eske" system.

KRLE-faget har faktisk alle forutsetninger for å gi kommende generasjoner et forhold til tro og religion. I tillegg til etikk har hvert klassetrinn et kapittel i filosofi. Dette åpner veien til kritisk tenkning, refleksjon og tolkning. På denne måten finner elevene raskt veien til å se hva religionene har felles, også det meningsløse å se at den kristne kirke fortsatt er splittet, ofte ut fra uenigheter 4-500 år tilbake i tid. Forsoning, respekt, tilgivelse ??

Men faget kan komme til kort i møte med kirkens virkelighet, og her tør jeg påstå at faget er mest oppdatert. Det merkes særlig i konfirmasjonsforberedelsen. Her møtes ofte to verdener på hver sin planet. KRLE-faget har på ingen måte utspilt sin rolle, men utfordrer kirkens rolle.