Passe dårlige

I dag starter God nok-festivalen på Engeløya i Steigen i Nordland, en festival hvis ambisjon tydelig trer frem gjennom navnet: God nok-festivalen skal være et sted der deltakerne, gjennom fire dager­ med natur, musikk, teater og foredrag, kan bygge opp under­ følelsen av at de er «gode 
nok».

For å si det med den nyetablerte­ festivalens egne ord: De skal «være en motvekt til det sosiale presset mange føler, og et fristed fra usunne forventninger om å være vellykket på alle områder i livet».

Å tenke seg god. Det er liten tvil om at mange vil synes det er godt å dra på en slik festival. I en verden som kjennetegnes av nettopp stress, press og prestasjon, er ordet «god nok» et dop vi kan beroliges av. «God nok»-bølgen er overalt – i en brokete blanding av business og selv- promotering, selvhjelp og medie- mat.

Gå på Instagram, og du finner over 2.000 åpne innlegg med emneknaggen #godnok. Oppsøk Google, og du kan bla deg gjennom seks millioner treff. Kjenner du deg mislykket? Ingen grunn til å fortvile: Rundt neste sving står noen klar til å berolige deg med at du er bra nok som du 
er.

På «repeat». Når alt er godt, og ingenting lenger dårlig, burde varsellampene begynne å blinke. Insisteringen på å si at vi alltid er gode, kan bedøve oss. Vegringen for å være «feil», kan bli vårt nye godhetstyranni.

Råd som at du skal slutte å tenke på alt du er dårlig på, og heller føre lister over hva du er god på, er ikke nye. Selvhjelpsindustrien har tjent milliarder på dem i flere år. Det nye er at de har sneket seg inn i medie-
offentligheten – og som allmenne­ råd i våre vanlige liv.

Initiativtakerne bak festivalen i Nordland vil bruke festivalen til å skape undring rundt paradokset om at så mange i dag føler­ de ikke strekker til – til tross for at vi aldri har hatt så mange ressurser til å skape oss et godt liv. Kanskje burde de bruke tiden på å spørre: Hvorfor skal vi hele tiden­ strebe etter å være gode nok? Er det ikke lenger godtatt å bare være feil?

Loggførte avslag. Stort sett er vi jo ikke gode nok. Vi gjør tabber, trår feil og havner i situasjoner der vi ikke klarer å være det vi vil for de rundt oss. Kan vi ikke da bare få si det rett ut: Forsøket mitt var mislykket. Jeg var ikke god nok.

En lærer jeg hadde for noen år siden, en utøvende kunstner, fortalte meg noe jeg den gang syns var rart, men siden ser verdien av: Hun førte en perm med alle avslagene hun noen gang hadde fått.

Dette var en kunstner som med tiden var blitt relativt anerkjent, i manges øyne suksessrik. Men der de fleste ville fokusert på suksessen, og kastet avslagene underveis i søpla, valgte hun å beholde dem. Ikke for å pine seg selv med hvor mange ganger hun hadde trynet. Men for å minne seg selv på hvordan hun hadde kommet så langt.

Edisons lærdom. Kunstlæreren­ levde en gammel, grunnleggende visdom ut i praksis: Man må falle mange ganger før man står oppreist. Og innrømme det for seg selv underveis.

Som Thomas Edison, som gjorde­ over 9.000 forsøk før han kom frem til den utgaven av lyspæra som vi kjenner. Når Edison underveis ble konfrontert med alle gangene han hadde feilet­, valgte han ikke å se det som nederlag. I stedet skal han ha talt hver eneste gang han feilet­, som nok et bevis på at han var enda nærmere målet sitt.

Det kan generasjon prestasjon, i all sin redsel for å ikke prestere, lære mye av. For kanskje er problemet omvendt av hva vi tror: Vi er ikke overmannet av alle feilene vi gjør, men av å ignorere dem. Redselen for å feile, er mer lammende enn feilen i seg selv.

Kontrastenes verdi. Å skulle brette ut og minnes alle sine feil kan virke brutalt. Som oftest vil vi bare glemme. Likevel kan det være nettopp det vi trenger. For om vi ignorerer våre feil, relativiserer vi verden rundt oss. Evnen til å definere urett kan tapes av syne. Og vi mister evnen til å ta tak i egne nederlag, og feilene vi faktisk burde gjort noe med.

Å innrømme at vi feiler er derimot å åpne opp for kontraster og gjøre livet rikere. Ved å slutte­ å repetere at vi bare er «gode nok», men i stedet «dårlige­», «elendige­», «gode» og «OK», kan vi på sikt kjenne oss skikkelig gode – på ekte.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 14. JULI 2016.