Den misunnelige massemorderen

Alt sviktet den regnfulle 22. juli for fem år siden. Beredskapstroppen ble hengende fast i avleggs kommunikasjon og vinglete kommandostrukturer. Politifolk gjemte seg bak en container på landsiden på Utøya kai mens ugjerningsmannen massakrerte barn og ungdom på øya foran dem. Hytteeiere og tilreisende måtte tre inn for å redde druknende og skadde fra Utøya. Men hva var det som drev morderen?

Et halvt år etter den blodige massakre på Utøya kom en liten, unnselig bok på Frognerforlaget som heter, Den misunnelige morderen. Boken er ført i pennen av den tidligere så profilerte psykolog, Ellen Kolsrud Finnøy, og hennes mann, Pelle Finnøy. Boken gir etter min mening et mer uttømmende bilde av Anders Behring Breiviks psykologiske beveggrunner for udåden den 22. juli for fem år siden enn noen annen bok, inklusive Åsne Seierstad sin.

Bokens forfattere mener misunnelsen og sjalusien drev Breivik. At Breivik sitt uforløste hat mot sin Arbeiderpartisympatiserende diplomatfar ble generalisert og seksualisert (Ugjerningsmannen skal ha skutt flere av sine ofre i underlivet). På gutterommet leiligheten hos sin mor på Skøyen, der han levde i et semi-incestiøst forhold med moren, skal Anders Behring Breivik ha utviklet sin voldsomme sjalusi mot ungdommen som snart skulle vandre på Kjærlighetsstien på Utøya.

Breivik angrep da også først og sist lykken, livsgleden og den ungdommelige utfoldelse av overskudd og engasjement. Det er den samme seksualangst og seksualfiendllighet hos Breivik som vi finner i den tyske nazismen, hos hvem det da frilynte Berlin sto som en syndens pøl og derfor måtte utryddes

Anders Behring Breivik ville som bigamisten Quisling samtidig være kristen, trolig et vikarierende motiv for sitt seksualhat og sine storhetsforestillinger. I sin politiske forkledning, Manifest 2083, fremsto et sinnebilde av et katolsk Europa, der pave og keiser er ett, altså lengselen etter den store Føreren, faderen som ikke deserterer ekteskapet eller noe annet skap.

Fremst i fylkinga i denne kulturkampen, skal være en moderne utgave av Tempelridderne, hvis merke pryder omslaget av manifest 2083. Opprinnelig var dette Genovesernes flagg, overtatt av engelskmennene som beskyttelse for handelsflåten. Det nordiske demokratiet blir således hans fiende.

Som Hitler ser Behring Breivik altså mot Rom, der Himmler så mot Norden. For Behring Breivik som for Hitler manglet det nordiske menneske kultur. Samtidig er det en viss beundring for det enkle og rene menneske man finner i Norden, og som Hitler fant hos den tyske bonden og arbeideren. Det er trofaste, enkle folk som er gode til å sloss, men som i en slik optikk ikke er sofistikerte nok til å styre. For Behring Breivik trenger den sterke, for å bli kvitt det kulturmarxistiske hegemoni i tapningen Eros og Sivilisasjonen av Herbert Marcuse.

Samtidig mener han, altså Breivik, at Hitler gjorde en stor feil da han likviderte de konservative jødene. De liberale og marxistiske jødene kunne han ifølge Behring Breivik godt drepe, men ikke de konservative som Behring Breivik mener var lojale mot det konservative Europa på 1920-30-tallet. Sammen med dem vil han gjenerobre Jerusalem, slik Tempelridderne gjorde i 1099, da de kastet ut muslimene.

Men Tempelridderen som ideal kan like gjerne leses som slags homoerotisk greie for Breivik. Homoseksualitet i moderne forstand er selvsagt ikke akseptabelt i Breiviks univers. Men kvinnen skal være hjemme; moderskapet er hos Behring Breivik like sentralt som hos Hitler og Quisling.

I denne form for konservatisme har ikke kvinnen noe i arbeidslivet å gjøre. Hun skal føde barn og holde grytene varme, mens mannen, han som driver historien fremover, dyrker vennskap, heroisme og homoerotisk intimitet i felten, nærmest slik som Ernst Röhm og hans kamerater gjorde det i det tyske nasjonalsosialistiske partiets paramilitære avdeling, SA, før de ble likvidert av Hitler.

Rent psykologisk er Behring Breivik like avvikende som han er politisk. Men han er ikke gal i rettslig forstand. Som Henry Rinnan har han en narsissistisk personlighetsforstyrrelse, slik jeg antydet i VG tidlig etter 22/7, og som viser seg i en storhetsfølelse og grandiositet, en Messias-oppfatning av at han selv spilte og fremdeles spiller en sentral historisk rolle.

Dette er en personlighet som altså mener å forvalte spesielle rettigheter på vegne av historien, og som i Behring Breiviks tilfelle ytret seg i form av nedslaktning av unge mennesker. Psykiatere jeg har snakket med mener også at det i tillegg til narsisissmen er iblandet dyssosiale trekk, slik man finner hos klassiske voldskriminelle, og som hos Behring Breivik først og fremst ytrer seg i hans skrikende mangel på empati. Dette er altså ikke sinnssykdom i rettslig forstand. Men Breivik har en realitetsbrist i den forstand at han ser seg selv som større enn han er.

Dette er ikke en type mennesker som oppsøker behandlingsapparatet, bent frem fordi de ikke kjenner noe behandlingsbehov. Det vil si de kan opptre som tyranner på arbeide eller hjemme, og ta seg til rette uten samvittighetsnag. Hos Behring Breivik viser det seg blant annet i hans klipp og lim-tilnærming i manifest 2083. Han stjeler form og innhold uten å blunke.

Men ideologi er ikke som vitenskap, den kutter hjørner der vitenskapen søker sannheten. I en slik “logikk” blir alt som heter menneskeverd underordnet en stormilitær plan. Det er i et slikt lys Anders Behring Breiviks og hans morbide tankeskjemaer fortjener å bli belyst i det offentlige rom.

Dernest må en ikke glemme den underliggende drivkraft: Hatet mot den livfulle seksualiteten i alle dens ytringer, homoseksualiteten, transseksualitet og den frivole heteroseksualitet på en kjærlighetssti på en øy i blåklokkevikua i juli. Akkurat som Orlandomorderen og drapsmennene på Bataclan. De hatet også livet, men elsket døden.