Høsten 1974 ble jeg som 21 år gammel løytnant i Frelsesarmeen beordret til Isafjörður i Island som pastor for en menighet og bestyrer for et sjømannshjem. De to årene på «Sagaøya» ble en opplevelse for livet. Mye tid til å se fjernsyn ble det ikke, men var det norsk film eller fjernsynsteater på programmet, fikk jeg det med meg. Jeg sa til meg selv at det var for å høre språket.
Flott språk
Nesten 40 år senere har jeg det på samme måte, men med omvendt fortegn: Er det en islandsk film eller et stykke på norsk fjernsyn, prøver jeg å få det med meg - for språkets skyld.
For islandsk er et flott språk der de fonetiske nytelsene står i kø. Om det så er navnet på det islandske kommunistpartiet, er det som et dikt i seg selv. Det er et språk der man lager nye, logiske ord i stedet for slapt å adoptere anglisismer eller fransismer. En frisør er en hårskjærer; kort og greit. Film er «raske bilder».
Moderne islandsk er så nært språket Snorre Sturlason skrev på som man kan komme. Ikke bare Snorre, men også Sigvard skald og de andre skaldene man leser om i sagaen - to ord som fremdeles gir aktiv mening på moderne islandsk. En dikter er en skald; en fortelling er en saga.
Forfattere
Island har kanskje den største forfattertetthet i verden, selv om bare én nobelpris i litteratur har blitt tildelt en islending. Det var Halldór Laxness. Min eneste forberedelse før jeg flyttet til Island, var å lese hans roman Salka Valka, der deler av handlingen er lagt til det som kan ha vært Frelsesarmeens menighet og sjømannshjem i nettopp Isafjörður.
Det er et land der den nasjonale identiteten er preget av historie og kultur.
Blant landets forholdsvis korte rekke av presidenter finner man flere kulturpersonligheten enn politikere: en professor i arkeologi, en teatersjef og nå en professor i historie.
Da Vigdís Finnbogadótir - teatersjefen - ble president i 1980, ble hun spurt hva Island hadde å forsvare seg med, siden landet ikke har noen hær. «Vi har vårt språk», svarte hun. Og det er litt av et språk, der «teater» heter «leikhús», en frisør er en hårskjærer og et pass heter «veibrev» (vegabréf).
I himmelen
Jeg kan fremdeles framsi både mitt Fadervår og «Den lille bibel» på islandsk. Hver gang jeg gjør det, styrkes jeg i min overbevisning om at hvis vi noen gang skal snakke sammen i himmelen, blir det på dette språket.
Publisert i papirutgaven 30. juni 2016
