Borgerlig? Kristen? Satanist?

Ideologi- og livssynsdebatten er blitt stadig tynnere. Politisk tilhørighet, med grove inndelinger i høyre/venstre er fremdeles aktuell, men skaper overflatiske gjemmesteder omkring verdimessig tilhørighet. For ved nærmere analyse blir en politisk høyre/venstre-tilhørighet altfor spinkelt i forhold i det man kan kalle et livssyn.

Kapitalisme kan kanskje komme innunder livssynsbegrepet ettersom det oppfyller de tre kriteriene som skal til for å kalle noe et livssyn: nemlig et virkelighetssyn, et menneskesyn og en etikk. Kapitalismen har, i likhet med marxismen, kapitalen som basis. Ved hjelp av en usynlig hånd, vil alles egoisme skape det beste samfunnet - dersom man ikke blir hindret av alle mulig statlige reguleringer. Det mente Adam Smith, og det mener kapitalistene også i dag - krydret med et menneskesyn basert på produktivitet og en etikk basert på at målet helliger middelet. Likevel, penger er i utgangspunktet nøytrale ting, de lukter ikke, som en av de romerske keiserne sa, og det er derfor ikke noe ved pengene som hindrer en person fra å være verken kristen, borgerlig eller satanist.

I Vesten krymper livssynsmangfoldet. Det vil si, det er mange alternative bevegelser, men når det kommer til stykket, er det først og fremst kristendommen, borgerligheten og satanismen som ruler. Kristendommen gjennom sin vektlegging på en konsekvent nestekjærlighet, borgerligheten med sitt fokus på behag og familie og satanismen med sin vekt på naturalistisk råskap og vold. Jeg regner altså disse tre størrelsene som de mer aktuelle motivatorene i det å orientere seg i tilværelsen.

I dag er det en viss nyprimitivistisk tendens i kulturen. Dagens nyprimitivisme uttrykkes først og fremst som ulike former for lefling med vold. Tabuet mot vold, som i Vesten har vært selve forutsetningen for å oppheve de andre tabuene, er nå blitt selve hovedanliggendet i kulturen, det oppdager man enten man leser romaner, ser film eller skuespill. Det er bare å zappe på fjernkontrollen fredag etter klokka 22, når de borgerlige programmene er over, så får man et overblikk over hva som er dagens kulturkode nummer én.

Paradokset er at tabuet mot å utøve vold har økt dramatisk, samtidig som det er fritt fram for å vise den. (Sammenlign det å slå et barn i dag med det å slå et barn for 50 år siden.) Dess mer tabuet mot volden har økt, dess mindre tabu har de andre tabuene blitt. Og dess sterkere tabuet mot volden har blitt, dess mer jobbes det med å vise, forstå og beskrive volden, alt fra idealet om konsekvent tilgivelse til ulike former for flørt med vold.

Humanismen har vært det livssynet, ved siden av kristendommen, som har blitt mest dyrket i Vesten. I skoleplanene er humanismen kuriøst nok eneste representant for de sekulære livssynene, antakelig fordi den har et sett positive og optimistiske verdier som passer inn i skolens normgrunnlag. Men det er stort sprik mellom kart og terreng: de andre, mindre positivt optimistiske sekulære livssynene, som naturalisme, fascisme, kapitalisme og nazisme lever sine liv utenfor lærebøkene, i skolegården og i sinnene til elevene.

Skolens formålsparagraf bygger på kristne og humanistiske verdier som nestekjærlighet, tilgivelse omsorg, samt de samme verdiene som man kan gjenfinne i andre religioner og livssyn. Men det interessante i dagens livssynsdebatt er hva som egentlig motiver, hva man tror på når man ikke lenger kan gjemme seg bak selvrettferdige floskler. Disse floskeleksemplene er vel først og fremst tydeligst i et borgerlig livssyn. Og i den forbindelsen tilhører den en lettbent humanisme.

Problemet oppstår når slike overpositive og uforpliktende syn på livet blir for tydelige i kulturen. Da skaper de lett ekstremistiske holdninger, slik som hos Greven da han, provosert av Toppen Bechs julehilsen til det norske folk, sporenstreks gikk ut og brente ned Åsane kirke. Og man leser stadig vekk om at barn av 68-generasjonen, som, sammenlignet med de fleste andre, vasser i materielle goder, knytter seg opp mot satanistisk ideologi.

Paradokset med materiell velstand og dyrking av ekstreme ideologier, er noe av det mest interessante i den norske livssynsdebatten. Dette paradokset er ikke nytt. Den russiske forfatteren, Dostojevskij, beskriver i romanen De besatte den samme tendensen i Russland på 1860-tallet, der de liberale fedrene, som nedlatende forkastet de tradisjonelle ortodokse kristne idealene, plutselig så at barna deres begynte å radikalisere innholdet i deres liberalisme og endte opp som terrorister og nihilister. Dostojevskijs beskrivelse av dette nihilistmiljøet som til slutt ender i et blodbad, uttrykker en skremmende parallell til for eksempel historien om Varg Vikernes og Øystein Aarseth.

Ut fra dette voldsgrunnlaget kan det synes som om satanisme i sine ulike manifestasjoner, er et forsøk på å skru tida tilbake til et norrønt åndsklima, i det minste krydre åndsklimaet med en råere form for eksistens. Et slikt livssynet tiltrekker seg mange, og antyder at det nok ikke er fornuft og rasjonelle overveielser, men destruksjonsbegjær som former ens livssyn.

Jeg er personlig lite keen på at Vesten igjen vender seg sterkere mot de hedenske idealene som forherliger vold. Forfatteren Håvard Rem har sikkert rett i at det er mange snille satanister, og at dyrkingen av det norrøne ble uglesett etter 1945 som en konsekvens av nazistenes lefling med norrøn religion. (Jeg vet ikke hvor mange ganger folk har sagt til meg hvor snille disse satanistene er.) Ut fra perspektivet vold er det likevel en kuriositet at så mange innenfor den eldre generasjonen lefler slik med satanismen og forsøker å ufarliggjøre ideologien. Man kan saktens spørre seg om enkelte innenfor den eldre generasjonen sitter så fast i sitt hat mot pietismen at de kan ha blitt blinde for det virkelig destruktive?

Når det gjelder det satanistiske synet på vold, korresponderer det på mange måter med det synet på vold som man møter blant islamistiske ekstremister. På samme måten som satanistene forsøker å gjenoppvekke en tapt hedensk kultur, forsøker ekstreme muslimer, gjennom sine religiøse tolkninger, å føre abrahamittisk religion tilbake til arkaisk religion bygd på vold og utstøtelse. På det viset kan man kanskje si at islamsk ekstremisme er satanistenes ideologiske fettere.

Kampen om det rette livssynet har i det siste fått en klar religiøs dreining og ligner mer og mer på en åndskamp. Et stadig mer begrenset antall virkekraftige livssyn minner oss om at denne kampen til syvende og sist bunner i den evige kampen mellom godt og ondt.

I et slikt klima kan ingen lulle seg inn i en illusjon om å stå utenfor eller, på grunn av sin fornuft eller raffinerte estetikk etc., befinne seg bortenfor kampen mellom godt og ondt. Samfunnsutviklingen tydeliggjør i stadig sterkere grad at man må velge hvilke side av volden man vil befinne seg på. Å jatte med satanistene og håpe at dette går over med alderen, er en dårlig strategi. Deres voldsforherligelse kan like godt tippe over i drap av homofile og svarte som kreativ black metal musikk. Forherligelsen av vold sammen med økokrise og befolkningsvekst skaper uvilkårlig en aldri så liten apokalyptisk følelse. Da nytter det i grunnen lite å alliere seg med borgerligheten eller veive iherdig med sine 17-maiflagg.