Barnetigging og usynlige bakmenn

Forskere fra FAFO og NOVA hevder dette er for å beskytte tiggerne mot tyveri, og at det slett ikke finnes noen bakmenn. Det er altfor skråsikkert, og kan heller ikke dokumenteres godt nok til å benytte som argument. Det relativt enkelt å tenke seg andre årsaker til innhentingen av pengene fra koppene, og det er vanskelig å konkludere med at det ikke forekommer organisering den profesjonelle tiggingen. Det vil dog ikke dermed si at det ikke også finnes tiggere som er her på eget initiativ. Det ene utelukker nemlig på ingen måte det andre.

Bakmann eller ikke bakmann?

Debatten om bakmenn bærer i seg moralsk fordømmelse, på begge sider av bordet. Det vitner om at tiggernes skjebne vekker et følelsesmessig engasjement, hvilket er bra. Dessverre ser vi at engasjementet svinner hen, og for hvert år som passerer hører vi stadig mindre om hvordan vi skal møte problemet. Ikke minst om hvordan vi skal hjelpe eller bidra i tiggernes vanskelige livssituasjoner. Vi har blitt vant til tiggerne, og debatten har stoppet opp i en stillingskrig uten verken løsninger eller svar.

Da jeg besøkte Romania for første gang tidlig på 1990-tallet, bodde jeg hos enhos en kristen tysk-amerikansk familie i den transilvanske fjellbyenBăile Tușnad i nærheten avBrașov.Ekteparet Tuttle hadde flyttet til Romania for å drive hjelpearbeid for barn.De organiserte trailerforsendelser fra Tyskland med leker og husholdningsprodukter til fattige familier,jobbet somhelsearbeidere og behandlet barn for enkle sykdommer i mangel av tilstrekkelig lokal helsehjelp. De pendlet regelmessig til hovedstaden București for å bidra blant de verst stilte gatebarna.

Da de først lærte meg om tilstanden til tiggerbarn, trodde jeg ikke på dem. Foreldre som lemlester sine sønner og døtre for å gjøre dem til mer effektive tiggere, er knapt mulig å tro, til jeg observerte det selv. Det enorme antallet tiggere skaper en tøff konkurransesituasjon, noe som dessverre kan gi et blindet barn et fortrinn.Barnetigging er den groveste form for moderne slaveri, og man bør nok erkjenne at også profesjonelle tiggere i Norge ville brukt barnetiggere om det lot seg gjøre. Og nettopp dette er noe av bakteppet for det vi ser på gata i Norge. Ja, det kommer tiggere fra andre steder enn Romania, men det er på siden av poenget.

Den reelle nøden og sosiale utstøtelsen som driver tiggingen er noe man sjelden tar konsekvensen i den norske debatten. Fattigdommen benyttes snarere i et retorisk spill for å få rett. Kirkens Bymisjon lanserte i 2007 en «undersøkelse» om tiggere (Brattvåg 2007). De lønnet en sosiolog som spurte 40 rumenske tiggere om de hadde bakmenn. Hva de svarte? Nei, det hadde de ikke. Ingen bakmann. Dette holdt for Kirkens Bymisjon, som spredte «funnet» til mediene. Under dekke av «forskning» og «undersøkelse» har denne Bymisjons-rapporten gått sin gang i pressen under overskrifter som «– Utenlandske tiggere ikke kriminelle» og «– Tiggingen er ikke organisert». Med oppslag i flere av landets største medier har dette bestillingsverket bidratt til å skape et inntrykk av at det finnes seriøs forskning som forteller oss at tiggingen ikke er organisert.

Familiestrukturer

Forskningsstiftelsen FAFO la i juni 2015 frem en rapport om tigging, der de hadde intervjuet 1200 tiggere i Oslo, Stockholm og København, og spurte blant annet om de hadde bakmenn (Djuve m.fl. 2015). Forskerne erfarte at tiggingen er organisert gjennom familienettverk og lignende strukturer, men at det likevel ikke er organisert – at det dermed ikke finnes bakmenn. De utelukket ikke at det kan eksistere, men klarte ikke å finne spor av det gjennom intervjuene. For FAFO var ikke familie-perspektivet verdt å forfølge, på tross av at familiestrukturer for romfolk er et helt annet og hierarkisk system enn det vi er vant til.

På Dagsrevyen sa FAFOs Anne Britt Djuve rett ut at FAFO kan være sikre på at det ikke finnes bakmenn, uten å forklare hvorfor. «Vi er faktisk veldig sikre på det. Det er blant annet fordi vi har gjort jobben en god del grundigere enn å bare spørre folk 'har du en bakmann, ja eller nei'». Som hun selv erkjente, er det opplagte problemer knyttet til å stole på svarene. Hva var det så FAFO gjorde som fikk forskerne til å være «veldig sikre» på konklusjonen? Vel, akkurat det hun selv harselerte med, nemlig å spørre folk om de har en bakmann, «ja eller nei». Resonnement var som følger: «Hvis det hadde vært sånn at alle disse hadde hatt en bakmann, så hadde vi fått høre om det.» Kort sagt var det lite ved selve rapporten eller forskernes uttalelser som pekte på at det ikke finnes organisering.

Forskningsinstituttet Nova publiserte et notat i 2012 som sa mye av det samme som FAFO. Forsker Ada I. Engebrigtsen brukte den samme logikken som FAFO, nemlig at inntektene fra tigging var for lave til å vekke bakmennenes interesse. Engebrigtsens rapport var et resultat av «korte, spontane samtaler» med «rundt» 50 tiggere i Oslo, inngående samtaler med fem personer, intervjuer i Romania og samtaler med aktører på gata, blant andre Kirkens Bymisjon og Uteseksjonen. I likhet med FAFO-forsker Djuve anerkjente Engebrigtsen at de hun intervjuet, ikke nødvendigvis hadde noen interesse i å fortelle sannheten, men landet likevel på at svarene representerte virkeligheten. Angående inntekter av tigging, tar forskerne feil, noe jeg har skrevet om tidligere i Dagsavisen.

Barnetiggere

BBCs dokumentar om barnetigging i programmet Panorama fra 2011 tegner et ganske annet bilde, og viste at det kan skjule seg mer under overflaten enn det tiggeren på gata ønsker å fortelle. Journalister fulgte tiggere på gata i London, og avslørte spekulative metoder for å tekkes publikum og bånd til organisert lederskap i landsbyer i Romania – det vi normalt omtaler som bakmenn, på mest banale vis: menn i svarte dresser og dyre svarte biler med sotede vinduer. Dokumentaren viser en tiggerkultur som tilpasser seg omstendighetene for å øke inntjeningen, og en av de populære løsningene i London var å kle seg ut som muslim og tigge ved moskeer, vel vitende om at Koranen oppfordrer til å gi til almisser til tiggere.

Det er i og for seg uproblematisk om folk kler seg ut som biskoper, imamer, Jesus, Mohammed eller hva de måtte føle for. Men å spille på publikums samvittighet synes som en ukultur. Det å late som man er handikappet, stille frem bilder av små barn eller late som man gråter og klynker, er en adferd som er vanskelig forenlig med å bygge tillit og likeverd. Det er mulig å tenke seg at distansen til samfunnet øker og at veien til arbeid blir lengre av dette, og at vi dermed ikke bør oppmuntre de mest spekulative tiggernes opptreden.

Det er uansett usikkert om det er effektivt å gi til profesjonelle tiggere, men det kan være klokt å ha et bevisst forhold til de mest utagerende og spekulative av dem, for det å gi stimulerer antakelig til mer av den samme adferden. Lidelses-tiggingen uttrykkes forskjellig, ved gamle damer som gråter høylytt eller barn som er trent til å se triste ut. Det er et vanlig syn fordi det fungerer. Tigging er en kommersiell virksomhet som tilpasser seg tilbud og etterspørsel, og forholder seg dynamisk til insentiver og stimulans.

BBC-dokumentaren viser også noe langt mørkere: Et organisert og regissert regime som sender ut tiggere rundt om i Europa som slaver – i dette tilfellet med barn på slep for å effektivisere inntjeningen. Da de profesjonelle kom til Norge, dukket det også opp en god del barn, men det viste seg raskt at barnetigging ikke lot seg gjennomføre uten en hel del bryderi med myndigheter, offentlighet og barnevern. Det skal vi være stolte av, for barnetigging er den mest groteske siden av den profesjonelle nøden. Barn som trenes opp til tigging. Barn som påføres fysiske handicap eller blindes for å tigge bedre. Barn som aldri får sjansen til å være verken barn eller mennesker fordi noen skal tjene penger på dem. Det er gode grunner til å anta at den profesjonelle tiggingen i Norge er en del av nøyaktig den samme organiserte strukturen som utnytter barn.

Sympatiens paradoks

I Norge står positive holdninger til medmennesker sterkt. Men sympati er imidlertid ikke alltid den mest effektive hjelpemekanismen, noen ganger kan den tvert imot stå i veien for reell hjelp. Det ligger et paradoks i sympatien som vises tiggere, og veldedigheten virker muligens omvendt proporsjonalt med sympatien som utøves: å gi mynter til tiggeren eller mat til den sultne kan være mer til skade enn til gagn. Ikke bare opprettholder det en livssituasjon, men befester også en grusom underdanighet, som intet brød i verden kan stilne. Som ingen tjuekroning kan lindre.

Ydmykhet er en god menneskelig egenskap, men ydmykelse er det ikke. Når du ber en venn om hjelp fordi du trenger det, emosjonelt eller materielt, er det en fin handling som gjør deg sårbar og inngir tillit hos vennen. Slikt bygger relasjoner og utdyper forhold mennesker imellom. Om du er en konstant mottaker av hjelp og aldri gir, inntar du en underdanig posisjon. Rollen er krenkende og kan aldri bli jevnbyrdig. Det å gi til tiggeren kan opphøye giverens samfunnsmoral, få giveren til å føle seg litt bedre. Det er denne sympatien profesjonelle tiggere utnytter når de setter frem bilder av familie, små barn eller benytter andre effekter som skal få publikum til å oppleve medfølelse.

Når tierne og tjuekroningene faller ned i koppen hennes, når dagene går og tiggeren fortsatt sitter der – hva er det vi egentlig bidrar til?