Verdidebatt

Altfor mye nesegrus beundring

Da «lattervekkelsen» kom, ble det i Oase en utfordring å balansere åpenhet og sindighet. Det kan vi for eksempel lære av kristne i India. De har orden på at forbedere bare skal be og ikke dytte.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Det er to temaer som går igjen i de mange beretninger og innlegg i Vårt Land om karismatikk. Det ene handler om iver uten ­balanse eller skjønnsomhet. Det andre dreier seg om lederskap, for autoritært og uten veiledning eller prøving.

Arne Nordahl skriver også om dette («Brente barn – min lærdom», Vårt Land 6. juni), og vi var kolleger i Oases lederskap. Her er noen av mine refleksjoner.

«Jeg ble dyttet», skrev Johannes Morken om forbønn i Lovisenberg kirke da Oase hadde sine samlinger der på 1990-tallet (Vårt Land 6. april). Det er beklagelig, men det var nok iveren som overkjørte skjønnsomheten.

Impulsene fra den såkalte Toronto-vekkelsen kom også til Oase, og ivrige venner som hadde opplevd forløsende latter og å falle «under kraften», ville gjerne at jeg skulle få del i det de hadde opplevd. Jeg lot meg be for tre ganger i løpet av et halvt års tid, men intet skjedde.
Vennene var nok litt frustrert, men jeg regnet meg fra før som rimelig forløst og munter.

Unødig strid. Denne «lattervekkelsen» var nokså kultur­fremmed for norsk kristenliv, og mange steder skapte den unødig spenning og strid. Men jeg kjenner også folk som fikk et ekte og forløsende møte med Åndens kraft og fylde gjennom forbønn inspirert av denne vekkelsen.

I Oase og andre sammenhenger ble det en utfordring å ­balansere åpenhet og sindighet. Det kan vi for eksempel lære av kristne i India.

I januar i år talte jeg på en misjonskonferanse i India. Det var forbønn etter noen av møtene,­ og da måtte gjestetaleren­ være med. De fleste falt og ble tatt imot av gode hender og lagt på gulvet, ofte i salig bønn og lovsang. De hadde orden på dette, og før forbønnen fikk jeg beskjeden: «Just pray – don't push!“

Det var nok etter hvert en del av møtekulturen under denne konferansen. Fattige kristne som kom langveisfra, hadde både ­behov for og forventning til å bli møtt av Gud og bli tatt hånd om av et større fellesskap.

Atmosfæren var preget av forventning og trygghet på samme tid. Iver med skjønnsomhet, og lokalt lederskap som tok ansvar for praksis og oppfølging. Vi ba flere ganger for en evangelists blindfødte barn, og én uke etter kom beretningen om at barnet var blitt seende.
Vekkelse og sjelesorg. Da Oase begynte med sommer­stevner i 1980 så vi raskt at det var behov for en egen sjelesorg-og veiledertjeneste. Flere hundre mennesker søkte forbønn, og det var ikke bare åndelig fornyelse og utrustning folk kom for. Alle livets områder ble med frem til samtale og forbønn.

Vi måtte finne en balanse mellom spiss og bredde. Spissen var budskapet om fornyelse ved Den hellige ånd, og bredden en trygg og inkluderende atmosfære av forventning til Gud og åpenhet for det menneskelige. Vi sto i spenningen mellom et solid, men forsiktig luthersk kirkeliv og en internasjonal karismatikk som vi opplevde ensidig og til dels kulturfremmed.

Plogbildet har jeg ofte brukt om Oases profil. Den må være spiss nok til å treffe hjertene, men også vid nok til å vende jorden og ikke kjøre seg fast. Man kan ikke pløye med et spyd. Det blir for spisst. Men man kan heller ikke vende jorden med å kjøre baksiden av plogen forsiktig over marken. Det bare risper litt i overflaten. Etter hvert begynte også andre sommerstevner med egen veiledertjeneste.

Ensidig streber. Psykiater Arne Austad har skrevet om ­erfaringer med usunn karismatikk og hva som kreves for å gjøre den sunn (Vårt Land 20. april). Selv hadde jeg gleden av å være utdanningsprest ved Institutt for Sjelesorg ett år i 1982/83. Det var ulike holdninger til ­karismatikk blant personalet, og jeg lærte­ mye av å samtale med noen «brente barn».

Et religionspsykologisk lørdagsseminar som vi startet, ble et forum for å drøfte forholdet mellom vekkelse og sjelesorg/­terapi. Det var det siste året Gordon Johnsen levde, og jeg er takknemlig for samtalene med ham. «Du har nok noe å lære her», sa han. «Men vi trenger også mer av hva bønn og Åndens kraft kan utrette.»

Mye av det usunne som vi får høre om, har ofte sammenheng med en åndelighet som ensidig streber etter åndelig kraft og synlige tegn, men som er svak på det menneskelige. Skapelses­teologien er lite med i bildet. Den pinsekarismatiske delen av norsk kirkeliv har mye å hente fra en trinitarisk spiritualitet som omfatter hele livet og alle troens tre artikler – Gud Fader, skaperen, Jesus Kristus, frelseren og Helligånden, nyskaperen.

En ensidig og autoritær ledelsesmodell har skjemmet den ­karismatiske vekkelse fra starten i USA. Det er smertelige, og lærerike eksempler også i Norge på hva som kan skje når man tenker at Gud taler gjennom lederen, og han (og Ånden) velger sine medarbeidere som sammen forteller menigheten hva Gud vil de skal gjøre. Det er nok å nevne «Lysbærerne» og hva som skjedde rundt det. Her er det fremdeles mye å ta tak i, ser det ut til.

I Oase hadde vi fra starten et lederskap som et kollegium, der vi støttet, veiledet og korrigerte hverandre. Noen av oss var unge, ivrige og ensidige, men noen var også erfarne (som Hans Chr. Lier og Kjell-Petter Dahl), og flere myndige kvinner kunne tale sjele­sorgens sak eller bringe et ord fra Herren til oss.

Nesegrus. En lærdom om ­lederskap var dette: Selv om vi hadde utenlandske gjester,­ ­abdiserte vi ikke fra vårt leder­skap. Etter noen dårlige erfaringer­ med folk som overtok scenen og kjørte sitt løp ut fra sin erfaring i eget og andre land, ble vi enige om å presisere for alle gjestetalere at de var invitert for å tjene sammen med oss.
Videre måtte de lære litt om norsk kultur og møteform og være villig til å overlate ansvaret for oppfølgingen av budskapet til oss.

Det er altfor mye nesegrus ­beundring for utenlandske ­talere med «store tjenester» som får overta hele møtet mens lederskapet sitter som beundrende tilhørere. «Maintain leadership!», heter det. Vi må holde fast på ­lederskapet. Det vil være viktig når Oase har invitert den afrikanske predikanten Surpresa Sithole til sommerens stevne. Mange utenlandske talere vet lite om Norge og norsk kristenliv. Hvordan skal de lære å kommunisere i en norsk kontekst hvis ingen veileder dem?

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 13. JUNI 1016

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt