Religion og gudserstatning hos Mao, Stalin, Mussolini og Hitler

En særdeles interessant faktor ved Mao, Stalin, Mussolini og Hitler er at de alle ble ateister. Akkurat dette perspektivet virker spesielt aktuelt i dag hvor religiøs ekstremisme er i ferd med å fyres opp. Det er derfor vesentlig å ha i mente at historiens verste nedslaktninger er utført nettopp gjennom ulike former for ateistisk ideologi. Regner man sammen drapene i kjølvannet av disse fire, kommer tallet opp i over 100 millioner mennesker. Det 20. århundre var i grunnen et grusomt uttrykk for at mennesker igjen begynner å opptre som guder. I Europa på 1900-tallet ble tapet av religiøs tilbedelse og tro kompensert med massetilbedelse av herskeren. Ifølge Heller og Plamper var "Guds død" forutsetningen for guddommeliggjøringen av mennesket, og den sakrale energien ble i det 20 århundre sluppet løs innenfor den politiske sfæren.[1]

At ytterliggående ideologier med et sterkt fokus på en leder kan ses på som religionssubstitutter, er ikke noe som bare religiøse mennesker kan bruke i apologetisk øyemed. Det inneholder en antropologisk innsikt. Mennesket har en tendens til å utvikles og dannes gjennom etterligning. Når menneskene i det 20. århundre ikke lenger etterlignet kristendommens idealer, vokste andre etterligningsidealer fram, blant annet etterligningen av kunstneren, bohemen og den sterke lederen.

Fascismen for eksempel baserte mye av mytologien på forestillingen om Mussolini som et overmenneske. Det var derfor vesentlig at han alltid så vital og ungdommelig ut. Faktisk var han en av den moderne tids første «skinhead». Det å barbere av seg alt håret skulle få ham til å se mer ungdommelig, vital og voldelig ut. Ikke bare fremstilte man Mussolini som ungdommelig og vital, men også som ufeilbarlig. Han ble også fremstilt som ufeilbarlig, med de samme egenskapene som vårherre selv; rettferdig, barmhjertig og kjærlig.[2]

Massens dyrking av Mussolini antok etter hvert religiøse dimensjoner. I begynnelsen viste han ren forakt for kirken og den katolske troen. Tidlig i ungdommen hadde han antatt farens antiklerikale holdning. Da han var i tjueårene hevdet han at vitenskapen hadde bevist at Gud ikke eksisterte. Jesus var bare en uvitende jøde. Religion var en mental sykdom, en epidemi som burde kureres ved hjelp av psykiatere. Kristendommen i særdeleshet prekte resignasjon og feighet, mens den nye sosialistiske moralen skulle feire opprør og vold, hevdet han.[3]

Mussolini forsøkte å få folk til å tro at fascisme verken befant seg til høyre eller til venstre i det politiske landskapet. (Noe som på mange måter var riktig.) Man skulle få et inntrykk av at dette var en ny åndelig bevegelse, en ny religion.[4] Han forlangte faktisk at professorene og de intellektuelle skulle avsettes dersom de ikke aktivt gikk inn for denne nye religionen.[5]

Rundt 1927 startet en ny religion i Italia kalt «Ducismo». Bilder av Mussolini ble hengt opp på alle offentlige steder. Det ble dannet prosesjoner i gatene der man bar bilder av den nye helgen.[6] Mussolini ble sammenlignet med Aristoteles, Kant og Aquinas. Han var det største geni noensinne, større enn Dante og Michelangelo, større enn Washington, Lincoln og Napoleon. Kort sagt, han var en guddom.[7] Og Mussolini skulle være det mennesket alle italienere skulle lære seg å imitere.[8] Innholdet av «Ducismo» sto i grell kontrast til tradisjonell kristendom. Det som telte for Mussolini og fascistene var de ytre manifestasjonene.[9] Ydmykhet, tilgivelse og fred ble betraktet som foraktelig. Dyrkingen av il duce ble såpass kultisk at man i Italia kunne referere til ham som vår guddommelige duce og partiet som guds inkarnasjon.[10]

Katolikken Hitler var en mester i å blande religiøse motiver inn i nazismen. Ikke bare ble hakekorset (en fordreid utgave av det buddhistiske symbol på fullkommen sannhet) og norrøn mytologi viktige motiver i nazismen, men også en utvortes og forvrengt bruk av katolske bønner og liturgi ble anvendt for å påvirke stemningen på nazistenes massemøter. Selv om biskopene i Den katolske kirke tidlig hadde fordømt nasjonalsosialismen, greide Hitler å påvirke både katolske og protestantiske kristne med en psevdokristen atferd. Hitlers påkallelse av Vårherre og Forsynet virket gudfryktig.[11] I tillegg virket utfallene mot den gudløse kommunismen, mot fritenkeriet og mot det moralske forfallet positivt på kristne som følte seg truet av tidens negativt sekulære strømninger. Dette er antakelig den viktigste grunnen til at så mange som 54 av de 699 av de norske prestene sympatiserte med nazismen.

Hitlers 1. mai-tale i 1933 viser et meget gjennomtenkt forsøk på å skape en syntese av nasjonalistisk og religiøst språk.

Vi skal være virksomme, arbeide, ha et broderlig forhold til hverandre, kjempe med hverandre, så den timen engang må komme da vi kan tre fram for Ham og be Ham: Herre, Du ser at vi har forandret oss, det tyske folket er ikke lenger æreløshetens, skammens, selvødeleggelsens og smålighetens folk, nei, Herre, det tyske folk er blitt sterkt igjen i sin ånd, i sin vilje, sterkt i sin utholdenhet og offervillighet. Herre, vi går ikke fra deg, nå ber vi deg velsigne vår kamp. (Joachim Fest. Hitler, 351.)

På 1930-tallet begynte man å kalle Hitler for den nye Kristus.[12] Og Hitler levde høyt på denne dyrkingen. Likevel hadde han ingen sans for verdiene i kristendommen. Tvert imot, Hitlers verdier var tuftet på tysk nasjonalisme, Wagnerkult, Nietszche og Spencers sosialdarwinisme. Og når det gjaldt religiøs iver var fascinasjonen rettet mot volden i den norrøne mytologien - ikke det kristne budskapet om fred og tilgivelse. Da Hindenburg døde, holdt Hitler en tale som ble avsluttet på følgende måte.

Døde feltherre, gå nå inn i Valhall!  (Joachim Fest. Hitler, 397.)

Denne voldelige nazireligionen blir enda mer synlig etter at Hitler okkuperte Rhinland. Da han kjørte gjennom Ruhr-området, ba han om å få spilt Wagners Parsifalovertyre. Hitler sier i den forbindelse følgende:

Av Parsifal bygger jeg min religion. Gudstjeneste i høytidelig form…uten ydmykelsesteater…Bare i heltedrakt kan man tjene Gud. (Joachim Fest. Hitler, 418.)

Både Hitler og Mussolini foraktet tradisjonell kristendom basert på verdier som nestekjærlighet, omsorg og tilgivelse. I en tale fra 1937 skrev Hitler at han nå hadde frigjort seg fra sine siste religiøse barndomsforestillinger og følte seg frisk som et føll.[13] Da nederlagene tårnet seg opp, tiltok monologene mot religionen. Bordtalene hans dreide seg blant annet om forfallet i moderne kunst, det stupide borgerskapet, svinepakket i Vatikanet og de banale forestillingene de kristne hadde om himmelen.[14] Etter krigen skulle paven, ifølge Hitler, henges i Peterskirken i fullt ornat.[15]

Allerede på 1920-tallet hadde Lenin fått messiansk status. Trotskij fikk allerede i 1924 beskjed om å komme til partiet med bøyd hode og be om tilgivelse for å ha syndet mot leninismens ånd og bokstav.[16] Og partiet ble betraktet som en hellig institusjon. Stalin kalte bolsjevikene en religiøs orden[17] og erstattet den ortodokse religionen med nye marxistiske dogmer. Det merkelige er at de fleste i partiet kom fra gudfryktige familier, men som etter hvert begynte å hate det jødisk-kristne innslaget i kulturen.[18]

At religionen og eventuelle religiøse følelser og tro ble undertrykt i begjæret etter å gjøre karriere, er svært sannsynlig. Egentlig var den indre kjernen av partiet en ny form for frimurerbevegelse som trodde at de representerte den nye eliten. De anså seg å være av spesielt adelig blod og brukte uttrykket bolsjevik på samme eksklusive vis som en engelskmann brukte uttrykket gentleman.[19] På den måten er stalinismen en ny form for snobbisme, eller en invertert form for snobbisme. Bak alle proletarformularene finner man den samme hangen til inndeling av mennesker som i et aristokratisk eller et borgerlig samfunn. Samtidig var den nye religionen en offerreligion ribbet for mye av den tradisjonelle ortodokse kristendommens ydmykhetsidealer og moral. Stalin-biografen Simon Sebag Montefiore skriver:

De ville dø og drepe for sin tro i den uunngåelige fremmarsjen mot bedring for menneskeheten, og foretok offerhandlinger innen sine egne familier med en glød som bare er sett i middelalderens religiøse nedslaktninger og martyrdom - og i Midtøsten. (Simon Sebag Montefiore. Stalin. Den røde tsarens hoff, 115.)

Dyrkingen av Stalin er kanskje en av de mest groteske formene for menneskedyrkelse noensinne, spesielt med hensyn til spennet mellom virkeligheten og propagandaen. Stalin-dyrkelsen steg fram som et substitutt til Den russisk-ortodokse kirkes religion som de hadde blitt fratatt. Da Stalin døde, skrev Pravda en hyllest hvor det blant annet ble hevdet at Kamerat Stalin var en kraft som fikk gresset til å gro. Den østtyske forfatteren Stephan Hermlin skrev følgende om Stalin:

Gjennom mer enn  tyve år, i gode og svære stunder, kunde jeg spørge Stalin, den levende Stalin. Lydløst i mitt eget bryst, svarede han, godkjendte, dadlede og trøstede han. Og endnu en tanke: Han døde for mig, for dig, for os. (Bent Jensen. Stalin. En biografi, 271).

Stalin blir her tillagt samme forsoningsmotivet som Kristus. Stalin hadde gitt sitt liv som soning for menneskene. I virkeligheten hadde han tatt livet av flere millioner russere.

Dette utslaget av ateistiske religionssubstitutter i Vesten i løpet av 1900-tallet er et lite berørt tema, enten det gjelder religionsvitenskap, historie eller antropologi. Den folkelige tolkningen går på at denne type menneskedyrking bare er latterlige eksempel på hvordan svake mennesker blir manipulert av ledere. En mer antropologisk/psykologisk studie av dette fenomenet vil nok vise at mennesket alltid har og alltid vil ha en hang til å hengi seg til noe. På det viset virker det naivt å tro at for eksempel en avmytologisering av kristendommen vil bety større rasjonalitet og selvstendighet. I realiteten vil det bety, som disse sidene ved 1900-tallet kunne ha lært oss, nye og mer voldelige former for religiøs utfoldelse.

På 1960-tallet gikk Maoismen inn i en mer religiøs fase. I 1961 sammenfattet Zhou Enlai Maoistisk ideologi på følgende måte: Det som korresponderer med Maos tanker er riktig, det som ikke gjør det, er feil.[20] Kinesiske arbeidere hadde da på morgenkvisten begynt å stille seg opp i formasjoner framfor et portrett av Mao. Tre ganger bøyde de seg framfor portrettet. Om kvelden gjentok de det samme ritualet. Rødegardistene tvang ofrene sine til å be til Mao om tilgivelse. På togstasjonene måtte passasjerene framføre en lojalitetsdans før de kunne entre vognene. Maos bøker ble memorert, og Maos Lille røde skulle kunne skape mirakler. Avisene brakte nyheter om hvordan leger hadde klart å helbrede blinde og døve ved hjelp av Maos Lille røde. En lam hadde, gjennom å holde seg til Maos ord, blitt helbredet, og Mao selv hadde vekket et menneske opp fra de døde.[21] Det interessante er at Mao overtok mange av ritene fra konfutsianismen og ga dem nytt innhold. Slik overførte han tradisjonell kinesisk religion til den kommunistiske ideologien.

En ting er i sikkert når det gjelder den religiøse dyrkingen av Mao, Stalin, Hitler og Mussolini: den avtok drastisk, i takt med tiden. Til forskjell fra de store religiøse grunnleggerne, avviser de selv religion, men ved hjelp av vold og frykt og, i enkelte tilfeller, ved reelle forbedringer i samfunnet, oppnådde de ganske kjapt ekstatisk dyrkelse.

Despotens handlinger er stort sett voldelige. I stedet for å vandre sammen med vanlige mennesker og dele deres kår, levde alle disse tilbaketrukket sammen med en elite. Nestekjærlighet blir erstattet med menneskeforakt. Etikk blir estetikk, ydmykhet blir til stolthet, vern av liv blir til vold og Gud blir erstattet med Føreren.

Ut fra en historisk og biografisk synsvinkel blir ikke verdienes forfall, slik Nietzsche så det, skapt gjennom kristendommens illusjoner. Heller er det slik at verdiene forfaller gjennom voldsmisbruk. Etterkrigstidens Tyskland opplevde et språklig die stunde null. Alle positive ord var radbrekket, og man måtte begynne å lete etter nye måter å anvende et ødelagt språk. Dyrkingen av Hitler og Mussolini, av Stalin og Mao, er grelle eksempler på at mennesket ikke kan leve uten religion. Forsøker man å kvitte seg med religion, dukker bare nye erstatninger opp.

Og hvilke erstatninger.

[1] Klaus Heller/Jan Plamper (Red). Personality Cults in Stalinism, 19.

[2] Christopher Hibbert. Mussolinis undergang og fall, 40-41.

[3] Denis Mack Smith. Mussolini, 8.

[4] Denis Mack Smith. Mussolini, 138.

[5] Denis Mack Smith. Mussolini, 141.

[6] Denis Mack Smith. Mussolini, 124.

[7] Denis Mack Smith. Mussolini, 124.

[8] Denis Mack Smith. Mussolini, 168 og 180-181.

[9] Denis Mack Smith. Mussolini, 178.

[10] Denis Mack Smith. Mussolini, 188.

[11] Joachim Fest. Hitler, 353.

[12] Joachim Fest. Hitler, 368.

[13] Joachim Fest. Hitler, 450.

[14] Joachim Fest. Hitler, 568.

[15] Joachim Fest. Hitler, 585.

[16] Bent Jensen. Stalin. En biografi, 54.

[17] Simon Sebag Montefiore. Stalin. Den røde tsarens hoff, 114.

[18] Simon Sebag Montefiore. Stalin. Den røde tsarens hoff, 115.

[19] Simon Sebag Montefiore. Stalin. Den røde tsarens hoff, 115.

[20] Philip Short. Mao A Life, 551.

[21] Philip Short. Mao A Life, 550.