Bispedømmene er ikke menighetenes beste venn

En påstand ble uttalt gjentatte ganger på årets kirke­møte, i debatten om ny kirkeordning: «Bispedømmet er menighetenes beste venn». I nord sitter en kirkeverge og erfarer noe helt annet.

Kirkeverge i Måsøy, Arne Dahl Nygaard, beskriver en situasjon hvor prestene er fraværende fra menighetene i uforholdsmessig store deler av året («Prestenes arbeidstid er ute av kontorll, Vårt Land 24. mai ,«Kirkas gjøkunger» 27. maiog «Fra forkynner tul byråkrat», 1. juni).

Grunnen er dels de særskilte ordningene som skal rekruttere prester til tjeneste i nord, dels en ny arbeidstidsordning hvor beredskap i verste fall utløser urimelig mye avspasering. I tillegg reiser prestene bort for å være med på blant annet arbeidsveiledning (ABV). Dette gjelder prester i hele landet. I ­«Timetelleren» (Vårt Land 6. juni) følger Magne Lerø opp. Kanskje hadde det vært bedre å ansette flere diakoner og kateketer, spør begge. Beskrivelsen er antakelig riktig, løsningsforslaget er neppe bærekraftig.

Løsningen ligger etter min ­mening i en kirkeordning som behandler den lokale menighetsstaben som en samarbeidende enhet. En ny kirkeordning må derfor ta høyde for at menighetene trenger presten i sin midte det meste av tiden. Ikke fordi presten automatisk skal være daglig ­leder, som noen gjerne vil, men fordi den kirkelige staben er et arbeidsfellesskap hvor alle ­ansatte er «i samme båt».

Lengter. Min masterstudie av kirkefaglige medarbeideres ­erfaring av og ønske om ledelse (Vårt Land 17. februar) viser at disse lengter etter å arbeide mer sammen for å finne mål og retning for arbeidet sitt. Flere ­mener at soknepresten er den som bør ta initiativ til dette samarbeidet. Vi forstår at dette vanskelig kan skje under de forhold som Arne Dahl Nygaard beskriver fra sin landsdel. Men også i sør gjør ­dagens kirkeordning det problematisk å få til et slikt samarbeid, ikke minst fordi prestene omfattes av andre ordninger­ og strukturer enn resten av staben, og dermed løftes ut av stabs­fellesskapet.

Dette skjer blant annet gjennom ABV, men som stabsfellesskap trenger vi felles veiledning. Paradigmet som til nå har vært rådende, er at deltakerne i en ABV-gruppe skal komme fra forskjellige staber. På den ­måten kan man lettere ta opp relasjonelle utfordringer. Men hvor hensiktsmessig er egentlig det? Hvis man ønsker samarbeidende staber, burde man ikke heller tenke veiledning innenfor stabsfellesskapet? Vi skal jo gjøre en jobb sammen.

Ikke i kirken. Veiledning av staber er vanlig i mange sammenhenger, men ikke i kirken. Det optimale ville være om fellesrådene hyret veiledere til å komme og drive veiledning med hele staben, der den er. Jeg tror kirkevergen i Måsøy ville bli langt mer fornøyd med en slik ordning enn med den ordningen vi har i dag.

Dagens kirkeordning forskjellsbehandler de ansatte og makter ikke ivareta den lokale menighetens behov. Bispedømmet som arbeidsgiver sørger godt for sine ansatte, men tar (naturlig nok) lite ansvar for hva som skjer ellers i menighetsstaben.

Min erfaring er at bispedømmet i realiteten ikke er menighetenes beste venn. Det er det fellesrådet som er. Naturlig nok, siden fellesrådet er menighetenes eget organ med arbeids­giveransvar for menighetens medarbeidere, bortsett fra prestene. Likevel inkluderer fellesrådet oss prester i alle samlinger og viktige prosesser som gjelder menighetene. Noe annet ville vært utenkelig, for hvordan skulle de komme i mål uten prestenes medvirkning? Jeg er glad for at vi er inkludert av fellesrådet, men det er ingen selvfølge.

Ikke like bra. Fellesrådene har ikke den samme økonomien som bispedømmene. Jeg innser at vi prester kanskje ikke vil få like gode ordninger hvis også vi blir ansatt i fellesrådet. Hvis jeg skal velge, vil jeg likevel foretrekke å dele kår med mine kolleger i staben. Jeg tror at det vil gi et bedre­ utgangspunkt for å arbeide­ tverrfaglig innenfor stabsfellesskapet, slik at vi kan opptre samordnet som mannskap og seile skuta i riktig retning.

Hvis bispedømmene vil være menighetenes beste venn, må de gi prestene tilbake til menighetene. Da vil vi få en kirkeordning som gjør menighetene rustet til å møte både dagens og morgendagens utfordringer.

FØRST PUBLISERT 9. JUNI 2016

FØLG HELE DEBATTEN OM PRESTENES ARBEIDSTID

• Tore Christiansen: Vi kan ikke leve med summen av prestenes ordninger

• Gunnar Thelin: Det er muligens en tid for alt

• Martin Enstad: På sviktende grunnlag, Lerø

• Magne Lerø: Time-telleren

• Even Borch: Trenger prester fritid?

• Ingvild Osberg: Prestene har fortsatt stor frihet

• Even Borch: Prestene kirkens gjøkunger?

• Arne Dahl Nygaard: Fra forkynner til byråkrat

• Martin Enstad: Veiledning og videreutdanning er ikke 'ko ko'

• Arne Dahl Nygaard: Prestene som kirkas gjøkunge

• Martin Enstad: Prestenes arbeidstid endelig under kontroll

• Arne Dahl Nygaard: Prestenes arbeidstid ute av kontroll