Det er muligens en tid for alt

Jeg har praktisert TID, prestenes registreringsystem for hva de gjør når, et snaut halvår og dertil lest litt i Vårt Land om dette. Noen tanker har jeg gjort meg.

Undertegnede er for tiden ikke medlem av noen fagforening. Jeg vendte tilbake til prestetjeneste i 2007 etter 13 år i «utlendighet» og er 65 år.

Medarbeidere og ledelse. Vi er to prester i en stab på ni, ikke alle i fulle stillinger. Menig- heten er velorganisert med et høyst oppegående menighetsråd, en god strategiplan og et sett handlingsplaner det er lurt å følge. Jeg har utviklet en ledelsesmodell bygd på autoritet, ikke myndighet (se Myndighetsrelasjoner i Dnk fra 2001).

Staben ledes av en tilsatt med tillit fra arbeidsgiverne, stabsmedlemmene og menighets- rådet. Siden det i vår menighet er brukbart med personellressurser og noe økonomisk handlingsrom, er det mulig å være pådriver og koordinator, å legge til rette for samhandling og å være et sosialt lim. En ledelsesmodell som er ikke-byråkratisk, produserer og ivaretar, uten at vi trenger en type daglig leder.

Menigheten har vist tegn på vekst: Antall frivillige øker, gudstjenestebesøket er over tid gått betydelig opp, vi er i gang igjen med barnearbeid og vår kulturåpne linje avspeiles i 10.000 på konserter og over 1.800 på omvisning i vårt signalbygg (2015). Til høsten setter Teater Ibsen opp Brand i kirkene i våre fylker, med utgangspunkt i Skien.

Tillit. Jeg har fått tillit som stabsleder. Det passer meg som produsent og entreprenør med hang til ideologisk å forankre det vi iverksetter. Siden vi har minimalisert antall møter både på dagtid og kveldstid, har jeg anledning til å være til stede i mye av det arbeidet som skjer.

Samtidig krever en bred sjele- sorgpraksis krefter. Og det er spennende sammen å jobbe fram alle deltakere vi har i våre gudstjenester. Holdningen min er å drive service overfor våre medlemmer. Prosten har i mange år hatt en meget god organisering på prestenes tjenester. Kirkevergen leder sine folk meget godt.

Så kom TID. Og før TID kom elektronisk reiseregning og Medarbeideren med Prostemodulen. Jeg ble prest fordi Jesus kalte meg. Og prestetjenesten var en fri og selvstendig oppgave med lite kontroll og stor grad av personlig ansvar. I år har jeg fått bekreftet at mennesket (her presten) er til for systemer og skjemaer, ikke omvendt. Dette er litt tungt å bearbeide mentalt.

Jeg er også assisterende prost og snart pensjonist. Jeg søkte derfor 1. desember i fjor om overgang til TIDs lederavtale (fast godtgjøring per år uavhengig av registrering). Det hadde vært økonomisk gunstig for stiftet. Men nei. Ingen fleksibilitet i Agder og Telemark bispedømme; en sokneprest er en sokneprest.

Så i første kvartal hadde jeg 194 plusstimer, og skal da ha samtale med prosten etter 30. Jeg arbeidet ikke spesielt hardt; hadde blant annet to studie- uker. For dette kvartalet har jeg laget en plan som er fiktiv, men innenfor reglene. Og jeg registrerer ikke reell arbeidstid.

Spare penger. I tillegg har vi fått klar melding om hvordan vi skal føre TID for ikke å hente ut for mye penger på søndagsarbeid og kveldsarbeid. Vårt seniortreff på ei uke er ikke leir. Leir er bare for barn og unge. Gudstjeneste kan jeg bare bruke tre timer på. Kirkekaffen er ubunden tid (ikke søndagstillegg).

På gudstjenester med opptil 10-15 medliturger og kor, må jeg faktisk begynne seinest klokken 09.00. Jeg skulle gjerne hatt tid til å be og leve meg inn i guds- ordet også søndag morgen (pålagt arbeid!) Sykehjemsgudstjeneste på rød dag (julaften) må kjøres før klokken 12.00, og så videre.

Ikke økte budsjettrammer. For meg er det uforståelig at ikke arbeidsgiver regner på kostnader når man forhandler tariff. Stiftsdirektøren vår har nå sendt ut tekst fra revidert nasjonalbudsjett om ordningen med definert arbeidstid for prester. Omlegging av beredskapsavtalen skulle dekke merutgiftene ved den nye arbeidstidsavtalen, står det. Ingen har tydeligvis regnet på kostnadene, for regjeringen skriver: «Arbeidsavtalen ble inngått uten at det ble framsatt krav om økte budsjettrammer.»

Muligens har statens forhandlere ikke med seg representanter fra ytre etat (budsjettansvarlige) når man forhandler tariff. Verre er det at man synes å forutsette at motparten, fagforeningene, skal kreve økte budsjettrammer. Når satt fagforeningene med budsjettansvaret i stiftene?

Jukser litt. Jeg følger prostens forslag om å begynne hver dag, helst ikke før klokken 09.00, (jeg begynner klokken 07.45) med å gå inn på to-tre av systemene våre og ajourføre disse. Så kan jeg ta fatt på dagens oppgaver. Klokken 14.41 bør jeg være ferdig, bortsett fra ei kveldsøkt i uken til en tjenestesamtale.

Men jeg jukser litt: Når kona har kveldsøvelse i koret, sniker jeg meg inn på kontoret et par timer. Har jeg vært ute og øvelses- kjørt med en innvandrer, tar jeg ei økt med faglitteratur for å få tankene rettet mot noe kreativt. Prekenforberedelsene på verandaen på hytta like utenfor byen en lørdag formiddag, er rein fritidsbeskjeftigelse.

Nok av TID. La meg presisere: Dette innlegget er skrevet på fritiden. Vi drar med barnebarn til Legoland i mai måned og stiller opp som gode «reserve»-foreldre når det trengs. Ingen i familien klager over mitt fravær. Jeg driver året rundt arbeid i vår skogs- teig og har familien med for å hogge juletrær. Hytta og båten i Tvedestrand gir herlig frihetsfølelse.

Og sannelig kan det ikke bli ei uke i Roma også? Men hvorfor jeg skal pålegges en form for dårlig samvittighet fordi jeg jobber for mye og for effektivt? Derfor kirkelige arbeidsgiverforhandlere: Mer fleksibilitet. Jeg har forstått at teologisk er ikke det noe problem i den norske, lutherske kirken. Men ellers?

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 8.6.2016

Følg hele debatten, de nyeste innleggen øverst:

• Gunnar Thelin: Det er muligens en tid for alt

• Martin Enstad: På sviktende grunnlag, Lerø

• Magne Lerø: Time-telleren

• Even Borch: Trenger prester fritid?

• Ingvild Osberg: Prestene har fortsatt stor frihet

• Even Borch: Prestene kirkens gjøkunger?

• Arne Dahl Nygaard: Fra forkynner til byråkrat

• Martin Enstad: Veiledning og videreutdanning er ikke 'ko ko'

• Arne Dahl Nygaard: Prestene som kirkas gjøkunge

• Martin Enstad: Prestenes arbeidstid endelig under kontroll