Ramadan er ikke hellig for meg

Den hellige fastemåneden Ramadan innen Islam er her. En troende bør faste fra soloppgangen til solnedgangen i en hel måned, for selvdisiplin og selvransakelse.  Da jeg bodde i Iran, kalte vi Ramadan ikke en hellig måned blant mine venner, men en «torturmåned». Fordi du var dømt til ikke å drikke, røyke eller spise når du var ute hele dagen. Selv spiste jeg min matpakke på toalettet.

Alle restauranter, sandwich-sjappa og til og med bakeriet ble befalt å stenge i løpet av dagen, for ikke å friste «de fastende». Å spise og drikke i offentlighet er en forbrytelse.  Moralpolitiet er overalt, selv i fjellene i Nord-Teheran der folk drar for å benytte seg av landlige omgivelser og frisk luft, lusker patruljer i buskene og forbyr mat og drikke.  Selv folk med diverse sykdommer slipper ikke unna.  I fjor ble en mann pisket i Iran i offentlighet for å ha brutt denne loven. Vannflasker blir konfiskert. Selv i bilen din kan du ikke ta en røyk.

Dette gjelder ikke bare i Iran. Alle Gulflandene er strenge når det gjelder Ramadan. Selv ikke-muslimer blir truet med å miste jobben dersom de drikker og spiser i Saudi Arabia.  I Kuwait må restaurantene og kafeer forblir stengt på dagtid. I Dubai blir folk oppfordret til å rapportere muslimer som spiser eller drikker på dagtid gjennom Ramadan. I Egypt, med en stor kristen majoritet, ble i i 2009 i Aswan provinsen 150 mennesker arrestert for å ha spist i offentligheten. Den egyptiske geistlige Sheikh Abdel Moati Bayoumi, medlem av al-Azhars Islamic Research Centre, støttet arresten: "People are free not to fast, but privately; doing so in public is not a matter of personal freedom."

I Algerie og Tunisia har det vært debatt rundt temaet og om at man bør faste av personlige forpliktelser og ikke på grunn av loven. Seks personer ble i Byen Biskra arrestert for å ha spilt kort og spist på dagtid  under Ramadan i 2008. I andre saker ble tre menn dømt til 2 måneder fengsel i Algeri for å ha røykt. I 2011 ble en gruppe byggearbeidere fengslet for å ha spist under Ramadan selv om de ikke var muslimer.

I 2013 organiserte rasende beboere av Tizi-Ouzou i Algeri, et stort Berber-område med sekulært syn et offentlig måltid med 300 til stedet som protest mot begrensningene i Ramadan.

Presset for å faste er mye fra alle sider, om det ikke er staten, er det andre som blir en slags moralpoliti og vil styre ditt liv. Matlaging bør ikke lukte og friste til synd, andre må hele tida begrunne om hvorfor de spiser. De kommer vanligvis med setninger som «Åh beklager, jeg har magesår eller diabetes».  Jeg har respekt for religiøse skikker og de som har lyst til å faste under Ramadan, men det er på tide at de også respekterer andres rett til å ha fri fra religion. Religionsfrihet er ikke en rettighet vi har i stort sett de fleste muslimske land. Dette er et stort problem.

FØRST PUBLISERT I MIN EGEN BLOGG