Har radikalisme rot i Islam?

Hver gang skjer det en terroraksjon av islamister, dukker det opp spørsmålet om Islam har noe med radikalisme å gjøre. Det er ikke muslims majoritet som støtter ekstreme handlinger, men uheldigvis er majoriteten av terrorister muslimer. Har ekstremisme egentlig rot i Islam? Er det noe i Islam som inspirerer radikale muslimske grupper og gir uttrykk for krig, gisseltaking og innkreving av løsepenger eller henter islamister idéen fra et annet sted? For å få et svar på det må vi se tilbake til begynnelsen av Islam.

Ette at Muhammad ibn Abdullah (Muhammad sønnen til Abdullah) begynte å markedsføre sin profeti i Mekka, prøvde rike stammer og i spisen Quraysh å fraråde han gjennom relasjoner som de hadde i Quraysh stammen, men da Muhammad ikke ga opp sin misjon ble han og hans følger sjikanert av Mekka borgere og især av Quraysh som var den mektigste stamme på den arabiske halvøy på den tiden.

Så emigrerte profeten med sine følger til Yathrib – dagens Medina – for å slippe trakasseringen og samtidig fortsette med sin misjon blant jøder og kristne i Yathrib, da det ikke var mange i Mekka som trodde på hans profeti.

Ettersom de hadde lite økonomiske resurser i Medina, prøvde deå overfalle handelskonvoier fra Mekka, for både å svekke Quraysh og benytte seg av rikdommen i karavanene. Den Nakhlah overfall var den syvende raid og den første vellykkede overfall mot Mekka handelskaravaner.

Her viser jeg til Ibn Ishaq sin fortelling, den arabiske historiker og kjent som forfatteren av den første større Sirat Rasul Allah (biografi om Allah sendebud). Ibn Ishaq vokste opp i Medina, studerte i Alexandria og bosatte seg senere i Bagdad, hvor han ble ansatt som historiker ved den Abbasidenes hoff.

Han skriver: Profeten Muhammad sendte (januar 624 - Rajab måned) Abdullah ibn Jash Asadi sammen med 8 til 12 menn mot Nakhlah, i utkanten av Mekka. Profeten Muhammad gav ibn Jash et forseglet brev og befalte han i brevet at de skal dra til Nakhla på veien mellom Taif og Mekka, og overfalle Mekkas handelskaravanen. Men de skulle åpne brevet to dager etter avreisen fra Medina.

Denne historien er lang, men kortsagt da de åpnet brevet og ble klar over misjonen, angrep de karavanen mens dens voktere var opptatte med å forberede mat. På det korte slaget som fant sted i Nakhla, ble en av fir voktere drept – selv om krig og drap var i Rajab måned forbud (Haram) – og to andre ble tatt til fange, mens den fjerde klarte å flykte.

De tok karavanen og fangene med til Median. Profeten Muhammad løslat fangene senere mot 1600 Derham løsepenger etter en avtale med Quraysh. Krigen i Rajab måned ble senere rettferdiggjort i Koranen kapittel 2:217.

To måneder senere, i Ramadan måned fant slaget ved Badr sted og det regnes som det første store slag mellom muslimer og polyteister. I 17. Ramadan av det andre året etter Hijrat – profetens migrasjon til Medina (622) – fikk Muhammad beskjed om den rike handelskonvoien til Abu Sufyan ibn Harb som skulle reise ut fra Mekka. De fleste rike folk i Mekka hadde del i karavanen, men kommandoen ble overlat til Abu Sufyan, en av de mektigste menn i Mekka. Slaget ved Badr var et vendepunkt i utviklingen av islam og et avgjørende slag som styrket grunnlaget for religionen. I dette slaget deltok flere av profetens sine slektninger fra Mekka mot han. Blant andre var hans onkel Abbas ibn Abdu al-Mottaleb og Aqil ibn Abitaleb, broren til Ali ibn Abitalib, den første sjiaimamen. De to konverterte senere til Islam.

Det er rapportert at 313 muslimske menn forberedte seg på angrep. På den andre siden dro en styrke besto av tusen menn ut fra Mekka til motangrep, men til tross for størrelses fordel, seiret muslimer slaget og mange Mekkas menn ble drept eller tatt til fange. Verset 123 i kapittel 3, Aal Imran (Imrans hus) i Koranen er i denne forbindelse: «Allah hjalp dere i slaget ved Badr, hvor dere var helt underlegne. Frykt Allah, så dere må bli takknemlige».

Å frykte Allah er et buskap som har gjentatte ganger kommet på slutten av versene i Koreanen. Hvorfor menneskene skal frykte Allah?

Ibn Ishaq er den eldste kilde som har skrevet detalj om den jødiske Banu Qurayza stamme i Medina, og historiker etter han brukte ham som kilde. Han skriver blant annet at Banu Qurayza sluttet seg til Quraysh i den største kampen (slaget ved Uhud) mot muslimer. Da dette forsøket mislyktes, beleiret Muhammad Banu Qurayza inntil de overga seg.

Medinas borgere aksepterte at Saad bin Ma’as lederen til Aus stamme – en av de to største stammene i Medina som hadde kommet opprinnelig fra Jemen – avgjøre hva skal skje med Banu Qurayza. Han bestemte at voksne menn skal bli drept og kvinner og barna tas som slaver. Så ble det gravd en grøft i Medinas marked og Banu Qurayzas menn ble halshugget der. Ibn Ishaq anslår antallet drepte mellom 600 og 900.

Vi husker at Taliban gjorde for noe år tilbake en fotballbane i Kabul i Afghanistan om til henrettelsesplass, der Taliban krigere halshugget folket.

Rayhane, en av Banu Qurayzas kvinner ble blant andre profeten Mohammads del av krigsbytte og interessant nok giftet han seg med Rayhane etter at hennes far og brødre ble drept av muslimer.

Selv om historikeren Ibn Hajar Asqalani avviser denne skildringen fra Ibn Ishaq, men Ruhollah Khomeini lederen av den islamske revolusjonen (1979) og grunnlegger for sjiaregime i Iran, understreket få år etter revolusjonen: «Ali ibn Abi Talib (den første sjiaimamen) halshugget syvhundre Banu Qurayzas menn på en dag ettersom de brøt avtalen med Muhammad, og vi skulle også gjort det samme i begynnelse av revolusjonen».

På bursdagen til profeten Muhammad i 1984 sa Khomeini i en tale: De som sier Islam skal ikke drepe er dumme mennesker som ikke forstår betydningen av Islam. Profeten kom for å krige og drepe. (!)

Fra Hijrat til profetens bortgang fant det sted minst 31 krig mellom muslimer og ikke-muslimer. Disse slagene var ikke forsvar, men angrep fra muslimers side. Bortsatt fra slaget ved Grøften og slaget ved Uhud som Abu Sofyan starter for å ta hevn for tap i slaget ved Badr.

Etter profetens bortgang ble det igjen 7-8 tusen arbeidsløse krigere i Medina som ikke kunne noen annet enn å gå til krig. Så delte Abu Bakar – etterfølger av Muhammad – dem i flere hærer og sendte dem til å drepe de som hadde forlat Islam. Den meste kjente av disse krigere var Khalid ibn Valid som brente folk og kastet dem fra fjell.

Islam er åndelig og snill så lenge den ikke har makt og folk tror på den. Tror du på noen annet enn Islam kan du være en potensiell fiende. Islam hevder at den er den siste religion og kjemper for en verden der alle mennesker er konvertert til Islam. Den er utstyrt med Jihad og martyr som våpen og hjelpemidler. Terroraksjoner som utføres av islamske ekstremister er ikke enkeltstående episoder, men organiserte aksjoner som utføres for å gjøre Islam til en regjerende religion i Verden. Dette er ikke målet til bare islamistiske ekstreme organisasjoner som driver med terror, men også et mål som det islamske broderskap med overhode i Egypt og sjiaregimet i Iran følger. Selv om Saudi-Arabias regime ikke sier det høyt, men prinser i Saudi-Arabia finansierer salafiste organisasjoner for å kjempe i denne retningen.

For radikale krefter i Islam er ikke viktig at majoriteten av muslimer ikke er enige med dem og det muslimske flertall har gang på gang hevdet at DETTE IKKE ER ISLAM. Men hvilke ikke er Islam? Taliban, al-Qaida, Daesh, Hizbollah, Ansar al-Islam, det muslimske broderskap, sjiaregimet i Iran eller det arvelige regime Aal Saud i Saudi-Arabia? De som kjemper for en regjerende Islam i Verden er klar over hvordan Islam utviklet seg og hvordan profeten Muhammad fikk først makten i Medina og deretter pålagt nye regler for jøder, kristne og Hedninger.

Verden opplevde at da Ruhollah Khomeini satt seg under et epletre i Neauphle-le-Château – en kommune i Yvelines Department i Île-de-France-regionen i Nord-Frankrike, sa han at vi vil ha en grunnlov som Frankrike har, men få år etter at de stabiliserte den så kalte islamsk republikken i Iran, henrettet de flere tusen dissidenter og begravde dem i massegraver i bydelen Khavaran i sør Teheran. Blant dem var mange som hadde ferdigsonet. Det er enda grusommere at regimet hindre pårørende å besøke gravene.

To år etter etablering av den islamske republikk sa Abolhassan Bani-Sadr, den første statsminister etter den islamske revolusjon, til Khomeini: I Frankrike sa du noe annet enn du gjører nå. Khomeini svarte: Ja, det var tricks. (!)

Khomeinis regime begynte først som frelser og nå er det 38 år som de regjerer på vegne av Allah med håndjern, mens forfattere, journalister, frihetsforkjempere, diktere osv. sitter i fengsler og siden Hassan Rohani er blitt president i 2014 har henrettelsene økt. Dette til tross for atomavtalen med Vesten og åpenhet for utenlandske investering i landet.

Det er meget påfallende at da Italias president inviterte Hassan Rohani til sitt land i januar 2015, tildekket italienere de nakne statuer under hans besøk av museer. Slike feilgrep politikk ble tatt av Vesten da de støttet Khomeini framfor den liberale demokraten Shapoor Bakhtiyar som ble nevnt som statsminister av Sjahen i 1979. Bakhtiyarble drept med kniv av regimets spesialagenter i sitt hjem i Paris i 1990 og Frankrike løslat den ene morderen i 2009.

Verden har også vært vitne til hvordan NATOs medlem, Tyrkia, endret seg etter at Recep Tayyip Erdogan gikk demokratitrappene opp for å nå hva han har oppnådd til nå og for å tilbakeføreTyrkia fra Laicité tilet autoritært og teokratisk land.Det virker som om majoriteten av muslimer i Tyrkia er lei av nitti år sekulære verdier som Kamal Atatürk grunnla og førte Tyrkia til en av de mest sekulære land i Midtøsten. Det NATOs medlemsland fengsler i dag flere journalister enn både Iran og Kina!

I desember 1997 resiterte Erdogan et dikt fra et verk skrevet av Ziya Gökalp, en pan-tyrkisk aktivist, i Siirt, i øst Turkia. Erdogans resitasjon inkludert vers oversatt som: Moskeene er våre brakker, minareter våre bajonetter, kupler våre hjelmer og de trofaste våre soldater.

Disse versene var ikke i den opprinnelige versjonen av diktet. Hans opplesning ble ansett som en oppfordring til hat på grunnlag av klasse, rase, religion, sekt eller regionale forskjeller som er nevnt i artikkel 312/2 i den tidligere tyrkiske straffeloven og han ble dømt til ti måneder fengsel.

Han hadde sagt også: «Demokrati er det eneste tog som vi kan stige på før vi er der. Vi kan stige opp parlamentarisme for å nå islamsk reform».

Derfor ble Erdogan tvunget til å gi opp sin borgermesterstilling i 1998. Dommen fastsatt også et politisk forbud, som hindret ham i å delta i stortingsvalg.

Dette var en forsmak til min bok om Islam og global politikk som jeg holder på å jobbe med.