Venstresiden i Israel som forsvant, og hvorfor?

Før undertegnelsen av avtalen, mottok Rabin et brev fra PLO-formannen Yasser Arafat der han lovet å avstå fra all voldsbruk og offisielt anerkjente Israel. Samme dag, 9. september 1993, sendte Rabin et brev til Arafat der han på sin side offisielt anerkjente terroristorganisasjonen PLO.

Etter den historiske håndhilsningen med Arafat på plenen foran Det hvite hus, sa Rabin på vegne av det israelske folk:"We who have fought against you, the Palestinians, we say to you today, in a loud and a clear voice, enough of blood and tears ... enough!" Han sa det i god tro, akkurat somChamberlain i 1938: Peace in our time!

Alt lå til rette for en ny og lovende politisk utvikling i Midtøsten, men mange demonstrasjoner oppstod spontant mot Oslo-avtalen. Rabin lovet å ignorere protestene, og sa at så lenge han hadde et knapt flertall i Knesset ville han følge Oslo-avtalenes fredsspor! Dette var situasjonen da han ble myrdet i oktober 1995. Det har blitt reist tvil om han ville ha fulgt fredssporet hvis han hadde fått oppleve de voldsbølgene som i mange år etterfulgte undertegnelsen av Oslo 2 i 1995.

Etter mordet tok Simon Peres over som statsminister og fikk i noen måneder anledning til å føre forsoningspolitikken videre inntil neste valg i 1996. Likud med Netanyahu som statsminister vant valget, og han ble ny statsminister i 1997. Senere har høyresidens partier vunnet alle valg i Israel. Venstresiden i Israel fikk sitt banesår etter statsminister Ariel Sharons skjebnesvangre beslutning i 2005 om å trekke seg ut av Gaza med de dramatiske følger det fikk for mange israelere.

For sin medvirkning til Oslo-avtalen i 1993 ble Rabin året etter tildelt Nobels fredspris sammen med Arafat og Peres, da Kåre Kristiansen, som kjent, forlot Nobelpriskomiteen i protest mot en av prisvinnerne. Avtalen splittet det israelske samfunn. Noen så på Rabin som en helt, som arbeidet for fred. Andre så på ham som en forræder som avstod land som et flertall betraktet som Israels rettmessige eiendom. Israelere på høyresiden har gitt Rabin skylden for alle som ble drept i de etterfølgende års terrorhandlinger ( i 2 intifadaer), som ble opplevd som en direkte følge av Oslo-avtalene.

Situasjonen i dag er at både Rabins og Peres' politiske status er svekket. Venstresiden i Israel er nesten utradert, til fortvilelse for palestinsk og israelsk venstreside og norsk akademia, ja, endog for Den norske kirkes ledelse.

På den internasjonale minnedagen for Holocaust som ble markert 27. januar 2016 på byens hovedbibliotek, sa professor Bernt Hagtvet fra Universitetet i Oslo. Han var en av hovedtalerne og er representativ for dem som er fortvilet :

"Israel gjør forferdelige ting mot palestinerne. Det er elefanten i rommet. Ingen sier at norske jøder skal gjøres ansvarlig for staten Israels politikk like lite som de som kritiserer staten Israels politikk skal bli kalt for antisemitter, men det er en dyp tragedie at den stat som ble opprettet for å hindre den slags identifisering, den type undertrykkelse, er blitt den jødiske staten Israel. Det er en tragedie uten like. Og jeg syns jeg hører litt for lite om dette fra jødene selv. Jeg syns det må sies. Det er en tragedie uten like det som skjer i Palestina og det er klart den høyreorienterte sionistiske høyresiden som er ansvarlig for det.

"Hele den israelske venstresiden er borte, og vi har å gjøre med en ekspansiv røverstat som er en tragedie for jødene! En stat som systematisk ignorerer FN-resolusjonene samt okkuperer et annet land, som setter opp hus der hele tiden og som behandler palestinere på grensen til det rasistiske. Reis og se hvordan grensesperringene behandler gravide kvinner! Det er et forfall uten like og er ekstra tragisk fordi den israelske venstresiden har blitt så svak.

Professor Hagtvet stilte ikke spørsmålet: Hvorfor har den tidligere så mektige venstresiden i israelsk politikk blitt borte så raskt etterat Oslo-avtalene ble vedtatt i 1993 og 1995? Som professor i samtidshistorie må han vite svaret, men vegrer seg for å si det, for det er ikke politisk korrekt:

Her er historien som professor Bernt Hagtvet ikke formidlet om hvorfor venstresiden i Israel så brått ble borte: I september 1995 signerte Arafat og Rabin en avtale i Washington som sikret palestinerne kontroll over nye deler av Vestbredden. Det fikk den israelske høyresiden til å trappe opp angrepene på Rabin og Peres. 5. november 1995 ble imidlertid Rabin skutt og drept av en jødisk ekstremist, og det forandret historiens gang. I årene som fulgte stoppet fremdriften i Osloavtalen opp. Hvorfor?

Statssminister Rabins skjebnsvangre bortgang tok fra ham muligheten til å avvise Oslo-avtalene, slik statsminister Netanyahu har vært nødt til i alle år, selv om han beleilig har holdt døren litt åpen og på gløtt. Det var patetisk å høre utenriksminister John Kerry sin lovprisning av Yitzak Rabins historiske forbilde ved minnemarkeringen på tiårsdagen for hans død den 31 .oktober 2015. Han var, som professor Bernt Hagtvet, ikke godt nok informert om den israelske venstresidens problemer.

Som den sekulære jøde Simon Peres er, innså han umiddelbart etter drapet på Rabin at nå kunne det bli lettere å få gjennomført hans livslange prosjekt «Oslo-prosjektet» som for ham hele tiden har vært oppgivelse av Eretz Yisrael, sionistenes lovede land. Som utenriksminister kjente han godt Yitzak Rabins politiske visjoner og, som israelere flest nå vet, ville Rabin aldri ha gått med på kravene som Arafat, og senere Abbas, kom med overfor de etterfølgende israelske statsministre. Det har vært politisk ukorrekt å hevde dette, og de venstredominerte medier i Israel har karakterisert oppfatningen som «crazy».

Det er likevel mange i Israel som håper at sannheten om for- og etterspillet til Oslo-avtalene og det tragiske mordet på Rabin, vil bli kjent før Peres går bort, slik at Uri Savir og Yossi Beilin kan få den straff de fortjener som landsforrædere! De var Israels hovedforhandlere og pådrivere i prosessen frem mot undertegningen av avtalene i september 1995. For israelere flest har det i tiden etter snikmordet på statsminister Rabin oppstått en erkjennelse av at det er den politiske venstresiden og Arbeiderpartiet i Israel som har hatt «fordelen» av drapet, som fant sted på det strategisk viktige tidspunktet i oktober dette året. Oslo-avtalene hadde blitt underskrevet, og var i boks, noen måneder tidligere.

Årsaken til den israelske venstresidens oppsmuldring, og likedan Simon Peres og Yitzak Rabins dalende heltestatus i Israel, hører med til historien om statsminister Benjamin Netanyahus enestående lange politiske karriere. Den tar kanskje snart slutt, slik det nå ser ut, med mer ytterliggående politikere på høyresiden i Israel, som kanskje tar over etter valget i 2017.Den politiske venstresiden er nemlig nesten like død som Oslo-avtalene.

Peres og hans like krever nå at statsminister Netanyahu skal ta et initiativ og legger frem et fredsforslag som er troverdig, før verdenssamfunnets hovedaktører gjør det. Disse har truet med (lovet) å gjøre det senest før president Obama går av i januar 2017.

Charoline Glick, merittert redaktør i Jerusalem Post, har skrevet en kommentar i Breaking Israel News, 11 .mai 2016, om denne oppfordringen: «I dag er Israel i den samme situasjon som landet har befunnet seg i de siste 16 år, siden nobelprisvinneren Yasser Arafat «rejected statehood and peace and launched the largest terrorist war against Israel we had ever seen, under the flag of jihad». Hun skriver videre: «Israel tror ikke lenger det er mulig effektivt å styre Judea og Samaria på militært vis. En følge av det er at israelske myndigheter har begynt å utarbeide planer for en gradvis overgang til å anvende israelsk lov i disse områdene for å sikre en skikkelig administrasjon under Israels liberale legale kode. Prosessen vil ikke begynne i områdene som er under Den palestinske autoritets (PAs) jurisdiksjon. Det innebærer at dette nye initiativet først vil bli implementert i det som vanligvis omtales som areal C, på «Vestbredden».

Vi kan ta for gitt at en slik handling fra Israels side vil bli møtt med en universell avvisning og fordømmelse av det internasjonale samfunn, men handlingen vil i hvert fall forandre narrativen.

Hvis Israel tar dette initiativet, vil vi for første gang siden 1993 være i stand til å slutte å gi legitimitet til Fatah, terroristgruppen som styrer PA», skriver Caroline Glick i sin artikkel som kan leses i sin helhet på: http://www.israelnationalnews.com

Fra Ramalla har det lydt skrik og klage tidligere i historien, slik det står i GT om Rachel som gråt fordi Judas barn hadde blitt bortført til Babylon på 700-tallet f. kr. Ramaskrik av andre grunner kommer på nytt til å høres fra Rammalla når og hvis statsminister Netanyahu følger oppfordringen fra Caroline Glick om å ta dette politisk initiativet.

Israels ledere har erfart at i verden av i dag overlever bare de sterke, ikke på grunn av at avtalene de og andre har undertegnet, men fordi prisen, som de kan forlange av enhver som ikke lever opp til sine forpliktelser, blir satt høyt. I Midtøsten, det mest miserable sted på denne jord i denne henseende, kan Israel overleve, ikke ved hjelp av sine sterke rettigheter alene, men også i kraft av sin militære styrke. Det beste ville være en kombinasjon av dem begge: Israels rett til sitt land, paret med styrken som landet må bruke for å hevde denne retten!

I