Om masker og uniform

Tanker om frihet og klær

Fremmedartede klær har ført til debatt og konflikt i mange europeiske land de senere årene. Særlig gjelder det hodeplagget hijab og den heldekkende burkaen, som gir komplett maskering for islamske kvinner. I noen land er dette forbudt ved lov i noen situasjoner (Frankrike, Belgia). Hva er problemet med slike klesplagg?

Maskering        Ansiktsmasker brukes i noen få spesielle situasjoner av hygieniske eller andre grunner. Det gjelder for eksempel ved særlige arbeidsoppgaver: Kirurger som opererer (for å hindre dråpesmitte), ved arbeid i særlig støvfylt miljø eller for å holde personidentitet lovlig skjult (opprørspoliti og spesialstyrker). Karneval er en annen situasjon. Da er hensikten å skape positiv, gledesfylt spennende stemning og kanskje mulighet for en viss uansvarlighet. Dette er alle mer eller mindre gode grunner til maskering.

Noe helt annet er det når maske brukes for å skjule identitet av tvilsomme grunner, som bruk av finnlandshette ved ran eller maskering under ulovlige og kanskje voldelige demonstrasjoner.

Tildekking av ansiktet i slike sammenhenger er ikke ønskelig i et fritt samfunn, der alle skal kunne ytre seg eller vise sin holdning eller mening og måtte stå for dette i det offentlige ordskiftet som hører og er en forutsetning for et liberalt demokrati.

Bruk av maske gir utrygghet og mulighet for konflikt. Dette gjelder uansett om det er høyreekstreme, venstreradikale, fascister eller islamister som maskerer seg. Vanlige borgere har ikke behov for å skjule hvem de er, uansett politisk, religiøs eller annen grunn. Antrekk som skjuler ansiktet bør som regel ikke være tillatt.

Uniformering – idealisme og samhold  Gjennom alle tider har politikk og religion gitt behov for uniform. «Her er vi og der er de andre» er både hensikt og resultat. Uniform gir følelse av trygt fellesskap innad – og styrke utad.

Det er på en måte en glidende overgang mellom dette og moter. Se på mange unge tenåringer med hettegensere idag eller unge menn med langt hår i 1968. Beatles og anti-Vietnamkrigsbevegelsen i USA ga grunnlaget for det siste. Mange religiøse trossamfunn bruker også uniformlignende antrekk. Gruppepress og felles identitetsmarkører er mekanismer bak og målet med slikt.

Uniformering har mye til felles med maskering. Uniform kan være praktisk arbeidsantrekk i en del yrker. Igjen kan dette ha hygieniske eller andre rimelige begrunnelser. Det kan også brukes for å identifisere vedkommende rolle eller myndighet (politi, militære, vektere, skoleelever) og være knyttet til samhold og identitet i ideelle organisasjoner og bevegelser som speidere, musikkorps, Frelsesarméen.

Bruk av uniform i politisk sammenheng blir straks mer tvilsomt og er ikke ønskelig. Det kan gi inntrykk av en truende styrke knyttet til ideologien man vil fremme og skape sosial negativ spenning. Det gir opphav til avstand og fiendtlighet. Dette er kjent fra alle ytterliggående politiske retninger gjennom siste 100 år – «brunskjorter» hos fascistene, Hitler-Jugend uniform, leninistisk antrekk og Mao-skjorter hos kommunister eller spesielle klær med dekor i kriminelle gjenger. Nå er det særlig islamistisk antrekk for både menn og kvinner som gir grunn til debatt.

Frihet og eget valg         Mange vil automatisk reagere negativt på tanken om at slike forhold skal kunne reguleres av samfunnet. Dette må da vel helt klart ligge innenfor den enkeltes rett til selvbestemmelse! Mon det?

Det er grunn til å minne om at antrekk utvilsomt reguleres av sterke sosiale konvensjoner. Folkeskikk er én side av dette. Den sosiale situasjonen en annen. Du kan ikke uten videre gå i badebukse eller bikini på Karl Johan. Du risikerer å bli snakket til rette av politiet og kanskje bøtelagt, om du ikke følger veiledningen. På en badestrand kan du derimot gjøre det uten at noen reagerer. Til nød også i en sørlandsk handlegate en sommerdag i fellesferien, forutsatt T-skjorte, men ikke uten! Og slikt endrer seg gjennom ti-årene.

«Upassende» antrekk defineres av uskrevne sosiale regler om hva som oppfattes som støtende av omgivelsene. Hva passer ved arbeid på hustomten eller på fjelltur og hva passer seg i begravelse og bryllup? «Fritt» er dette egentlig ikke. Vi skal og må ta rimelig hensyn til hverandre, til omgivelsene.

Moderat regulering – en tilnærming?   Måten man kler seg er altså uten tvil bestemt av kultur og folkeskikk. Det kan vanskelig argumenteres for at bekledning som skaper sosial spenning, frykt, konflikt eller hindrer hensiktsmessig kommunikasjon (eks. lærer/elev, lege/pasient, rettssaker m.v.) skal være tillatt av hensyn til rent egoistiske behov, fremmedartet kultur eller for ikke å snakke om ondartet ideologi.

Ville vi tillate at fascistiske «brunskjorter» med tilhørende faner og flagg ble brukt i gatene i dag? Neppe! Og den sosiale reaksjonen fra motsatt side ville dessuten gjerne bli direkte voldelig. Godtakelse ville være overdreven snillisme eller misforstått idealisme.

Islamistisk uniformering i offentlig sammenheng er både sosialt konfliktskapende og hindrer integrering. Burka, hijab og lignende antrekk hører til dette. Samfunnets moderate regulering i forhold til tid, sted og situasjon bør skje med klokskap og visdom.

Protestene vil utvilsomt komme, enten det er fra intellektuelle rotekopper, ytterliggående liberalister eller religiøse og politiske fundamentalister.

Hadja Tajiks forslag om forbud mot hijab for småjenter kan være en god begynnelse.