Religionskritikk

Ut fra bibelsk skapelsesteologi burde det være mer religionskritikk. Bibelen sier at ethvert menneske er skapt i Guds bilde og at alle mennesker har har lik verdi.  Menneskesynet i Bibelen og i FN´s Menneskerettighetserklæring er på flere måter sammenfallende. Menneskerettighetene fremholder for eksempel retten for individet til selv å velge hva en vil tro, retten til å samles i frihet med dem en deler troen med og retten til å vitne om sin tro.  Videre hevder erklæringen kvinners og menns likeverd. I religionenes verden er det mye som er på kollisjonskurs med denne måten å tenke menneskerettigheter på.  Det gjelder ikke bare islam. Hinduismens kastesystem er en integrert del av hinduistisk religion og tekning, men det er klart på kollisjonskurs med det bibelske gudsbilde og menneskesyn, likesom det er på kollisjonskurs med Menneskerettighetserklæringen at noen  holdes fanget livet gjennom som sudra (lavkaste) og dalit (kasteløs), og at slike ifølge hindureligiøs tenkning kan marginaliseres og diskrimineres.

Når det gjelder islam er det ut fra menneskerettighetene, slik FN har definert dem, uakseptabelt med dhimmiregler og diskriminering slik det praktiseres etter sharia. Derimot sier islams «menneskerettigheter» at denne diskrimineringen er tillatt. Retten til å tro som en selv ønsker, retten til å skifte tro (apostasi fra islam og konvertering til annen religion) osv. brytes konsekvent i de fleste muslimske samfunn. Blasfemitenkning er et annet eksempel på brudd på ytrings- og religionsfriheten.

Men gjennom Bibellesing observerer en en annen tilnærming til spørsmålet om religionskritikk. Rett nok finnes det i Det gamle testamentet profetisk ramsalt kritikk av religionene, og også ironi, men det er en annen kategori det meste og det sterkeste av profetenes kritikk rammer, nemlig frafallet fra Gud og det moralske forfallet som skjer hos Bibelens folk. Jesus vokste opp i Galilea, grenselandet til Fønikia. Men vi finner ikke religionskritikk av fønikisk religion i evangeliene. Jesus levde i et land med romersk okkupasjon, men det er ikke noe spor av religionskritikk mot romersk gudelære og religion for øvrig. Derimot ytrer han gjentatte ganger sterkt kritikk mot utøvelsen av tro og moral hos de jødiske religiøse lederne.

I resten av Det nye testamentet, som er skrevet i en misjonskontekst, er religionskritikken så å si fraværende. I Apostlenes gjerninger 17 diskuterer Paulus religiøse spørsmål med filosofer i Aten. Selv om Paulus´ observasjoner fører til sorg, er ikke tilnærmingen i samtalen kritikk.

Jesus ba ikke disiplene om å gå ut i verden og utøve religionskritikk, selv om det kunne virke like nødvendig og naturlig da som nå. Han valgte en helt annen metode, nemlig forkynnelsen av det glade budskap, sannhetens evangelium. Og han sa at dette var oppdraget like i til jordens ende, i alle etniske grupper, like til tidenes ende.

Den tilnærming gjelder også i dag for kirken og den kristne som kaller seg Jesu etterfølger. Det gjelder uansett om vi betrakter religioner på avstand eller er nær innpå mennesker og miljøer som bekjenner seg som eksempelvis hinduer og muslimer, ateister, mormonere og Jehovas Vitner. Hvis en kirke og enkeltkristne er mer opptatt av religionskritikk enn det vitneoppdraget Jesus ga, da er noe feil.

Kristne minoriteter i samfunn der andre religioner er rådende, som hinduisme, buddhisme og islam, opplever ofte diskriminering, marginalisering og forfølgelse. Hvordan skal de balansere religionskritikk og forkynnelse av det kristne budskapet? Jeg lærer mye av personer som Nabeel Qureshi, tidligere muslim, og den koptiske presten Zakaria Botros fra Egypt hvordan en utøver religionskritikk på en verdig måte. De er lærde menn og fremragende apologeter som viser hvordan en kan møte muslimer med respekt og kjærlighet, samtidig som de er tydelige på hva de mener er sannhet. Fremfor alt holder de fram et sterkt og levende vitnesbyrd om Jesus og kristen tro.

Nå er det selvsagt forskjell på hvem som gjør hva i ulike sammenhenger. Samtidig som det finnes felles etiske regler, bør kristne medier presentere religionskritikken annerledes enn allmenne (sekulære) medier. Det samme gjelder en kristen skole i forhold til en allmenn skole, selv om læreplaner er de samme. Som kristne må vi alltid tenke gjennom hvem vi representerer og hvordan han vil møte mennesker. For en kristen og for kirken er det helt klart hva som er hovedsaken; vitnesbyrdet om Jesus. Kristen misjon vet mye om dette. Hvis den begynner med å kritisere, stenger den selv døren. Kirken må leve som misjonen. Hvis kirken og kristne først og fremst oppleves som kritikere, stenger vi selv døren. Vi er ikke kalt til å kritisere, men til å forkynne evangeliet.

Stig Magne Heitmann

Faglig leder, Åpne Dører