Bøkenes kretsløp

Til bokfaget i vid forstand hører en forståelse og analyse av bøkenes kretsløp. I kjølvannet av vekkelsesbevegelsene på 1800-tallet ble det skapt helt egne kretsløp for kristelig oppbyggelseslitteratur, blant annet gjennom det haugiansk inspirerte Indremisjonsselskapets mange kolportører som reiste omkring med denne litteraturen. Etter hvert ble dette til Lutherstiftelsen, som hadde både forlag og bokhandel. Gjennom slike virksomheter ble et kretsløp for kristelig litteratur opprettholdt.

Etter hvert ble plattformen utvidet på mange måter. Bokhandelen ble, under ledelse av Hans Petter Foss, utviklet til bokhandlerkjeden Bok og Media. Etter hans tid skiftet kjeden navn til Vivo, og fikk etter hvert større og større økonomiske problemer, inntil Normisjon kastet inn håndkledet og gikk til skifteretten i dag, mandag 2. mai. På forhånd hadde Normisjon avhendet Luther Forlag til Lunde Forlag.

For alle oss som har vært en del av dette kretsløpet har det i ganske mange år vært klart at et kretsløp for ”kristelige” bøker neppe lar seg opprettholde slik det har vært. Leselysten og lesevanene hos kirkegjengere og organisasjonsmennesker har endret seg mye. Mangfoldet er blitt stort når det gjelder kultursyn, spiritualitet og meninger. Selv vet jeg, for eksempel ikke, hvor mange ganger jeg har hørt mennesker si at ”jeg har tenkt å lese biografien om Svein Ellingsen” (utkom i 2007) eller ”jeg har ennå ikke rukket å kjøpe boken om Mama Maggie (utkom 2014). Vi kan alle spørres oss selv om når vi sist var inne i en Vivo-butikk for å kjøpe et stykke oppbyggelig litteratur, eller når vi gjorde det samme på nettet. Jeg tipper at det for ganske mange er to, tre eller fire år siden.

Butikkene i Vivokjeden forsøkte å ta konsekvensen av dette, også ved å utvide utvalget av bøker, og nærmet seg dermed de alminnelige bokhandlene. Dette var nødvendig for å beholde inntektsgrunnlaget, men bidro også til å svekke det ”kristelige” kretsløpet, ettersom disse bøkene ikke fikk en så sentral plassering i butikkene.

Det er trist for alle ansatte i butikkene og i kjeden at Normisjon ikke fant å kunne skyte inn mer midler i en drift som ikke så ut til å kunne rettes. Det er også vemodig for oss som vet at vi har solgt en stor del av bøkene vi har skrevet i disse butikkene. Selv om jeg ikke hører til i den haugianske tradisjonen, synes jeg også at det er vemodig å tenke på at denne ”oppbyggelige kulturfronten” er blitt svekket, og ikke lenger skal være en del av organisasjonslivet. Dette faller sammen med andre tegn i tiden, som at Normisjon velger en mer selvstendig (forhåpentlig ikke isolasjonistisk) strategi i sin forsamlingsbygging og organisasjonsutvikling. Et forlag og en butikk er, som kulturaktivitet, en lunge for en organisasjon som fremdeles vil puste inn og ut i storsamfunnet.

Men hvor går veien videre?

Det gjenstår å se hva bostyret vil gjøre med butikkene, hvorav noen faktisk er god butikk. Kanskje finnes det en fornuftig løsning for deler av kjeden.

Så tror jeg videre at evangeliske oppbyggelsesforfattere fremdeles vil finnes. Men de vil kanskje, i større grad enn før, være knyttet til organisasjoner og selge i mindre kretsløp på organisasjonens interne marked, enten selvpublisert eller i mindre opplag i avtale med et av de fremdeles eksisterende forlagene eller med organisasjonen/menighetsdannelsen selv. Slik vil et mindre kretsløp kunne opprettholdes.

Jeg tror også at noen bør – og vil – sette seg ned og se på hele dette komplekset i lys av den digitale revolusjonen. Det er ikke usannsynlig at en kraftfull internettportal vil være et godt verktøy for å spre oppbyggelseslitteratur. Men hvem kan gjøre dette?

Det kunne ha vært gjort av de kristelige spesialforlagene om de klarte å gå sammen om en slik portal og gi den ordentlig innhold.

Det kan også gjøres av noen som allerede eier en slik portal, for eksempel Haugenbok, som er Norges største internettbokhandel og eies av Vigmostad og Bjørke, som også har eierskap til Eide Forlag, med salmebok, liturgiske bøker og tilknyttede utgivelser. Det kan også gjøres av forfattere og andre interesserte.

Det som er utfordringen i dette, er at en bok i dette kretsløpet normalt vil selge et sted mellom 800 og 2000 bøker. Det er lite å leve av, hvis både forfatter, forlag og bokhandel skal ha sitt, ved siden av produksjonskostnadene. Slike opplag blir også uinteressante for de store forlagene og bokhandlerkjedene. Man må altså finne andre måter å gjøre dette på.

Men det kunne la seg gjøre dersom man kuttet noen ledd, slik man gjør ved salg over nettet. For denne typen opplag kan man også tenke at forfatteren investerer i produksjonen, ved siden av forlaget eller distributør.

I det hele tatt er hele denne bransjen inne i store omveltninger. Hadde jeg vært ung som ørnen, ville jeg ha sett dette også som en mulighet. For det er faktisk slik at litteratur som berører menneskene i deres livsfølelse, og gjerne med en tro, fremdeles vil være aktuell og av interesse.

Disse refleksjonene springer ut av dagens vemodige melding. Men kanskje de også kan inspirere noen til å tenke fremover. Hva er betingelsene for å nå ut så bredt som mulig med den gode, oppbyggelige litteraturen?

FØRST PUBLISERT PÅ SKEIES EGEN BLOGG