Evig liv i to timer

Som hos så mange andre app-er er forretningsmodellen

in-app purchase

. Spillet er gratis å hente ned og spille, men så fiffig konstruert at man fort blir hekta. Hver gang et brett mislykkes mistes et liv, og når du snart er gått tom er mulighetene to: Vente på at det langsomt fylles opp med nye liv, eller kjøpe dem. En av kjøpsmulighetene er

evig liv i to timer

, altså at du i en totimers periode kan spille så mye du vil uten å gå tom.

I min verden er Candy Crush en glorete og noenlunde brukbar metafor på forbrukersamfunnet. Jeg lever hver dag som det skulle vært den midterste, i en tilsynelatende endeløs rekke av muligheter for en ny start. Noe annet er, for en gjennomsnittlig blasert nordmann, noe i retning av en fornærmelse. Etter hvert som jeg har bikket middagshøyden, har jeg kommet til at dette må være en løgn, og dypt utilfredsstillende. Jeg tror ikke at det finnes uendelige nye muligheter, på Nuets magi eller på en lineær tidsutfoldelse for den del. Det gir oss illusjonen av fritak fra ansvar. Jeg kan ikke forstå hvorfor det som hendte i går natt, for 150 år siden eller om tre år bør oppfattes som mindre virkelig enn øyeblikket jeg faktisk opplever som akkurat nå. Det kan ha en sammenheng med at jeg heller ikke lenger innbiller meg at jeg er universets sentrum (for å være ærlig: DET tok jo noen år). Og at konstellasjonen materie jeg og mine nærmeste kaller «Håkon» neppe er mer besjelet enn naboen, en fruktflue eller avocadoplanten som trives så fantastisk i vinduskarmen på kjøkkenet. Når det er sagt, fryder jeg meg over de astronomiske tilfeldighetene som gjør at jeg kan sitte her og taste ned dette på laptopen.

Evig liv er slett ikke noe indifferent begrep for meg. Evigheten er så langt jeg kan minnes det eneste begrep som har gitt meg total panikk, og som fremdeles er i stand til å trigge dyp angst om jeg lar det slippe til. Som barn ble jeg sendt på søndagsskole, og 10 år gammel innså jeg at det var en mulighet for at jeg vil komme til Himmelen. Søndagsskolen var i Husmorforeningens lokaler, med en liten talerstol, piano og en rekke pinnestoler trukket med gul skai på setene. Himmelen ble således en oppskalert versjon av Søndagsskolen, med uendelig mange rom, men også med gule skaiseter der en lett overvektig 10-åring hadde fått tildelt plass på ett av dem. Jeg husker enda svært godt hvordan jeg raste rundt i huset i fullkommen panikk og skrek – tanken på å være meg, i all evighet, var rett og slett ikke til å holde ut. Jeg kan fremdeles ikke forstå hvordan noen ser fram til en slik skjebne. Og jeg kan ikke fatte hvorfor noen tillegger seg selv en slik betydning at de oppriktig mener det er et plausibelt scenario.

Vestlig kultur har ført til mye godt, men en av bivirkningene er muligens en ledsagende narsissisme som i vår del av verden er i ferd med å sprenge alle rekorder. Hva om vi fra tid til annen ikke tok meg så himla selvhøytidelig, men prøvde å være mer til stede i andres liv? Hva om vi betrakter eget liv som hva det de facto er – en usannsynlig tilfeldighet på linje med de milliarder av livsmanifestasjoner som farger vår avkrok av universet. Det gir i hvert fall meg glede og ydmykhet. Sammen med vissheten om at jeg en dag vil slippe fri.

I "mellomtiden" kan Candy Crush være greit å ty til. Men det gjelder å ikke overdrive.