Vi er fortsatt glade i deg, Dag Øivind!

Man kan si hva man vil om vigselsliturgi for likekjønnede par - begge siders synspunkter er teologisk velfunderte og forankret i bibelen. Men begge sider skal vokte seg vel for å så tvil om "motparten" sine intensjoner. Når Østereng kaller vedtaket feigt samtidig som han snakker om at "sterke krefter presser kirken fra alle hold i denne kjønnsideologiske maktspillet som samfunnet ellers nå bedriver" forstår jeg det som at han beskylder bispekollegiet og kirkemøtets flertall for å gi etter for press fra (det sekulære) samfunnet. Det kan som om Østereng sokner til den utdaterte forklaringsmodellen om "Arbeiderpartistyring" av kirka, eller at man er så opptatt av å være "politisk korrekt" at man legger bibelen på hylla. Som initiativtaker til Carissimi burde Østereng være orientert nok om sakens bakgrunn til å vite at dette er noe som har kommet fra kirkens egne folk - både medlemmer, prester og forskere, i løpet av flere tiår med skiftende regjeringer og opinion. 
Det blir ikke bedre av at han påstår at hans meningsmotstanderes ekteskapsforståelse mangler "positiv begrunnelse i skriften". Dermed insinuerer han at en rekke dyktige og velutdannede teologer har funnet på ting på egen hånd og ikke forholder seg til bibelen, eller i alle fall ikke på riktig måte. Dette er fullt på høyde med dem som omtaler Østereng og hans meningsfeller som "fordømmende", "mørkemenn" og "homofober". Det er uredelig og ukollegialt å demonisere sine meningsmotstandere på denne måten, og jeg synes debattanter på begge sider skal holde seg for gode til det.
Faktum er at vi forholder oss til bibelen på forskjellig vis, og slik har det alltid vært. Den samme Østereng har i lengre tid jobbet i en kirke hvor det siden midten av sekstitallet har vært to syn og to praksiser med tanke på kvinners ordinasjon til prestetjeneste. Paulus er jo svært tydelig på dette, og en skulle nesten tro at det var mer vesentlig å ha orden på hvem som forvalter ord og sakramenter enn kjønnsorganene og kjønnsidentiteten til de brudeparene disse prestene vier. Bare det at det finnes kvinnelige prester i Dnk burde etter Østerengs logikk og ut fra det skriftsyn han legger for dagen være nok til at han hadde forlatt Dnk for lenge siden. Men når det nå er snakk om å akseptere og velsigne også homofiles kjærlighet ved ekteskapsinngåelse, er altså Østerengs grense nådd. Vel, han om dét. Mitt problem er ikke bare at en god kollega tar hatten og går, men at han kaller et av de modigste vedtakene en kristen kirke noensinne har gjort for feigt. Påstanden faller på sin egen urimelighet.
Østereng skriver at "Biskopene har abdisert og sviktet. Vi har ingen ledere. Og det gjelder dem alle sammen." Dette er både ufint og uriktig. Jeg vil heller berømme både de biskopene som deler mitt syn på selve saken, og de som deler Østerengs syn, for at de er modige nok til å si at vi kan leve med denne uenigheten. At vigsel av likekjønnede par er viktig nok for dem det gjelder, men ikke sentralt nok i vår tro og vår bekjennelse til at det skal føre til splittelse. Dette er ikke å abdisere, men å lede. Dette er ikke feigt, det er modig - fra begge sider.
Det er alltid leit at en prest leverer inn snippen og avskilter seg selv. Særlig gjelder dette i en tid med akutt prestemangel. Når Østereng nå forlater kirken, er det ekstra leit fordi han slamrer så kraftig med dørene på vei ut. På vegne av kirken vil jeg gjerne få si: Vi forstår at du er frustrert, Dag Øivind. Vi tåler at du bråker litt. Vi er fortsatt glade i deg, og håper du kommer tilbake en dag. I mellomtiden ønsker vi deg alt vel, og Guds rike velsignelse.
-Trond Losvik-Jurist og prestevikar