Om hva som beveger verden

Det er bare å konstatere det: Det som for noen tiår siden var dominerende folkebevegelser, og som dominerte folks bevissthet, nemlig kristendommen og sosialismen, er i vår tid blitt for sekter å regne, hver av dem av forskjellige grunner.

Hva skal så fellesskapet nå bygge på? Dette er utfordringen. Jeg for min del vil ikke avskrive den generelle konservative bevissthet, og alle de romantiske forestillingene fra vår nasjonale arv som ytre høyre har tråkket ned i søla, da de led idéhistorisk skipbrudd etter krigen.

I stedet for den folkelige konsensus som brukte å være normalen, er det fritt vilt hva landet vårt vil bygge på i fremtiden. Her vil jeg kaste inn et par tanker om kristendommens rolle.

For hva er vår sivilisasjon bygget på? Det bør være aktuelt å tenke på i dagens samfunn hvor alle konkurrerer på lik linje, og fremmede tankesystemer og ideologier står for døren.

Jeg kommer selv tilbake til at syntesen mellom kristendom og klassisk filosofi, sementert og utviklet gjennom den lange og produktive "middelalder", bør danne grunnsteinene i det som må forventes å bli et "arveoppgjør".

I høymiddelalderen var det Thomas Aquinas som var den ruvende syntetikeren av datidens visdom. Han forente de aktuelle intellektuelle strømningene som hver for seg preget samtiden, til en intellektuell tilfredsstillende sammenblanding, selvstendig i sin egen rett: Kort og godt til en helhetlig filosofi.

Etter det vitenskapelige gjennombrudd, i den tidlig-moderne tiden, var det Kant som var den store syntetikeren, som forente datidens kunnskap. Også dette på grunnleggende kristen grunn, med røtter helt tilbake til antikkens filosofi, selv om de konkrete dogmene og læresetningene både var endret, og/ eller nedtonet.

I nyere tid er det foreløpig ingen som har forent de aktuelle idéhistoriske strømningene i tiden. Det måtte muligens være Habermas, som en videreføring av Kant, og ikke fremmed for andre aspekter av vår europeiske arv som sosialisme, liberalisme og kristendom.

Det er nok sant at dersom kristendom fremdeles skal være vår sivilisasjons idéhistoriske næringskilde, så må en oppofring av konservative dogmer til for å skape samlende holdninger som bærer vår sivilisasjon gjennom kommende, og muligens svært tøffe tider. Jeg tror selv at en slik vidtfavnende syntese er det beste som kunne skje vår verdensdel. Det handler om dens grunnleggende kontinuitet og vitalitet. Dette er det mange som ser, men få som evner å gjøre noe med.

Det vil selvsagt være drakamper om den konkrete utformingen av et slikt prosjekt. Hvordan det kan og bør skje vet jeg ikke. Men jeg vet at det sårt behøves.

Hvorfor er akkurat kristendommen god å bygge på, lurer du kanskje på? Og har de gamle tenkerne i toga noe å si oss i dag?

Her havner det i mitt univers, som jeg håper er det felles universet vi faktisk lever i, at det er visse sannheter som svarer til dette universet bedre enn andre. Hvis noen hevder at det er troll som har meislet ut fjordene våre en gang i fortiden, vil jeg si det er en bedre teori at det er isbreene som har gjort det. Denne teorien kan sannsynliggjøres gjennom god vitenskap. Selv om ingen var der da det skjedde, og kan si det med sikkerhet.

Et fundament som den kristne kulturen har, som ikke andre har på samme måte, er det egalitære aspektet FORENET med en oppvurdering av den enkeltes personlighet og genuinitet - som et individ, selv om noen vil mistenke meg å løpe liberalismens ærend med en gang jeg sier det.

Men individet innen liberalismen er ikke selvtilstrekkelig i vår helhetlige verden. Hvordan det innordner seg i samfunnet, og hvordan samfunnet som helhet forholder seg til det, vil være påvirket av en rekke faktorer - ikke minst av idéhistorisk art. (Som vi nå her skal konsentrere oss om.)

Jeg vil hevde at ethvert samfunn som ikke bygger grunnleggende på kristendom og/ eller europeisk arv (som igjen bygger på kristendom og helt grunnleggende filosofi), står i fare for BÅDE å nedvurdere enkeltmennesket i helheten OG tendere mot å skape pyramidestrukturer i samfunnet som helhet, hvor ikke alle er like mye verd.

I Narniaboka "Hesten og hans gutt" karikerer C. S. Lewis dette pyramidesystemet i islam på glimrende vis, gjennom hans skildringer av byen Tashbaan og samfunnet der. Når det gjelder hinduer så rekker det å minne om det tradisjonelle kastesystemet, og i buddhismen så smelter det unike mennesket Gud har skapt sammen med altet, og forsvinner bort fra samfunnet og genuin livsutfoldelse "som en dråpe i havet".

Med et sideblikk på Russland kan vi godt se hva den nordeuropeiske reformasjonen innenfor katolisismen har hatt å si. Putin er på mange måter blitt en slags "bysantinsk keiser" som velsigner den utvalgte statsreligion, som er ortodoks kristendom, og ellers forsøker å gjøre så godt han kan. Om en eller noen flere journalister og dissentere må ofres på veien mot det gode samfunnet, så er det langt det beste for den helhetlige harmoni at slike forstyrrende elementer tas et oppgjør med.

Hva mennesker grunnleggende tenker om verden, utgjør den grunnleggende basisen for hvordan DE I DET HELE TATT HAR EVNEN til å organisere verden. For det handler her om konsensusbygging og hele samfunnskulturer, og slikt tar tid å endre. Det kan godt skje, men da med bevisst og kontinuerlig endring over tiår. Etter 300 års kontinuerlig sekularisering, merker vi for eksempel at det er et gapende hav mellom de martyrer som utgjøt sitt blod i Romas Colosseum, og dagens konservative biskoper i Den Norske Kirke.

Så til deg som leser dette, og enten er enig eller uenig med meg: Tenk deg om hvordan verden bør se ut! Og tenk etter hva slags idéer og prioriteringer, både på individuelt nivå og på samfunnsnivå, som kan lede verden sakte, men sikkert mot dette bildet.

Mine venner: Tenk vel og gjør vel! Sammen kan vi skape en bedre framtid :-)