Åpen og utilslørt Folkekirkeoverkjøring

Først kuppet de kirkevalget i fjor. Det var en rimelig lett match i en organisasjon og blant medlemmer som ikke er vant til politisk strid ved valg. ÅF spilte ut krenkelseskortet for alt det det er verd. Folk som sjelden eller aldri setter sin fot i kirken og aldri har stemt ved kirkevalg, kom styrtende til. For hvis noen blir krenket, ja, så ... Slik er det en gang blitt her til lands.

De møtte med et solid flertall av delegatene til årets Kirkemøte og kunne i realiteten gjøre som de ville. Og det gjorde de. Ok, saken om likekjønnet vigsling var for så vidt grei. Det var jo hele poenget. Men når det kom til ledervalget, burde de for sin egen del og for kirkens del trukket pusten og talt til om ikke 666, så i alle fall til 12. For tenk om de i sin (eventuelle) skjulte og godt tildekkede visdom hadde resonert omtrent slik:

«Nå har vi fått det slik vi ville, og vi vil få det slik vi vil i overskuelig framtid. Så, for at folk ikke skal føle seg fullstendig overkjørt, så velger vi professor Harald Hegstad som ny leder i Kirkerådet og ikke vår egen, Kristin Gunleiksrud Raaum, en av stifterne av ÅF. Vi er da tross alt både åpne, inkluderende og rause. Alle skal med. Det er jo det som er hele poenget med ... oss.»

En ting er at likekjønnetvedtaket gir noen titusener av de mest aktive kirkegjengerne en solid ‘slap in the face’, men hvorfor i all verden gi dem et durabelig spark bak i tillegg? Det framstår mildest som unødvendig. Hvorfor ha det så voldsomt travelt, hvorfor ikke tenke seg litt om - i stedet for å handle i en salig og berusende likekjønneteufori?

Bare et tenkt tilfelle, altså.