Luthers jødehat er ubehagelig

Professor i kirkehistorie Tarald Rasmusssen minner oss under overskriften "Jødehateren Luther" i VL 5. april om noe vesentlig og ubeghagelig. Nemlig at Martin Luthers utfall mot jødene mot slutten av hans liv ikke kan bortforklares som situasjonsbestemte, eller bagatelliseres ved å vise til at andre i hans samtid ordla seg på tilsvarende vis.

Teologien i de lutherske kirker er selvsagt ikke bundet av alt det personen Martin Luther sa og gjorde. Men selv om man har dette klart for seg, forsvinner ikke ubehaget.

Rasmussen tar til orde for at Den norske kirke i forbindelse med Reformasjonsjubileet neste år må "komme med en formell avstandtagen fra den antijødiske arven etter Luther". Vel og bra. Men skal målgruppen for denne erkjennelse primært være jøder, i Norge og andre steder? Eller skal en slik avstandtagen være til "indremedisinsk" bruk i Den norske kirke, slik at vi i nåtid og framtid ikke (uforvarende?) dras inn i antisemittisme og andre former for rasisme?

Uansett, å ta "formell avstand fra" noe som andre sa på 1500-tallet er i seg selv enkelt og kan bli nokså uforpliktende. Hva må til for at det skal bli troverdig?

Jeg vet ikke helt. Men min erindring går tilbake til et seminar om antisemittisme i 1995, hvor bl.a. professor i psykiatri Leo Eitinger deltok. Forsamlingen var nokså kristelig og generelt sympatisk innstilt til det jødiske folk, men underveis sa likevel Eitinger: "Dere tror at dere forstår oss jøder, men det gjør dere ikke" (!).

Inntil da hadde jeg ikke vært så interessert i spørsmål relatert til jødedommen. Da jeg på 1970-tallet studerte teologi på Menighetsfakultetet, var der hissige debatter etter skjemaet "enten pro-Palestina eller pro-Israel". Men begge sider var så ildfulle at det bidro til at jeg skygget unna jødedommen som fagfelt (helt usaklig, egentlig, men jeg får skylde på min unge alder). Så jeg ble stående i det som dengang var nokså vanlig i teologien, nemlig at jødedommen etter tempelets fall i år 70 utgjorde et sidespor av stadig minkende interesse for kirken.

Men når en så fornuftig person som Leo Eitinger sa det ha sa, tenkte jeg at dette må jeg prøve å sette meg inn i. Jeg er tross alt kristen prest fra Europa, et kontinent hvor der har vært jøder siden antikken, et kontinent som av mange jøder oppfattes som antisemittismens arnested par excellence. Og siden har jeg lest meg til at den kristent inspirerte antisemittismen opp gjennom historien overgår mine verste fantasier! Luthers anti-jødiske utfall er en forgrening av dette, "dominikanere og fransiskanere på 1300-tallet er ikke mindre anstøtelige å lese enn tekstene fra den sene Luther", som Rasmussen skriver. Men det hjelper altså ikke.

Jeg er antagelig et eksempel på at man i Den norske kirke får lov å gå løs ganske lenge med  sjablon-aktige forestillinger om jødisk religion, kultur og folkeliv. Om det i Norge har vært "Jødisk-kristne dialoger" med samme dybde som i Tyskland etter 1945, kjenner jeg ikke til.

Jeg registrerer at Mellomkirkelig Råd siden 1998 har vært involvert i nasjonale kontaktgrupper med Det mosaiske trossamfunn. Men det hører vi vel ikke så mye om?

Jeg tror at økt kunnskap og forståelse innad i Den norske kirke om alle sider ved jødedommen er en av forutsetningene for at en formell avstandtagen fra Martin Luthers jødehat skal bli troverdig. For å få det til, må temaet etter min vurdering i den grad det er mulig kobles fra de stadige Israel-Palestina-debattene, hvor slagordene går i ring. De jøder som befinner seg innenfor Den norske kirkes hovedområde, bor faktisk i Norge.