I Luthers satire var paven født av en djevel

Sammen med sin venn, maleren Lucas Cranach den eldre, produserte Martin Luther pamfletter mot paven og den katolske kirke på løpende bånd. I Luthers pamfletter var det bildene som utgjorde det bærende elementet, mens teksten gjerne var redusert til fem-seks linjer.

Mye av den visuelle satiren som Luther produserte mot ­paven, ville aldri ha blitt trykket i dag – i alle fall ikke av seriøse medier. Den rådende oppfatningen i dag synes å være at bilder i større grad enn ordet appellerer til folks følelser. Bildet kan dessuten være rettet mot en persons svake sider og skavanker, og dermed virke sårende.

Paveeselet. Det skrives mye om ytringsansvar og krenkelser, men har noen faktisk lest en ­reell analyse av bildene som krenker? Faktum er at vi har en lang tradisjon for krenkende bilder i masse­media og ofte har de handlet om religion. Dette er temaet for et seminar om «Billedstrid og religionssatire fra reformasjonen til i dag» som holdes på Ørland Kultursenter i går og i dag.

Tittel er ikke tilfeldig valgt, for den moderne karikaturtegningen oppstår med reformasjonen og Luther. Den kanskje mest kjente satiriske framstillingen av paven er det såkalte Paveeselet, som Cranach gjorde på bestilling av Luther og Philipp Melanchton.

Denne visjonen bygger på en vandrehistorie om et vanskapt monster med eselhode som ble funnet ved bredden av elven ­Tibern i Roma. Ved hjelp av Cranach fikk de to tyske reformatorene tegnet et bilde av et uhyre som i tillegg til eselhodet hadde en rekke ekle attributter, som armer og ben kledd med skjell, føtter formet som en oksehov og djevelens ansikt i rompa. For Luther var Paveeselet et bilde på Antikrist og verdens ende.

Ekskrementer. I en annen pamflett, Passional fra 1521, blir paven fremstilt som Antikrist. Utover dette er de karikaturene som Luther bestilte mest kjente for sin «skatologiske» humor. I biologien betegner skatologien det som har med ekskrementer å gjøre, og nettopp «avføring» er et gjennomgangstema for Luthers og Cranachs visuelle satire.

I 1545, ett år før han døde, forfattet Luther sitt siste rebelske angrep på paven, kalt Wider das Papsttum zu Rom, vom Teufel gestiftet (Mot pavedømmet i Rom, grunnlagt av Djevelen). Et av bildene som vises er en demon med kvinnelige attributter som skviser ut en hærskare av prester og kardinaler fra sin bakpart.

Nedsettende. Man må anta at det i 1500-tallets Tyskland var større aksept for bruk av nedsettende bemerkninger og ukvemsord enn i dag, og at visse anale metaforer hadde større slagkraft. Det er derfor heller ikke rart at Luthers og Cranachs beske utfall mot sine motstandere blir ensidig fordømt i dagens debatt.

Ikke uventet har måten Luther brukte visuell satire på blitt kritisert fra katolsk hold. I en artikkel fra 1925 kalt «Luthers krigstog mot kirken» beskrev Francis Betten illustrasjonene til Luthers pamfletter som «en strøm av uhørt hets og obskøniteter» og «blind, tankeløs og rotfestet forakt for alt katolsk». Og videre: «Få karikaturer har noen gang blitt tegnet som er mer heslige, vulgære og obskøne enn disse, som uten tvil er Luthers egen oppfinnelse.»

Vanlig. Katolikkene var ikke så mye bedre enn Luther. Et ­eksempel på motpropaganda fra katolsk side er Erhard Schöns portrett av Luther som djevelens sekkepipe fra 1535. Faktisk var «skatologisk humor» av den ­typen som Luther og Cranach bedrev ganske utbredt i 1500-tallets litteratur, og helt vanlig i karikaturtegning helt opp til år 1800.

I realiteten bygger den på bildet av Satan slik vi finner det i middelalderens Dommedagsfremstillinger. Mørkets fyrste er her gjerne vist med ansikt i begge ender; syndere fortæres i hans veldige gap og fødes på ny til evig pine i hans anus. I fremste rekke blant synderne er naturligvis Judas, men også motstandere av den katolske lære, som den arabiske filosofen Averroes, har blitt avbildet mellom Djevelens lår.

Propaganda. Hva er grunnen til at vi reagerer på Cranachs tresnitt, uten å la oss affisere i særlig grad av tilsvarende motiver malt på en murvegg i en kirke? Personlig tror jeg det var avgjørende at Luther kunne benytte seg av trykkekunsten, som var blitt tatt i bruk bare få tiår tidligere. Hans demagogiske pamfletter kunne dermed formidles og utbres til en stor tilhengerskare på en helt ny måte.

Foruten trykkekunsten var måten ord og bilde var kombinert på i Luthers pamfletter, en avgjørende faktor. Nettopp samvirket mellom ord og bilde gjorde budskapet til propaganda i moderne forstand.

Bildet av Satan og underverdenens demoner var ikke lenger et blott og bart uttrykk for en virkelighetsoppfatning der helvete (om enn ikke skjærs­ilden) fortsatt eksisterte, men det var et budskap rettet mot noen, nemlig Luthers hovedmotstander, paven­ i Rom.

Konklusjonen må være at det er for enkelt å anta at bildet er mer sårende og krenkende enn ordet. For at noen skal føle seg krenket av bildet må de oppleve at det er rettet mot dem; det må være del av politisk eller religiøs propaganda.
For å fungere slik trenger bildet et medium å videreformidles i, og kanskje trenger det også ordet.