Dobbelt så høy inntekt

Etter min mening bør toppolitikere slutte med sine byks fremover på lønnsskalaen, og helst ta et skritt tilbake.

Jeg skal innledningsvis gi noen opplysninger om hvor mye toppolitikere tildeler seg selv i godtgjørelse.

Stortingsrepresentantenes godtgjørelse er nå kr 885 491 årlig,     d. v. s. om lag dobbelt så mye som industriarbeideres årslønn i 2015.

En rekke stortingsrepresentanter har ekstra høye godtgjørelser. Stortingets fagkomiteledere og vanlige visepresidenter får nå kr 947 475 i årlig godtgjørelse. Første visepresident har allerede passert en million. Og stortingspresidenten mottar 1 555 640 kroner.

Heller ikke statsministeren og statsrådene er underbetalte. Statsministeren har samme årlige godtgjørelse som stortingspresidenten, og statsrådene får kr 1 264 040.

Nevnes må ellers at det i kommuner eller fylkeskommuner er flere ordførere som har en inntekt på nivå med stortingsrepresentanter, eller mer.

Jeg finner det naturlig å be politikere i Arbeiderpartiet – som jeg er medlem av – om å gå inn for en begrensning i de nevnte godtgjørelser, og søke samarbeid med andre partier om dette.

I det følgende skal jeg særlig konsentrere meg om å begrunne hvorfor toppolitikere bør vise moderasjon når det gjelder egen inntekt. Men en bør merke seg at mange av mine argumenter ikke bare gjelder godt betalte politikere, men på en eller annen måte også mange andre personer med tilsvarende høye inntekter, f. eks. en del toppledere i fagbevegelsen, statlige toppledere og ledere i næringslivet.

Jeg skal ikke skrive om overklassens superhøye inntekter. Andre har krevd at overklassen må yte mer til fellesskapet og jeg er enig i dette kravet. Dessuten er jeg glad for at det blir fremmet av andre, slik at jeg slipper å bruke tid på dette.

Mitt første argument for moderasjon blant toppolitikere er at de har så god inntekt at de kan makte å være tilbakeholdne.

Det ligger også et godt argument i prinsippet om at personer som tjener mest bør yte mest til fellesskapets beste. Jeg synes ofte at dette prinsippet blir oversett i samfunnsdebatten. Når landets økonomi viser svakhetstegn – slik som nå - blir det gjerne fokusert på at fagorganiserte må vise lønnsmoderasjon. Og heldigvis er fagorganiserte så fornuftige at de finner seg i mye for å redde sin arbeidsplass og samfunnsøkonomien. Men det er jo merkelig at fagorganiserte skal tåle stor belastning, når de vanligvis tjener lite i forhold til f. eks. sentrale politiske ledere.  De fleste representantene på Stortinget synes å gi etter for en nokså menneskelig trang til å kreve høyere inntekt for seg selv og å utpønske tiltak som kan bidra til dette. Jeg minner om at stortingsrepresentanter har greid løse den naturstridige oppgaven å trekke seg selv oppetter hårene.

I tråd med argumentet i foregående avsnitt vil jeg for øvrig peke på behovet for en forbedring av trepartssamarbeidet mellom arbeidsgivere, fagbevegelse og stat. Trepartssamarbeidet er nyttig, men det bør ha større innslag av likhet. Det sies så mye positivt om trepartssamarbeidet at minussidene lett kommer i skyggen. Nå består samarbeidet mellom lederne i de forskjellige delene av trekløveret delvis i å skyve byrder over på de fagorganiserte. Lederne ser likevel ut til å være stolte av trepartssamarbeidet og av at det har blitt verdensberømt, slik som den nordiske julenissen.

Et viktig argument for moderasjon er ellers at mange lavtlønte eller fattige mennesker i Norge har et dramatisk behov for å få bedret sin økonomi, og politikerne har her mulighet for å bidra til at velferdsstaten kan dekke behovet. Fattigdomsproblemet innebærer bl. a. at mange barn i vårt rike land lever under fattigdomsgrensen. Det finnes barn som ikke alltid får spist seg mette, og noen har problemer med å betale for fritidsaktiviteter. Videre finnes det eldre som er så fattige at de må gi avkall på varm mat enkelte dager. For å bedre forholdene for fattige behøves en rekke samfunnsøkonomiske tiltak. Men her skriver jeg om godtgjørelse til toppolitikerne, og da passer det å fremheve at et av tiltakene kan være å overføre til trengende en del av de bevilgningene som nå går til politikerne. Slike bevilgninger vil selvsagt bare være til litt hjelp for fattige – men for fattige kan litt være mye.

Når det gjelder ideologiske argumenter for moderasjon vil jeg fremheve at forestillingen om sosialisme har et sterkt innhold av likhetskrav, og i Arbeiderpartiets vedtekter står det: «Vi bygger på verdiene frihet, likhet og solidaritet.»  Men kan man snakke om likhet dersom partiets stortingsrepresentanter tjener dobbelt så mye som flere av dem de skal representere?  Her vil jeg for øvrig minne om at 1. mai er den vanlige datoen for oppregulering av rikspolitikernes godtgjørelse, og derved kan det være et godt poeng i 1. mai-talene å kreve inntektsmoderasjon for rikspolitikere. Når det gjelder Kr. F. bør partiet la seg påvirke av en kjærlighetsbasert tolking av Bibelens etikk. Generelt er det også et viktig ideologisk argument at inntektsforskjeller innebærer et demokratisk problem. De fattige har ofte mindre innflytelse i samfunnet enn de som har høyere inntekter.  De som tjener mye kan skaffe seg rettmessig innflytelse ved bruk av både stemmeseddelen og andre sedler.

Det hevdes gjerne at de som har lang utdannelse bør belønnes for det. Ja, selvsagt, og jeg argumenterer ikke for helt lik inntekt. Det må gis tillegg for utdannelse. Men det dreier seg ikke om relativt store beløp. Eksempelvis vil den som får 50 000 kroner ekstra årlig i løpet av en yrkesperiode på 40 år, tjene inn den lønnen han/hun gikk glipp av i en studieperiode på om lag 5 år.

Så har vi argumentet om at inntekten må stå i forhold til det store ansvaret som mange med høy inntekt har. Her bør en merke seg at det er enkelte yrkesgrupper hvor lønnen ikke er høy, men ansvaret stort – f. eks. risikerer visse kroppsarbeidere å bli utsatt for alvorlige ulykker, og således har de et stort ansvar for seg selv, sin familie og andre.

Nevnes må også argumentet om at de som arbeider spesielt mye, fortjener høyere godtgjørelse. Men er det ikke en naturlig tanke at f. eks. politikeres arbeid utover vanlig arbeidstid, bør oppfattes som fritidsarbeid? Det er jo tusenvis av ildsjeler rundt omkring i landet som gjør en stor samfunnsmessig innsats gratis i sin fritid, f.eks. i ungdomsarbeid og humanitært arbeid.

Men hva med argumentet om at det er nødvendig å friste med høye godtgjørelser for å få gode ledere eller representanter.  Er det virkelig slik?  Kanskje mange dyktige kandidater vil godta en inntekt som ikke er urimelig i forhold til lønningene til dem de skal lede eller representere.  Man kan f. eks. stille spørsmål om dette til dyktige folk som ønsker å stå på listene til neste stortingsvalg

Jeg roper et varsko! Mye tyder på at lønnsforholdene i Norge vil endres sterkt i de kommende år. Kanskje toppolitikere og andre med tilsvarende inntekt vil avansere oppover inntektsskalaen, mens store grupper lønnsmottakere vil sakke akterut – deriblant lavtlønte. Ingen bør akseptere en slik utvikling, men tvert imot bidra til økt likestilling!

Kåre Knutsen