Se den vi ellers ville ha mobbet

Den skotske opplysningsfilosofen Adam Smith (1723-1790) er kanskje mest kjent som økonomifagets far, men han er også en viktig moralfilosof.

I motsetning til hva man vanligvis forbinder med opplysningstiden, var ikke Smith først og fremst opptatt av fornuftsevnen. For ham var det vel så viktig å forstå den rollen følelsene og forestillingsevnen spiller i menneskers liv. Smith mener at vår evne til omtanke for andre mennesker er basert på sympati. Hans bruk av ordet ligger nært opp til det vi i dag forstår med empati, eller kanskje enda bedre, innlevelse: evnen til å leve oss inn i den andres liv, slik at vi føler et snev av det vi ville ha følt om vi faktisk byttet plass.

Historien om den sjenerte ­giganten er den islandske regissøren Dagur Káris nyeste film. Den vant Nordisk råds filmpris i fjor høst, og kommer nå på norske kinoer – premieren var 3. mars. I hovedrollen møter vi Fusi. Han er ingen sannsynlig kandidat for vår empati: en tjukk, middelaldrende mann som fortsatt bor på gutterommet og deler tiden sin mellom å lempe bagasje på flyplassen og stadig å gjenskape det avgjørende andre slaget om El Alamein i Egypt i 1942 – med modelltanks.

Like fullt er det nettopp ­muligheten vi gis til å leve oss inn i et annet menneskes liv som er filmens store styrke – og ­berettigelse. Våre fordommer blir satt på prøve, og, i alle fall i mitt tilfelle, grundig tilbakevist.

Innlevelse. Nyere forskning på sammenhengen mellom innlevelse og moral støtter til en viss grad Smiths tese. Men denne forskningen viser oss samtidig et problem ved vår innlevelsesevne som har vært omdiskutert siden stoikernes tid i det antikke Hellas: jo lengre unna noen er, jo vanskeligere blir det å forestille seg hvordan de har det. Det gjelder både geografisk, historisk, og kulturelt.

Se for deg en blink: punktet i midten er deg selv. I den innerste sirkelen er dine nærmeste; Familie og venner. I den neste sirkelen finner du dine kolleger, slekt, naboer og bekjente. Utenfor den igjen: en sirkel som rommer innbyggerne i byen eller ­regionen du bor i, eller kanskje hele landets befolkning. Ytterst er det en ­sirkel som virkelig­heten har ufattelig stor radius: den rommer alle mennesker.

Jo lengre ut fra midten en ­annen person befinner seg, desto­ vanskeligere er det for deg å sympatisere (i Smiths betydning) med vedkommende. Og jo vanskeligere det er for deg å leve deg inn i den andres liv, desto mindre vil det som skjer den personen påvirke deg.
 
Velkjent. Fenomenet er velkjent: en relativt ubetydelig ­bekymring fra vårt eget liv kan ta fra oss nattesøvnen, mens vi lett sovner etter at kveldsnytt har fortalt om (nok) et bombeangrep i Aleppo. For den som mener at alle mennesker har like stor verdi fremstår denne ubalansen i vår evne til innlevelse moralsk sett problematisk.

Det mente også stoikerne. ­Deres løsning? Man må øve seg på ikke å bry seg så mye om seg selv og sine nærmeste. Målet er at en ulykke skal påvirke deg like lite enten den rammer deg selv eller en fremmed. Snudd på ­hodet: ved bevisst å redusere­ ­betydningen av de innerste ­sirklene vil du innse din rette plass i universet, og ikke lenger tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv. Kristendommens nestekjærlighet er på mange måter et svar på den samme utfordringen, men med motsatt fortegn: du skal elske din neste like mye som deg selv.
 
Pragmatisk. Smith har en mer pragmatisk holdning til disse ­sirklene. Naturen har ordnet det slik av en grunn, mener han: ­ vi bryr oss mest om de innerste sirklene fordi det er overfor oss selv og våre nærmeste vi har størst evne til å gjøre godt. Innlevelsesubalansen er ikke nødvendigvis moralsk problematisk.

Men potensialet for overtramp er stort hvis vi stadig kun forholder oss til våre nærmeste. Dersom vi begrenser vår innlevelse til dem som ligner på oss selv, vil vi få en snever forståelse av hva det vil si å være menneske, av hva som betyr noe, og av hvem som er verdt noe.

Hvis vi unnlater å leve oss inn i livene til mennesker som ved første øyekast virker rare, dumme­ eller stygge, åpner vi samtidig for å behandle disse menneskene som mindre verdt. Kun ved å unnlate følelsesmessig å ta plassen til en klassekamerat, kollega, eller fremmed, er det mulig å mobbe, diskriminere, og ignorere.

Selv om Smith er klar på at folk flest hverken er eller kan bli helgener, er det ingen tvil om at de fleste av oss kan bli bedre mennesker. Spørsmålet er: hvordan skal vi slå hull i den muren av likegyldighet som skiller den innerste sirkelen fra de lengre ute? Her spiller filmmediet en viktig rolle.
 
Med egne øyne. Når det kommer til innlevelse, er det lite som slår det å se noe med egne øyne. Det har ikke så mye å si om bildene er på et flatt lerret og lyden kommer fra høyttalere et helt annet sted. Er filmen godt laget trekker den sitt publikum inn i en annen verden – og inn i andre liv. Ved å vise oss Fusi, ved å ta oss med inn i hans tilsynelatende stakkarslige liv, åpner Historien om den sjenerte giganten gradvis for et endret blikk på hovedpersonen. Han er et godt menneske, som stadig setter seg selv til side for å hjelpe de rundt seg. Uretten han opplever i form av mobbing og mistenkeliggjøring blir, i all sin udramatiske alminnelighet, levende for oss som urett.

Også det å oppleve filmen sammen med andre kinogjengerne kan ha noe å si for dens påvirkningskraft. Når de rundt deg er fullt og helt er tilstede i Fusis forsøk på å få Sjöfn – kvinnen han blir kjent med på et ­linedansekurs – ut av et mørkt skap for å få henne til å spise, er det forskjell på om du sitter hjemme i din egen stue eller ­omgitt av fremmede. Ikke fordi det gir trøst, men fordi den kollektive opplevelsen bekrefter det allmennmenneskelige ved det som utspiller seg. Det er en viktig påminnelse.

Filmen moraliserer ikke, men oppnår det de færreste moral­filosofiske utlegninger kan håpe på: vi ser menneskeheten i det mennesket vi ellers ville mobbet, diskriminert, eller bare ignorert. Da er vi ikke lengre likegyldige.

Gå og se filmen.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 7.3.2016