Leve på trygd

Jeg fikk ødelagt en fot og måtte sykemelde meg. Det var bare foten som var syk. Hadde det ikke ikke vært for at jeg trenger beina i mitt arbeide ville jeg vært 100% arbeidsfør.

Det føltes rart å motta sykepenger. Det ga meg en dårlig følelse av illoyalitet i forhold til gjengen som arbeidet.

Jeg har lest at der ikke finnes noe land i verden som har så mange trygdede som Norge. Det må være fordi vi er veldig rike.

Det er rart at vår rikdom skal kunne gjøre oss fattigere - for det er det som skjer når noen ekskluderes fra fellesskapet. Som trygdet er man fattigere. Fordi man er syk og har fått redusert livskvalitet eller fordi man utelukkes fra fellesskapet ( mange opplver det slik).

Kanskje burde vi opprette en "arbeidsbank" hvor man kunne melde fra om "restarbeidsevnen" etter sykemeldingen?

Jeg savner et inkluderende samfunn hvor vi raskt kan gi plass når noen kan kan bidra. Jeg vil tro at mange kan bidra: også "syke" og "gamle"

Dette høres sikkert bare ut som floskler, temaet har vært oppe et utall ganger.  Jeg begynte igjen å tenke på dette da jeg leste en artikkel i Aftenposten om 58 åringer som mister jobben sin, og som ikke finner nye muligheter. Hvordan er det mulig at vi uten blygsel kan stenge ute våre mest erfarne arbeidstakere?

Kan det tenkes at vårt trygdesystem, som skal være det beste i verden , er mer til skade enn til gagn?

Min drømmetilværelse ville være en bygd hvor vi alle kjente hverandre og hvor vi alle tok ansvar for hverandre. Omtrent som kibbutzen jeg jobbet på i min ungdom. Folk kunne være 12 år eller de kunne være 95. Uansett så var der plass for dem - og der var alltid noe man trengte en hånd til.

I dag har vi utallige gjøremål som vi kunne trenge en hånd til - vi har bare ikke råd til å finne denne hånden - og vi vet heller ikke  hvor den er.

Vi vet heller ikke lenger hvem vi er, og heller ikke hva vi vil med hverandre. Og derfor fortsetter forfallet.