Den unevnelige frykten

Med dette vokser haugen under teppet seg større. Mange er mer opptatt av å bruke feiekosten i innvandringsdebattene enn å drøfte realitetene. Realiteter kan være ubehagelige på minst to måter. Enten fordi de faktisk er ubehagelige, men da er folk ofte likevel opptatt av å drøfte dem, eller fordi de er politisk ubehagelige. Det er da at enkelte heller velger feiekosten. Under teppet med det! Det er best slik.

Debatten om debatten har vist seg av og til å være enda mer skjellsettende en selve debatten. Grunnen er at debatten rett som det er ender i det absurde – slik som når frykten for frykt brukes som et en utidig hersketeknikk.

Den massive innvandringen til Europa og Norge – spesielt det siste året – er den alvorligste sitasjonen landet har stått overfor etter krigen. Den har både etiske og praktiske implikasjoner.

Noen liker ikke å snakke om de praktiske utfordringene. De konsentrerer seg derfor kun om de etiske spørsmålene. Denne gruppen debattanter er naturligvis fullstendig uinteressante og irrelevante i denne sammenheng. Slik er det også med de som kun er opptatt av de praktiske spørsmålene. Disse får holde på med sitt.

Det store flertallet av oss og også et solid flertall på Stortinget forsøker imidlertid etter beste evne å hensynta begge deler. En fornuftig avveining er minst like viktig i denne saken som på alle andre politikkområder.

Etikkflokken siterer gjerne fra Bibelen. Men så er det slik at en nasjon ikke kan styres på bibelsitater – og slett ikke av det løsrevne slaget. Men derimot er Bibelens ånd en god veileder. Både Mesteren selv og Luther skilte klart mellom det som er Gud sitt og det som er Keiseren sitt. Heldigvis. For dermed viser det nok en gang at evangeliene og Jesus liv og lære er uangripelig. Det holder vann – også når det kommer til våre praktiske liv som folk og nasjon.

Den moralske indignasjonen synes å være et argument eller et «våpen» i seg selv. «Thi, vik fra meg! Du kan ikke si slikt! Det stigmatiserer og det skaper frykt.» Basta! End of discussion. I realiteten betyr det at en praktisk tilnærming ikke er mulig.

Det er av dette det erklærte fy-ordet «godhetstyranni» er utledet. Det rimer seg – at det er nettopp det; et «godhetstyranni». For når moral og etikk skyves fram og de praktiske spørsmålene havner under teppet, er vi vitne til en retorikk og hersketeknikk som forsøpler eller eventuelt også «tyranniserer» debatten. Det samme med «gullstol»-begrepet som innvandringslibralistene begjærlig tok til sitt bryst. «Ha! Sa hun gullstol? Ja, så sannelig. Hun sa gullstol!» Og dermed var det i gang – igjen.

At ministeren med denne metaforen kritisert oss selv og ikke innvandrerne, er noe av det som har havnet i den stadig voksende haugen under teppet. De fleste av oss forstod godt hva hun mente.Vi må ikke stelle oss slik at vi lokker titusener og hundretusener ut på en farefull og av og til livsfarlig ferd mot et Nirvana som ikke finnes. For alle uten et reelt beskyttelsesbehov, vil bli sendt hjem igjen.

Sant nok. Vi må ikke gjøre det så forlokkende at folk setter seg i bunnløs gjeld for en utopi. Utopier finnes, som kjent, ikke. Vi kan godt la være å kalle det for «gullstol». Hva med en imaginær «lottogevinst». Skitt au! Det spiller ingen rolle hva vi kaller det. Det er en poltikk som må endres – straks, før vi leder enda fler ut i elendighet.

Så til det som skaper frykt. I et land der vi forbyr «onga våre» å bruke lekeapparater uten at det er EU-godkjent sand under dem, hvor vi reimer fast en sykkelhjelm på hodet deres når de skal svinse rundt på tunet på sykkel og hvor vi forbyr speiderbevegelsen å sende «onga» på alenetuer i skogen fordi de kan skade seg, er det helt åpenbart veldig mye frykt – spesielt for våre etterkommere.

Innvandringsministeren mener at de, som sier at de ikke frykter for sine barns framtid, lyver. Det er hun naturligvis helt rett. Det er de fleste av oss enige i – i alle fall vi som ikke lyver. Men ettersom hun knyttet dette til den store innvandringen til Norge, ble det selvfølgelig et forutsigbart lurveleven. Her kom det rekende en ny mulighet som ble grepet med begjær av de som holder orden på etikken.

De aller fleste av oss forstår hva hun mener, mens noen – de som ikke har noe til overs for ministerne er «rystet» – av innlysende kommunikasjonsmessige årsaker. En stadig krympende velgergruppe skal ha sitt.

I utgangspunktet er prinsippet for så vidt nobelt. Innvandringen innebærer store utfordringer, den er helt klart sterkt belastende og den kan også gjøre stor skade. Men alle innvandrere medfører naturligvis ikke utfordringer og problemer, og vi skal jo ikke stigmatisere de som tvert imot beriker det samfunnet de lever i. Dette er de aller fleste av oss helt enige i. Men disse får gjerne sitt. NRK har en egen TV-redaksjon for slikt, og riksmedier og lokalaviser er fulle av suksesshistorier om dugelige og godt integrerte fremmedekulturelle innvandrere. Til alt overmål kjenner vi flere av dem personlig. Vi snakker gjerne om suksesshistoriene, om alle de fredsæle, de ofte godt utdannede og om de velintegrerte. Veldig bra!

Men betyr det at vi ikke kan snakke om alle de andre? Om økt trygdemisbruk, økt kriminalitet, økt vold og overfallsvoldtekter, om mafiatilstander i hele bydeler i europeisere storbyer – kort sagt om vår egen og våre barns trygghet og sikkerhet og om økonomisk, sosial, etnisk, kulturell og velferdsmessig bærekraft?

Selv er jeg blant de som frykter for mine barnebarns framtid. Jeg er urolig for om de kanskje ikke vil oppleve Norge som et like trygt og godt samfunn som det jeg har vært så heldig å vokse opp i, og om velferdsstaten, som min generasjon har tatt som en selvfølge, vil kunne opprettholdes på dagens nivå  –  også for våre etterkommere. Jeg er enig med ministeren. De som ikke frykter for hva dette kan føre til for deres barn og barnebarn, lyver. Vel, en viktig forutseting her er naturligvis at de tar virkeligheten innover seg. Ikke alle i stand til dette, mens andre igjen ser den, men velger å fornekte den.

På den annen side må jeg innrømme at jeg har et mildt sagt lemfeldig forhold til EU-godkjent lekesand og for så vidt også til sykkelhjelmer – i en del situasjoner. Gi heller onga en kniv og ei økes og send dem ut i skauen, sier nå jeg.

Slik er jeg temmelig fryktløs.