Assistert befruktning – etikk uten moralisering

VG-REMA bringer 17.2 en reportasje om et lesbisk par på 21 og 23 år som reiste til Danmark for å få en sønn vha. sæddonasjon. Kvinnene er ikke lenger et par, men har delt omsorg for gutten. De valgte en åpen donor, og har planer om å fortelle sønnen sannheten om hans opphav.

Det er selvsagt mulig å moralisere over en slik sak, med henvisninger til Bibelen og andre religiøse kilder. Men er det nyttig? For stadig flere nordmenn har Bibelen minimal autoritet som veileder i privat og offentlig moral. Og for de som dette angår – de som faktisk tar i bruk nye bioteknologiske metoder, de som lever i nye og utradisjonelle familiekonstellasjoner – så kan det ha den motsatte effekt: For mange vil Kirkens motstand bare galvanisere deres oppfatning om at de står på rett side av historien. For noen vil det styrke deres overbevisning om at de ikke bare har valgt det rette – men at dette også er ledd i en større konflikt mellom gammeldags, restriktiv religiøsitet, og moderne, liberal individualisme.

VG-REMA-artikkelens formål og funksjon er åpenbart å alminneliggjøre det å få barn gjennom donasjon av kjønnsceller, og den er et bidrag til fortellingen om det nye paradigmet: I dag blir barn til på så mange slags vis. Dette paradigmeskiftet handler imidlertid ikke bare om enkeltinviders personlige valg – det handler også om hvordan vi som samfunn tar i bruk medisinsk teknologi, prioritering av helseressurser, etiske og juridiske grenseoppganger. Ikke minst handler det om hvordan vi som samfunn vil ivareta den svake part – barnet som settes inn i verden, i regi av fellesskapets helsevesen.

Dette er ting vi kan og bør diskutere – uten at vi trenger koble inn religion og livssyn, eller våre personlige vurderinger av hvilke valg andre mennesker burde ha gjort. Vi kan drøfte etiske spørsmål rundt sæd- og eggdonasjon, assistert befruktning og surrogati, på rent almenetisk grunnlag. Ja – i mange tilfeller vil nettopp det å bringe inn religionen bidra til avsporing av debatten, og billige poenger til dem (deriblant meg selv!) som ønsker å redusere religionens rolle i vår felles offentlighet.

Det lesbiske paret i artikkelen skilte lag etter mindre enn to år. Dét er slikt som skjer – også med «vanlige» heterofile par som får barn på gamlemåten. Det er ikke i seg selv verre for et «donorbarn» dersom foreldrene skiller lag, enn det er for «vanlige» skilsmissebarn. Men likevel: Realiteten er at dette barnet vil vokse opp med en familiebakgrunn som er ett hakk mer fragmentert enn det andre barn gjør: To mødre som ikke bor sammen lenger, en far som han kanskje vil få vite om, kanskje vil få vite mer om, kanskje vil få møte.

Man kan si, evt. på religiøst grunnlag, at barn bør vokse opp innenfor rammen av kjernefamilien. At «alle barn har rett til en far og en mor». Slike påstander blir imidlertid avfeid av de som ønsker liberalisering: Hvorfor må det være slik? Er ikke det viktigste at barnet blir oppdratt med kjærlighet og omsorg?

Jo, kanskje er det slik. Men historien fra VG-REMA forteller oss noe om utfordringene reproduksjonsteknologi og liberalisering kan føre med seg. For når familien barnet skal vokse opp i blir så fragmentert – hva gjør det med rammebetingelsene for dette å gi en trygg og forutsigbar oppvekst? Vi møtes ofte med utsagn om at «dette er ønskebarn» – men denne saken viser at selv om barnet er ønsket, så gjør det ikke i seg selv foreldrene usårlige for de krefter gjør at familier splittes. Spørsmålet vi bør stille er: Hvis vi åpner for denne typen assistert befruktning – hva gjør det med sikkerhetsnettet for barn som settes til verden?

Som areligiøs humanetiker har jeg et klart inntrykk av at det er viktig for barn å vokse opp i trygge og forutsigbare familier, og å bygge langsgående relasjoner til nære omsorgspersoner rundt seg. Selv om historien har vist oss at slike gode familier kan bygges på mange slags vis – typisk rundt enslige mødre – så blir spørsmålet om vi som samfunn skal legge opp til, bidra gjennom helsevesenet til, familier som mangler noen av de sikkerhetsnettene barn oftest har. Denne saken viser at vi ikke uten videre kan gå ut fra at foreldre som har påtatt seg å sette et barn til verden gjennom kjønnscelledonasjon vil makte å gi barnet de oppvekstvilkårene som de så for seg, da barnet ble unnfanget.

De to mødrene forteller at de planlegger å være åpne overfor gutten om hans opphav. Donor er i dette tilfellet «åpen», dvs. identifiserbar, men verken gutten eller mødrene hans vet foreløpig mer om ham. Det er i utgangspunktet prisverdig og moderne å stå for åpenhet – selv om det kanskje er uklart hvordan det vil oppleves for barnet selv: Er det en fordel, eller en ulempe, å få vite at du har en slags «far» som ikke er din pappa? En du kan få vite mer om, kanskje møte – men bare hvis du selv tar initiativ til det?

Mødrene sier det viktigste er at donor er frisk, men at det ellers ikke betyr så mye hva slags mann han er. Men – hva betyr «frisk»? De fleste av oss bærer på genetiske varianter, noen av dem ekte sykdomsgener, som kan få betydning for både vår egen helse og avkommet vårt. Videre: Selv om donor var frisk på donasjonstidspunktet, betyr det at han vil være frisk også når sønnen hans banker på døra om 10 eller 20 år? Er sæddonorer beskyttet mot de krefter som gjør noen menn psykisk syke, noen til rusmisbrukere, noen til kriminelle? Heller ikke «vanlige» barn av «vanlige» familiefedre er beskyttet mot at far bukker under for livets utfordringer. Men det ligger noe særskilt i dette at man liksom forespeiler donorbarnet å få møte sin far – uten at man har noen garanti for at det vil finnes en far å møte, eller hva et slikt møte vil bety for barnet.

Erfaringen viser at til tross for alle idealer om åpenhet, så ender bare et lite mindretall av foreldrene opp med å faktisk fortelle donorbarnet om dets opphav. «Ekspertene» i VG-REMA-artikkelen antyder at dét kan ha å gjøre med omgivelsenes holdninger til sæddonasjon – at foreldrene frykter stigmatisering og fordømmelse. Det er selvsagt én mulig forklaring. Men det kan jo også tenkes at dette er vanskeligere i praksis enn i teorien: Å finne «det riktige tidspunktet», å balansere det å fortelle sannheten med å opprettholde bildet av at «det er vi som er familien din».

Bildene av mødrene og gutten deres lyser av kjærlighet og omsorg – og dét er vakkert uansett hva som er omstendighetene bak. Men denne artikkelen forteller oss likevel at donasjon av kjønnsceller og assistert befruktning er komplisert – og innebærer utfordringer som vi ikke bare kan vedta eller modernisere oss bort fra. Hvis vi virkelig er opptatt av den aller svakeste part – barnet – kan det være vi som samfunn bør ta belastningen med å bli oppfattet som «restriktive». Frihet er et entydig gode – grenseløshet, se det er mer tvetydig.