MH17 og sanksjonene mot Russland

Under tittelen «Var det Russland? – Ukraina er saksøkt» behandler PRIOs forskningsprofessor Ola Tunander i siste utgave av Ny Tid flere sider ved nedskytingen av Malaysia Airlines MH17 – det sivile passasjerflyet som ble skutt ned over Ukraina 17. juli 2014 med 298 drepte ombord som resultat. For å nå sine mål tyr dessverre Tunander til løsrevet konspirasjonsteori, stikk i strid med elementære forskningsprinsipper, og gir dessuten feilaktig inntrykk av at de internasjonale sanksjonene mot Russland skyldes nedskytingen av MH17. Hans hovedkonklusjon er at sanksjonene må opphøre.

Bakgrunnen for sanksjonene

De første sanksjonene ble iverksatt våren 2014, rett etter at Russland – i strid med Folkeretten – hadde invadert og annektert den ukrainske Krim-halvøya; altså flere måneder før nedskytingen av MH17 var et faktum. I tiden etter nedskytingen ble sanksjonene ytterligere innskjerpet. Men var virkelig MH17 årsaken til dette?

For å svare på spørsmålet er det nødvendig å repetere noe av historien. Bakteppet var bl.a. at de prorussiske separatistene på forsommeren 2014 hadde blitt drevet fra skanse til skanse av de ukrainske regjeringsstyrkene. Men på ettersommeren ble styrkeforholdet plutselig snudd helt på hodet, og i løpet av noen uker var store landområder gjenerobret. Kunne de lokale separatistene virkelig ha maktet dette uten Russlands hjelp?

Samtidig med «opprørernes» motoffensiv rapporterte NATO om russiske militære forflytninger inn i Ukraina. Flere vestlige journalister kunne uavhengig av hverandre fortelle om russiske militære kjøretøy som snek seg over grensen. Lokale vitner fortalte det samme. I slutten av august anholdt ukrainske styrker ti russiske spesialsoldater på ukrainsk territorium. Feilnavigasjon påstod russiske myndigheter. Var dette propaganda og tilfeldigheter, eller så man et talende mønster?

Det finnes i etterkant nok av fortellinger om bekymrede pårørende til russiske soldater som ikke kom i kontakt med sine kjære. Tilsvarende finnes det troverdig dokumentasjon på hvordan regulære russiske avdelinger og soldater deltok i kampene, herunder ifm. gjenerobringen av den symbolsk viktige flyplassen i Donetsk. Og hvordan russiske soldater er blitt gravlagt med militære æresbevisninger. For å nevne noe.

I fjor høst kunne vi lese at OSSE ved to ulike anledninger hadde observert sofistikerte våpensystemer blant separatistene, henholdsvis R‑330ZH Zhitel og TOS‑1 Buratino. Begge våpnene tilhører noe av det ypperste i den russiske hæren, og vi vet at de aldri har vært i Ukrainas besittelse. Så hvor kom de fra, om ikke fra Russland?

Hviterusslands president Aleksandr Lukasjenko oppsummerte det slik allerede høsten 2014: «La oss være ærlige: uten Russland ville dagene til Folkerepublikkene Donetsk og Luhansk vært talte for lenge siden».

Tunander har rett dersom han mener at nedskytingen av MH17 kan ha økt viljen til å innføre nye sanksjoner mot Russland, og hatt betydning for den politiske retorikken. Men sanksjonene i august 2014 ble iverksatt for å stanse Russlands hybride krigføring i Ukraina. Dette burde Tunander vite, og ikke late som noe annet.

Ukraina hadde ikke vetoretti havarikommisjonen

«Alle stater i kommisjonen har vetorett, hvilket betyr at Ukraina som mulig mistenkt for å ha stått bak nedskytningen ikke kan kritiseres i rapporten», skriver Tunander, trolig for å pulverisere rapportens troverdighet.

Faktum er at etterforskningen ble suverent ledet av Nederlands havarikommisjon, utført i henhold til retningslinjene til ICAO (Den internasjonale organisasjonen for sivil luftfart). Hvert ord i rapporten er bestemt av havarikommisjonen, og ingen andre. Ingen av landene som hadde eksklusiv tilgang til etterforskningen hadde vetorett, det være seg Ukraina eller Russland. Hvis Tunander betviler dette anbefaler jeg ham å lese saksdokumentene eller ta en telefon til havarikommisjonen for å få det bekreftet, slik jeg har gjort.

Det er heller ikke riktig at Ukraina ikke blir kritisert i rapporten. Både Ukraina, Malaysia Airlines og ICAO blir kritisert for ikke å ha foretatt adekvate vurderinger når de tillot overflyvninger over det aktuelle området (se bl.a. side 260-261).

Det er således større grunn til å stille spørsmålstegn ved Tunanders troverdighet, fremfor rapportens konklusjoner. For Tunander har beviselig servert Ny Tids lesere uriktige opplysninger.

Hvordan ble MH17 skutt ned?

«Vi vet ikke sikkert hva som er sant [om hvordan flyet ble skutt ned]», skriver Tunander. Jo, det vet vi, hvis vi stoler på rapporten: MH17 ble skutt ned av en bakke-til-luft-rakett fra et såkalt BUK luftvernmissilsystem (s. 137). Denne konklusjonen støttes av den russiske våpenprodusenten Almaz-Antey.

Likevel insisterer Tunander på at et ukrainsk jagerfly kan ha skutt ned MH17. Hvor har Tunander dette fra? Kan det være fra det russiske forsvarsdepartementets pressekonferanse den 24. juli 2014, hvor det ble fremlagt satellittbilder som angivelig skulle vise at et ukrainsk jagerfly var i nærheten på gjerningstidspunktet? Eller kan det være fra det russiske propagandamaskineriet som har konstruert den ene røverhistorien etter den andre for å underbygge dette tøvet?

Det får så være at minst ett av satellittbildene som det russiske forsvarsdepartementet fremla angivelig skal være et falsum. Det avgjørende er uansett at teorien om at et jagerfly skjøt ned MH17 er tilbakevist i rapporten (s. 128). For Tunander kan vel neppe mene at han skjønner mer enn havarikommisjonens tekniske spesialister?

Hvem skjøt ned MH17?

Tunander forteller at vi ennå ikke vet hvem som skjøt ned MH17. Det er korrekt. Men det er en sannhet med modifikasjoner når han skriver at «Det eneste vi kan si er at Ukraina som stat er ansvarlig for å ha latt sivile fly bevege seg over en krigssone, og tyske familier som mistet sine nærmeste i MH17-katastrofen, har saksøkt Ukraina.» Faktum er jo at pårørende så langt også har tatt ut søksmål mot Malaysia Airlines og den russiske statsborgeren Igor Girkin.

Hvorfor er Girkin saksøkt? Girkin var i juli 2014 militær leder i Folkerepublikken Donetsk. Rett etter at MH17 hadde styrtet i bakken meldte han på sosiale medier at de hadde skutt ned et ukrainsk militærfly. Russisk TV rapporterte det samme. Da man kort tid etter innså fadesen, ble Girkins fatale melding slettet og russisk TV lanserte i stedet påstanden om at MH17 var skutt ned av et ukrainsk jagerfly. Et par uker senere var Girkin hjemsendt til Moskva, og har vært der siden.

Tunander nevner heller ikke at havarikommisjonens mandat var å finne den tekniske årsaken til ulykken, ikke å utpeke gjerningsmennene. Havarikommisjonen nøyer seg derfor med å vedlegge beregninger som viser et 320 km2stort område i Snizhne i Øst-Ukraina hvor missilet må ha blitt skutt ut fra (s. 146). Vi vet at dette området i hovedsak var kontrollert av separatistene.

Hvorfor forteller ikke Tunander oss noe av dette?

Skal man først begi seg inn på spekulasjoner, slik Tunander gjør, vet vi mer. Blant annet rapporterte den seriøse russiske avisen Novaya Gazeta at separatistenes daværende «statsminister», den russiske statsborgeren Alexander Borodai, ringte russiske medier og fortalte at de hadde skutt ned et sivilt passasjerfly. Kort tid etter ble symptomatisk nok også Borodai hjemsendt til Moskva. Vi vet også at separatistene på et tidspunkt benektet å ha hatt til disposisjon BUK-raketter, for senere å innrømme at de hadde det. Akkurat som vi vet at gravejournalister i både Bellingcat og Correctiv har rekonstruert hvordan et BUK-system innen et døgn etter nedskytingen var transportert fra Snizhne og inn i Russland. Og vi vet at amerikansk og senere tysk etterretning hver for seg har utpekt separatistene som ansvarlige for nedskytingen. Bare for å nevne noe.

Tunander fremfører på sin side en løs teori om at Ukraina planla å skyte ned Russlands presidentfly med Putin ombord, men kom i skade for å treffe MH17 i stedet. Typisk nok er dokumentasjonen syltynn, og han diskuterer ikke hvilke katastrofale følger det ville ha fått for Ukraina som nasjon dersom landet virkelig hadde drept Russlands president. Samtidig er det et ugjendrivelig faktum at Putins fly den aktuelle dagen fløy fra Brasil til Moskva, via Tsjekkia, Polen og Hviterussland. Dermed var flyet aldri nærmere gjerningsstedet enn ca. 800 km. Selv RT, Putins propagandamaskin nr. 1, har bekreftet dette, og dessuten fortalt at presidentflyet «hadde ikke fløyet over Ukraina på lang tid». Så hvor sannsynlig er egentlig Tunanders teori?

Konklusjonen er således at det er overveiende sannsynlig at separatistene eller russiske styrker skjøt ned MH17, trolig fordi man tok det for et ukrainsk militærfly. At flere ukrainske militærfly ble skutt ned i det samme området både rett før og etter nedskytingen av MH17, styrker denne teorien.

Det endelig svaret på hvem som skjøt ned MH17 vil vi kanskje få når Nederlands påtalemyndighet legger frem sin etterforskningsrapport senere i år. Vi kan i alle fall forvente en grundig rapport – etterforskningen er den største i nederlandsk kriminalhistorie, med flere hundre involverte.

Bør sanksjonene oppheves?

Tunander tar til orde for at sanksjonene bør oppheves. De virker ikke, skriver han. Hvordan Tunander kan vite at situasjonen i Ukraina ville vært den samme uten disse sanksjonene, lar han betimelig nok stå ubehandlet. For har ikke krigen avtatt? Ser ikke Russlands aggressive ambisjoner i Ukraina ut til å være på vikende front i takt med den stadig mer kriserammede russiske økonomien?

Putin er den første europeiske statsleder siden Hitler og Stalin som har annektert deler av et annet europeisk land. Slikt bør man ikke bøye av for. Det er i Norges interesse å si et klart og tydelig nei til en nabo som med alle tenkelige midler forsøker å tvinge en annen nabo i kne. Kravet er at Russland sørger for at deres del av Minsk II-avtalen overholdes. Det burde være overkommelig.

Samtidig er det bare å konstatere at forskningsprofessor Tunander går i den samme propagandafella som han advarer om. For det finnes ikke bare amerikansk propaganda, slik Tunander synes å tro. Russland er ikke helt borte vekk de heller.