Nok en tilnærming uten kritisk sans

For meg ser det ut som om forfatterne av kronikken en historieløse tilnærming har lagt sin kritiske sans på hylla. For nok en gang blir hendelsen knyttet til Banu Quraiza slik den er fortalt av Ibn Ishaq dratt fram som et bevis på hvor barbarisk profeten Muhammad var. Men forfatterne sørger for å utelate viktige detaljer, og viser dessuten manglende bruk av kritisk sans knyttet til granskning av denne hendelsen og forfatteren av biografien, Ibn Ishaq.

De unnlater å fortelle leseren at en eventuell henrettelse hadde bakgrunn i forræderi i krigen ved vollgraven som hadde til formål å utslette hele den muslimske befolkning i Medina. En annen viktig detalj som forfattere, bevisst eller ubevisst, unnlater å opplyse om er at da Banu Quraiza ble beleiret og de overga seg, valgte denne stammens ledere Sad b. Muadh som voldgiftsmann. Det var han som dømte dem for forræderi i henhold til jødenes lov, Toraen. Der står det: «Når du rykker fram mot en by for å angripe den, skal du først tilby den fred. Dersom byen svarer med fred og åpner portene for deg, skal alt folket som finnes i byen, være slaver og tjene deg. Men dersom den ikke vil slutte fred, men føre krig mot deg, skal du beleire byen. Herren din Gud vil overgi den i dine hender, og du skal hugge ned alle mennene der med sverd. Men kvinnene, småbarna og husdyrene og alt annet i byen kan du ta som bytte. Du kan ta for deg av dette byttet fra dine fiender som Herren din Gud gir deg.» (5. mosebok, 20:10-14). Så profeten Muhammad var verken voldgiftsmann eller den som avsa dom. Følgelig må skylden for denne eventuelle massakren plasseres der den hører hjemme, nemlig hos Sad b. Muadh og Toraen.

Spørsmålet som så reiser seg er om denne dommen ble utført eller ikke? Nærmere granskning sår imidlertid tvil om dette, og i hvert fall om den påståtte henrettelsen. For det første nevner Ibn Ishaq denne massakren uten antydning til krigsstemning. For det andre er det bemerkelsesverdig at Ibn Ishaq som vanligvis følger praksisen med å angi autoriteter for hendelser i profetens liv, i dette tilfelle bryter med sin egen praksis – de fleste av de viktigste hendelsene i denne sammenheng er ikke merket med autoriteter. De pålitelige autoriteter som nevnes, beretter ubetydelige detaljer, og ikke noe om de store begivenhetene som danner grunnlaget for anklagen.

Hvordan ble så Ibn Ishaq ansett i sin samtid? Den store hadith-beretteren Malik bin Anas, som også la grunnlaget for den fjerde lovskolen i islam, har kalt Ibn Ishaq for «Dajjal», altså den største løgner og bedrager. En annen autoritet i hans samtid, Hisham bin Urwah, anså ikke ham for å være troverdig. Og atter en annen autoritet, Ibn Hajar, fordømmer denne historien og de andre tilhørende som "rare historier".

Giorgio Levi Della Vida som har forsket mye på jødenes historie bekrefter dette synet: «Den jødiske historien inneholder ingen referanse til behandlingen av de tre jødiske stammene. Det er usannsynlig og vanskelig å tro, at når Ibn Ishaq og Ibn Sad skulle samle sitt materiale i det andre og tredje århundre av islam, at de lærde rabbinere i Gaonate og Exilarchate av Babylon ikke klarte å få fram den jødiske versjonen av hendelsene, som tross alt hadde en så stor innflytelse på livet til det jødiske samfunnet i Hijaz på tidspunktet for apostelen. Det er ikke vanlig for jødene å ikke nedtegne sine tragedier. Jødene i Khaybar, som berettes for å ha blitt utvist av Umar, bosatte seg i Kufa som ikke var veldig langt fra Gaonate. De var etterkommere av Banu al-Nadir og barn av Banu Quraizah ..., men det finnes ingen beretninger om utvisning av Banu Qainoqa og Banu al-Nadir, ei heller om massakren av Banu Quraizah».

For å gjøre saken kort vil jeg her nevne at det finnes flere andre logiske brist knyttet til den påståtte massakren. For eksempel det å drepe et så stort antall er stikk i strid med islamske rettferdighetssans – spesielt det at «ingen sjel skal bære en annens byrde» (Koranen, 6:165). Det strider også med Koranens befaling om behandling av krigsfanger: De skal enten gis frihet eller skal kunne frikjøpes.

Om så mange virkelig ble drept, er det merkelig at det ikke finnes noen spor etter det i den jødiske historien. Ei heller i Bukhari eller Muslim – de to mest troverdige tradisjonssamlingene. Ingen av de to beretter noen tradisjon om selve effektueringen av Sad b. Muadh sin dom, ei heller om antall drepte eller tatt til fange. Videre er det rimelig å anta at om denne massakren faktisk hadde funnet sted, ville det ha skapt presedens hos jurister. Men juristene har tvert imot opptrådt i henhold til Koranens befaling om at «ingen sjel skal bære en annens byrde».

Andre detaljer er også vanskelig å akseptere logisk. For eksempel, hvordan kunne 600 - 900 fengsles i ett hus som tilhørte en kvinne av Banu al-Najjar? Hvorfor finnes det referanser til jøder i Medina etter denne påståtte massakren? Det finnes rikelig bevis for at jødene drev sin handelsvirksomhet som vanlig i Medina på den tiden da profeten gikk bort – det er usannsynlig at noen jøde ville ha blitt igjen i Medina om massakren virkelig hadde funnet sted.

Videre finnes det absolutt ingen beretning om den effekten en slik massakre må ha hatt på tilskuerne eller de som utførte den. Enda det ligger i menneskelig natur at man ikke kan komme unna en slik enestående holocaust uten å skade sin egen personlighet.

Ut fra det ovennevnte må jeg si at det er meget usannsynlig at massakren av Banu Quraiza slik den berettes av Ibn Ishaq kan ha inntruffet.