Hvor ble det av etikken i debatt om surrogati og genetikk?

En av de gode nyhetene fra 2015 er at forskere­ fra hele verden har iverksatt en debatt om betime­ligheten av en ny teknologi, CRISPR, som gjør det enklere å redigere i menneskelig DNA, slik at vi kan både fjerne og tilføre nye trekk i arvematerialet.

Til gjengjeld er en av årets dårlige nyheter at offentlig­heten i svært liten grad har diskutert denne nye teknologien. Det viser­ et kulturelt skifte i dansk debatt. Jeg håper det er bedre stilt i Norge.

Forrykende tempo. Både bioteknologi og en mengde andre teknologier utvikles i dag i et forrykende tempo. En av konse­kvensene er at de etiske dilemmaene blir flere og flere, og mer og mer komplekse. Likevel disku­terer vi dem ikke lenger, slik som vi gjorde på 80-tallet da debatten om genetikk og kunstig befruktning for første gang kom på dagsorden og fylte spaltene.

CRISPR er bare ett eksempel. Et annet er at forskere ved Cornell University i USA har lykkes i å produsere en kunstig livmor som kan frigjøre kvinner fra svangerskapsbyrden.

Et tredje eksempel er innføring av et digitalt hukommelseskort i demente menneskelige hjerner. Sammenlignet med den opphetede debatten som fulgte fødselen av den klonede sauen Dolly i 1996, er dagens stillhet påfallende.

Hva har skjedd? Har vi blitt så komfortable i vår velstand at vi ikke lenger orker å involvere oss i debatter som krever engasjement? Eller er det medienes krav om lettfordøyelig underholdningsverdi som holder de viktigste spørsmålene borte fra den offentlige samtalen? Eller er det etablert nye maktstrukturer som styrer debatten om etiske valg utenom det offentlige ordskiftet?

Konkurransestaten. I siste kapittel av min nye bok Efter mennesket forsøker jeg å rydd­e opp i bakgrunnen for dagens uttynning av den etiske debatten. Her vil jeg nevne tre viktige faktorer:

1) Den første har å gjøre med den såkalte konkurransestaten. At menneskers sosiale anerkjennelse nå baseres på deres bidrag til økonomisk vekst, det vil si på deres prestasjoner og ikke lenger på deres personlighet, at de er et menneske – det er et forhold som legger et tungt og stressende press på noen og enhver.

Vi har ikke lenger overskudd til menneskelige feil og skavanker. Og nettopp det trekket ved konkurransestaten passer som hånd i hanske for en rekke nye teknologiske bragder som avansert ­medisin, robotteknologi og genetikk presenterer for oss. Jeg snakker om teknologi som tar sikte på å forbedre våre fysiske, intellektuelle og følelsesmessige­ prestasjoner. I vår pressede tilstand griper vi grådig etter disse­ nye optimaliseringsteknologiene, og vi blir nesten irritert dersom noen tillater seg å stille etiske­ spørsmål.

Et godt eksempel er den internasjonale handelen med menneskeegg, organer og surrogati. For noen år siden anbefalte den amerikanske talkshowstjernen Oprah Winfrey amerikanske middelklassekvinner, som er for gamle eller for opptatt til å føde barn selv, å reise til India. Der er en surrogatmor mye billigere enn i USA.

Her i Danmark forsvares­ samme­ tankegang av flere debat­tører, blant annet teaterinstruktøren Ditte Maria Bjerg, som har laget en forestilling om indiske surrogatmødre. «Det er en vinn-vinn-situasjon», erklærer hun.

Stigmatiseres. Når jeg hører denne nyliberalistiske frasen spenner jeg hanen på pistolen min. Indiske kvinner stigmatiseres i sine landsbyer fordi de har solgt noe som ikke kunne selges. Det er ikke et vinn, det er et tap, et eksistensielt tap. Men Ditte Maria Bjerg mener at kvinnene heller bør se på pengesekken de har fått. Det er en vinn fordi «de får kjøpekraft». Ja, i konkurranse­staten.

2) Den andre faktoren som etter min mening har bidratt til etikkdebattens uttynning, er forsøket på å forvandle etikk til en slags universitets-spesial­område. Som en del av den pågående overproduksjonen av akademikere har universitetsledelsen forsøkt å sluse en del av deres mange filosofer inn i de nyopprettede sentrene for ­«anvendt filosofi», «anvendt etikk» og «etikk i praksis».

Det er absolutt en god idé å lære elevene mer om etikk og etisk teknologivurdering, men man skal ikke glemme at etikk fremfor alt er en «livsdisiplin». Som analytisk filosof er man ikke nødvendigvis bedre rustet til å håndtere etiske dilemmaer enn for eksempel en barneskole­lærer. Den amerikanske filosofen Francis Fukuyama har uttalt følgende: «I enhver debatt om kloning, stamcelleforskning, gene­tisk manipulasjon og lignende viser det seg at det er de profesjonelle bio-etikerne som stort sett er de mest ettergivende.»

Dette er en erfaring som jeg kan bekrefte at også gjelder i Europa. Det er nesten som om akademisk «etikk» er blitt en ­etterspurt bortforklaringsbransje. Fukuyama forklarer dette med den karriere-skvisen denne­ faggruppen befinner seg i. De må få skaffe forskningsmidler fra samme bransje som de har fått i oppgave å kritisere.

Det leder meg over til den tredj­e faktoren bak etikkdebattens uttynning: en endring av Det etiske råds status og funksjonsområde i Danmark. Det etiske råd ble opprettet i 1987 med det formål å gi råd til Folketinget og offentlige myndigheter, samt skape debatt om nye bio- og genteknologier.

Maktkampen fortsetter. 3) I motsetning til hva som var tilfelle i Storbritannia og flere andre land, heriblant Norge, ble våre etiske komiteer i 1987 født med et sterkt lekmannselement. For det første ble støtten til samfunnsdebatten etablert som halvparten av rådets oppgaver, for det andre ble utnevning av rådsmedlemmene begrunnet helt uten akademiske meritter.
Det var muligens et par leger med spesialisering, men som Dr. Ole J. Hartling sa en gang: «Vi er alle amatører på nesten alle rådets saker». Det gjorde med rette Danmarks etiske råd berømt over store deler av Europa.

Men i den såkalte liberale­ l­edelseskulturen er det dette­ som er et svært vanskelig å svelge: En forsamling amatører uten evalueringskontroll og strategisk målstyring. En måte å håndtere dette på har vært å partipolitisere utnevningen av rådsmedlemmer som tidligere var en konsensussak i Folketinget. Partiene kan man styre. I tillegg har man de siste årene forsøkt å omstrukturere rådet på ulike måter og overta makten fra de valgte medlemmene. Heldigvis lyktes rådsmedlemmene i å trekke i nødbremsen. Men maktkampen fortsetter.

Det er for eksempel uhørt at rådet har fått felles sekretariatsledelse med de nasjonale vitenskapelige komiteer, som rådet nettopp skal være uavhengig av. Videre er det uheldig at de nå bor under samme tak som Sundhedsstyrelsen, som rådet er satt til å passe på. Det er mer enn noen gang bruk for den etiske debatten og refleksjon i bredest tenkelig offentlighet.

Debatten dreier seg om hvilke verdivalg som kan føre til det gode liv i hele samfunnsfellesskapet.

FØRST PUBLISERT SOM KRONIKK I KRISTELIG DAGBLAG OG DERETTER I LETT BEARBEIDET FORM FOR NORGE I VÅRT LAND 22.01.2016. Birkholms bok Efter 
mennesket. På vei mod 
homo artefakt er nettopp 
lansert på forlaget
 Samfundslitteratur.

CRISPR-METODEN
Forskerne Emmanuelle Charpentier og Jennifer Doudna studerte hvordan enkelte bakterier beskytter seg mot virusinfeksjoner.

I sitt DNA har bakterier spesielle sekvenser kalt CRISPR (Clustered Regularly Interspaced Short Palindromic Repeats), som stammer fra virus.

Når en bakterie senere infiseres, kopieres CRISPR-sekvensene til RNA, som deretter brukes av et enzym kalt Cas9 til å kutte virusets matchende DNA.

Forskerne fant at det samme systemet, med enkle tilpasninger, kunne brukes til å kutte og bytte ut spesifikke sekvenser i menneskets DNA.
www.bioteknologiradet.no