Monarki er villedende dobbeltmoral

Dobbeltmoral er ikke dobbelt så god, sier ordspråket. Men når det gjelder kongehus gjelder ikke regelen, her hyller vi brudd på sentrale etiske prinsipper med dype bukk, fest og fanfarer. Det er  dobbeltmoral av viktig symbolsk betydning at en bestemt familie skal arve goder og fordeler som ingen andre kan oppnå, at kongen selv blir omtalt som «hellig» i grunnloven og at familien skal unntas for straff ved lovbrudd. Det er også en dobbeltmoral av global interesse at han for egen del og sine etterkommere forkaster den viktigste private frihet vi har kjempet for i generasjoner - trosfriheten. Dette avvik fra våre idealer er for øvrig heller ikke blitt offentlig imøtegått av Den norske kirke. PR-effekten av kongens «valg» av grunnlovsbestemt kristenplikt har betydd at presteskapet har smilt fornøyd og mumlet om tradisjon og kristne «verdier».

Jeg er innforstått med at landet vrimler av gode mennesker som finner seg vel til rette med dette brudd med idealer som ellers preger oppdragelse, skole og politikk. Behovet for opphøyet annerledeshet er muligens et genetisk fenomen, som også gir seg uttrykk i kunst og religion. Fattige og rike har elsket slott, katedraler og bispekåper til alle tider, selv når prakten har vært basert på overgrep og utnyttelse. Og en konge er en konge også i vår tid, så lenge han nå og da opptrer med de snorer og medaljer som markerer annerledesheten. Og fortsatt sier kongens gjester ikke du til sin vert, heller ikke De. Selv journalister sier: Hva mener Kongen om hopprennet? Hva synes Dronningen om utstillingen? Hva skal Kronprinsessen ha til middag?

Kongedømme etter kongedømme er blitt avviklet i Europa, men dessverre ikke alltid på grunn av etiske overveielser - men like gjerne fordi konger har tapt sine blodige kriger, har undertrykt folkegrupper og blitt hatet av sine undersåtter. Slike regimer er vår del av verden nå spart for, og eksemplene er irrelevante for kampen mot den moderne rojalismen. Den mest mislykkede strategi for republikk i Norge vil være å klandre kongelige for menneskelige feil og hendelser man misliker. Det er nettopp det dagligdagse gjenkjennelighet ved denne familien folket elsker, deres private bekymringer, deres empati, deres spontane latter, deres tårer. Selv "liker" jeg dem alle sammen. De er gode mennesker. Men hva som er rett og galt i samfunnet må ikke avgjøres av hvem man liker og misliker. Applausen til et kongedømme skaper en mental uro hos meg, en utrygghet, på samme vis som en statskirke (uansett hvor sympatiske biskopene måtte være). For når slike åpenbare brudd på helt grunnleggende samfunnsetikk kan overses og faktisk opphøyes til politiske og sosiale idealer, hva kan da skje- hvis? når?