Litt mer om fundamentalistiske favntak

Takk til Ole Jørgen Anfindsen for hans utdypende respons på mine merknader til hans bruk av begrepet "humanistisk fundamentalisme" i hans nye bok om å være i fundamentalismens favntak. Hans velvillige innlegg bekrefter likevel etter mitt skjønn hvor vanskelig det er å bruke dette nye begrepet.

Da jeg først så det, trodde jeg det dreide seg om et oppgjør med en "sekularistisk fundamentalisme" som ønsker å skyve enhver form for åndelig/religiøs virkelighetsforståelse ut av samfunnsdebatten. Jeg kjenner en og annen firkantet ateist og humanetiker som jeg litt spøkefullt ville kunne kalle humanistisk fundamentalist i denne meningen av ordet.

Men Anfindsen bruker begrepet om noe annet. Om et bestemt samfunnssyn som har dominert den offentlige diskursen i store deler av etterkrigstida. De som har bestemt hva som er "politisk korrekt". De som har støttet  en multikulturell visjon og har vært velvillige overfor innvandring. De Anfindsen tar et oppgjør med i sin forrige bok: "Selvmordparadigmet" med tydelige undertittelen: "Hvordan politisk korrekthet ødelegger samfunnet". Det er dette som følges opp i den nye boka under betegnelsen "humanistisk fundamentalisme". 

Anfindsen har et vell av data som han mener underbygger kritikken av "humanistene". Når opplever at hans motforestillinger ikke blir tålt, eller de etiske dilemmaene de peker på, ikke kan drøftes åpent, da ser Anfindsen de tydelige sporene av fundamentalisme. Det skremmer. Han skyr det som pesten, som han skriver. Slik fundamentalisme ødelegger samfunnet, er hans konklusjon. Som  Anfindsen er også jeg opptatt av den åpne samtalen både i samfunnet og på det religiøse området. Om alle slags fakta og sannheter. Lukkes dette rommet er det fare på ferde. Det er en viktig problemstilling.

Anfindsen viser til nyttårsovergrepene på plassen foran Kölnerdomen som et eksempel på manglende åpenhet og ærlighet. Politiet og politikerne "løy". Det gjorde de i Stockholm sist sommer også. De våger ikke å tale sant og kritisk om et betent og ubehagelig spørsmål. Jeg er enig i at underkommunikasjonen var uheldig. Svært uheldig. Fortielse, fornektelse og fordreining av virkeligheten er alltid ingen farbar vei. I tillegg har det en iboende tendens til å forstørre den underliggende konflikten. For mange er fortielsene i Köln og Stockholm en bekreftelse på hvilke virkemidler "den politiske korrekthet" eller "den humanistiske fundamentalismen" benytter for å unngå de ubehagelige spørsmålene. 

Men så må jeg innrømme: Jeg har faktisk en viss forståelse for politiets og politikeres innledende mediamessige varsomhet. For bare enkle hint om aggressiv og utillatelig adferd fra ungdom med "nordafrikansk utseende", var det god grunn til å frykte kunne utløse aggressive følelser og aksjoner mot flyktninger, innvandrere og muslimer i sin alminnelighet. Noen få vettløse menns planlagte eller spontane, uakseptable overgrep mot kvinner kunne plutselig bli en trussel for alle anstendige asylsøkere og innvandrere. 

Jeg er redd for slike reaksjonsmønstre. De gjør samtalerommet mindre. Mitt virkelighetsbilde med fokus på de gode historiene om innvandrere som er vel integrert og viktige aktører i samfunnet vårt, om alle muslimer som kjenner det åpne vestlige samfunnet som sitt, og om vårt felles ansvar for å gi mennesker som flykter fra undertrykkelse, frykt og nød, beskyttelse, blir lett bytte i møte med slike negative hendelser. Det gir kraft til dem som avfeier mitt grunnsyn som "politisk korrekt", "sentimentalt", "utopistisk" eller til og med godhetstyranni.

Merkelappene vi setter på hverandre stenger så altfor lett dører. Det er jeg redd også merkelappen "fundamentalisme" gjør. Derfor kjenner jeg på meg at jeg faktisk ikke liker begrepet kristenfundamentalisme, selv om de fortolkningsmekanismene som skaper destruktive "favntak", slik Anfindsen har beskrevet dem ut fra egen erfaring, stemmer med mine egne iakttakelser. Skal vi få en åpen, ærlig, kunnskapsbasert og konstruktiv samtale om så vel religiøse uenigheter som innvandringsutfordringene, er det avgjørende å legge til side negativt ladede merkelapper. Det gjelder også nyordet "humanistisk fundamentalisme".