«Dikt og forbannet løgn»

"From the river to the sea, Palestine will be free."

I talen unnlot Abbas også å fordømme de siste dagers terroristangrep på israelske sivile. Ikke desto mindre støttet han tostatsløsningen. Hovedpoenget hans var: Den pågående terrorbølge vil fortsette på ubestemt tid inntil Israel trekker seg tilbake til grensene fra før 1967. Han støtter den voldelige oppstanden så lenge israelske soldater dreper palestinske aktivister. Hver eneste skuddsalve eller knivangrep fra unge palestinere er Israels egen skyld og eget ansvar. Hans budskap fremstår dermed klart for alle som kjenner arabisk tankegang: Løsningen på sikt er en stat, Palestina.

Abbas historiesyn inneholder så mye «dikt og forbannet løgn» om Palestina at jeg vil forsøke å redegjøre for en del fakta om Israel og Palestina. Denne innsikt har jeg tilegnet meg gjennom et langt liv som historielærer. De som lurer på om Abbas sin åpningstale var «fleip eller fakta», vil kanskje ha noe å hente ved å lese denne faktabaserte historiske oversikten. Historiekunnskapene på dette fagområdet vil jeg tro er mangelvare hos mange.

Hadrian var romersk keiser fra 117 til 138 e. kr. og regnes med blant de «gode keisere». Han konsoliderte riket ved bl.a. å bygge murer. Det var derfor ro innenfor rikets grenser i hans regjeringstid, med ett viktig unntak: den jødiske Bar Kokhba-revolten i 132 - 135. Opprøret slo Hadrian brutalt ned medmassakre, forfølgelse og eksil som nesten utraderte det jødiske nærvær i Judea. Han forbannet det jødiske folk og bestemte at Judea heretter skulle kalles Palestina etter filisterne, en gammel fiende av Israel som hadde forsvunnet 600 år tidligere. Jerusalem omdøpte han til Aelia Capitolina. Dette var hans siste dolkestøt og hans politiske testamente etter langvarige felttog der målet hans hadde vært for alltid å utslette det jødiske folk.

Hadrians ønske om død og forbannelse over alt jødisk lever i dag videre i en ny forkledning i den palestinske propagandaen som har blitt et mektig våpen for palestinerne for å erobre Eretz Israel uten å avfyre et eneste skudd, uten hær, tanks eller fly. Palestinerne, dagens moderne fiender av en gjenoppstått jødisk nasjon, har børstet støv av «Hadrians testamente». De har tatt i bruk begrepet ”Palestina” i et forsøk på stjele jødenes historiske hjemland. «Palestina» ble i moderne tid oppfunnet av Arafat som et psykologisk våpen for å virkeliggjøre dette mål. Det er en historisk kjensgjerning at det ikke eksisterte et «palestinsk folk før «den notoriske løgneren», Arafat, som senere ble fredsprisvinner, oppfant det i 1960-årene.

I 1917 da Balfour kom med sin deklarasjon, var både arabere og jøder palestinere. «Palestina» fantes ikke som en politisk entitet. Denne palestinske løgnen ble klekket ut av to personer som tegnet et kart, to europeiske koloniministre, en engelskmann, Herman Sykes, og en franskmann, George Picot. På kartet foran seg under forhandlingene i 1916 om grensedragningen på tidligere tyrkisk område, hadde de tegnet inn «Palestina». Det var åpenbart for dem begge at en suveren stat med dette navn ikke hadde eksistert i moderne tid. Palestina hadde vært en romersk, politisk konstruksjon, som forsvant på 600-tallet e. kr., sammen med imperiet som hadde skapt det. I den etterfølgende tid erobret muslimske imperier Midtøsten. Hadde ikke den jødiske identiteten blitt bevart av det jødiske folk i eksil og i hjertene til de kristne bibel-elskende nasjonene som utgjorde Folkeforbundet i 1920-årene, hadde den nasjonale gjenfødelsen av det jødiske folk kanskje aldri funnet sted. Tyrkias nederlag i første verdenskrig åpnet for en slik gjenfødelse.

Det jødiske folk overlevde Hadrians forbannelse i 1800 år. Jødene ble ikke utryddet. Tvert imot, de begynte i 1882 for alvor å vende tilbake til sitt «nedtråkkede» land og etablerte gradvis suverenitet over det på ny. De gjenoppbygde Jerusalem som sin hovedstad og bosatte seg i Judea og i de andre bibelske landområdene. De gjorde dette med stor entusiasme, bare for å bli konfrontert utover på 1900-tallet med Hadrians reinkarnerte forbannelse i arabisk forkledning.

Mange israelere og Israels-venner har utrolig nok akseptert det verbale bedrageriet med «Palestina» og  bruker begrepet ureflektert i den politiske diskurs og i dagligtalen, der kampen om identiteten til landet Israel i dag blir ført i alle medier. Mens Israel forbereder seg militært, bruker landets fiender politisk propaganda til å nå sine mål. Uten at Israel greier å påvise den falske terminologien og hjernevaskingen omkring begrepet «Palestina», kan Israel bli overvunnet og landet kanskje tatt fra dem igjen.

Israel overvant de arabiske armeene som angrep landet i 1948, 1956, 1967 og 1973. Spørsmålet blir hvordan dagens ledere vil møte propagandaen som nå truer med å ta landet fra dem. Den arabiske propaganda har fått bred tilslutning i internasjonale fora og et stykke på vei ødelagt den sionistiske drømmen som forente det jødiske folk i 2000 år. Den politiske venstresiden i Israel mener det er i Israels egen interesse å etablere en palestinsk stat på Palestina-mandatets område, i første omgang i Judea, Samaria og Øst-Jerusalem, på den såkalte Vestbredden. Visjonene til profetene som ble oppfylt da staten Israel ble etablert i 1948, kan gå tapt hvis Arbeiderpartiet i Israel og antisionistene i FN, går sammen og påtvinger Israel den falske identiteten til Hadrians Palestina og lykkes i å oppretter staten Palestina.

Når løgner blir gjentatt mange ganger, kan de bli sannhet. Eksistensen av et palestinsk folk er en slik grov løgn. Den falske identiteten, som begynte med Hadrians klussing med geografiske begreper, ble ført videre av Lord Balfour i 1917, og har i ettertid blitt et effektivt propagandaredskap for palestinerne. Etter nederlaget i 6-dagerskrigen da araberne innså at muligheten til å vinne over Israel på slagmarken var små, forsto de at krigen måtte vinnes på annen måte. Å ødelegge identiteten til landet Israel, og dermed identiteten til det jødiske folk ble den foretrukne mediestrategi.

Arabernes hensikt ved på ny å oppfinne «Palestina» var ikke å bygge en nasjon, men å tilintetgjøre Israel. For å skjule denne agendaen, fant de opp faseplanen. Første fase var oppfinnelsen av et «palestinsk folk». Andre fase skulle være å avvikle Israel, som ble svekket og utmattet etter Oslo-avtalene i 1993 og 95. Internasjonale medier markedsfører i dag løgnene og forfalskningene. At det var opportunt å velge det historiske navnet Palestina, har også Hadrians arvtakere forstått. Ved sin bruk av dette falske navnet skjærer de arabisk/palestinske propagandistene av de historiske bånd mellom Israels folk og Israels land.

Verdenssamfunnet, representert ved flertallet i FNs Hovedforsamling, kan med det ugyldige vedtaket i 2014 om opprettelse av en palestinsk stat på Vestbredden, som Norge støttet, føre til utslettelse av identiteten til det jødiske folk. Jødevennlige krefter i og utenfor Israel vil forsøke å hindre at Hadrians forbannelse skal lykkes. Hadrian lyktes ikke i løpet av 1800 år, den tid «Israel» levde i eksil, men nå, når staten har gjenoppstått som en fugl Føniks tar Hadrian kanskje revansje? Det er likevel usannsynlig at den nåværende israelske statsminister, Netanyahu, vil implementere Hadrians testamente ved å akseptere «Palestina». Men det er nettopp det verdenssamfunnet med sine fordømmelser og vedtak i FNs Hovedforsamling i de siste år har forsøkt å få Israel med på.

Arafat erklærte i 1964: ”Vår nasjon er den arabiske nasjon som strekker seg fra Atlanterhavet til Rødehavet og enda lenger”. Hans forvrengte utsagn er et av de største og mest vellykte falsknerier i historien. Det var en så suksessfull løgn at mange ellers informerte mennesker har blitt lurt. Mange israelere og endog «folk som elsker Sion» har akseptert dette falskneriet og den falske identiteten. Hadrians forbannelse truer derfor nok en gang Israels eksistens.

På Annapolis-konferansen i 2007 talte George Bush om sin visjon angående «velsignelsene» med to nasjoner for to folk. Ett av disse folkene, det jødiske, har en klar identitet, sa han. De to etterfølgende amerikanske presidentene har hatt samme politiske oppfatning, på tross av at de fleste vet at det palestinske folk er en kunstig nyskapning. Vitnesbyrdene fra arabernes egne ledere avslører paradoksalt nok løgnene og forførelsen angående denne nyskapningen, «Palestina», som de amerikanske presidentene har latt seg lure av. Arabiske ledere høres ut til å være mer oppdaterte:

Den palestinske lederen, Zahir Muhsein, innrømmet i 1964 ved opprettelsen av PLO : "Det palestinske folk eksisterer ikke. Opprettelsen av en palestinsk stat er bare et middel for å fortsette vår kamp mot staten Israel og for vår arabiske enhet. I dag er det i realiteten ingen forskjell mellom jordanere, palestinere, syrere og libanesere. Bare av politiske og taktiske grunner snakker vi i dag om eksistensen av et palestinsk folk, ettersom arabiske nasjonale interesser krever at vi fastholder eksistensen av et eget "palestinsk folk" for taktisk å møte sionismen. Jordan, som er en suveren stat med definerte grenser kan ikke gjøre krav på Haifa og Jaffa. Men som palestiner kan jeg uten tvil kreve Haifa, Jaffa, Beersheba og Jerusalem. I samme øyeblikk som vi gjenvinner retten til hele Palestina, vil vi riktignok forene Palestina og Jordan."

Dersom det palestinske folket ikke eksisterer, gjør heller ikke Palestina det."Palestina er med andre ord bare et skalkeskjul for å fortsette kampen mot staten Israel", for å bruke Muhseins ord. Han står ikke alene med sitt syn. Det gjennomsiktige bedrageriet om eksistensen av et palestinsk folk er blitt innrømmet av mange arabiske ledere. Den avdøde syriske presidenten, Hafez al-Assad, erklærte i 1974:  "Det ville være passende for oss å nevne for de ansvarlige israelske myndighetene at vi betrakter Palestina ikke bare som en uatskillelig del av den arabiske nasjon, men som en del av Sør-Syria". I 1987 gjentok han seg selv på en konferanse i Amman: "Et land som heter Palestina har aldri eksistert". Jordans konge Hussein har uttalt: "Tilsynekomsten av den nasjonale palestinske karakter tjener som et svar på Israels krav at Palestina er jødisk". Det er likevel Arafat som grovest forsnakket seg da han i 1970, med oppriktig troskyldighet, sa til den italienske reporteren Oriana Fallaci: "Spørsmålet om grenser interesserer oss ikke. Fra et arabisk synspunkt må vi ikke tale om grenser. Palestina er ikke noe annet enn en dråpe i et enormt hav. Vår nasjon er den arabiske nasjon som strekker seg fra Atlanterhavet til Rødehavet og enda lenger. PLO sloss mot Israel på vegne av panarabismen. Det dere kaller Jordan er ikke noe annet enn Palestina".

Slike erklæringer burde være øyenåpnere for enhver som inntil i dag ikke har gjennomskuet hykleriet som bedrives av araberne som lever under den panarabiske paraply: Meningen med Arafats ord om at «Palestina er Jordan», betyr for det arabiske folk at det fins allerede et land, kalt Jordan, som på San Remo konferansen i 1920 - 22, ble etablert for araberne på 77% av landet som var tiltenkt Israel. Folkeforbundet inkluderte senere vedtaket i sitt lovverk, og det samme gjorde FN i 1945. I 1924 ble det etablert enda et land, Transjordan, for et arabisk folk som allerede hadde 21 land? Det var et grovt svik fra britenes side overfor jødene.

Vitnesbyrdet fra Ahmed Shukari, selve grunnleggeren av PLO er, avslørende. Allerede i 1956, under Suez-krisen, erklærte han fra podiet i FN, som ambassadør for den arabiske liga:

"En slik skapning som Palestina eksisterer ikke i det hele tatt. Dette landområdet er ikke noe annet enn den sørlige delen av Stor-Syria". Og hvis det er sant det som Shukari sier, at Palestina ikke eksisterer, så blir den logiske slutning at "palestinere" heller ikke eksisterer. Samme Shukari ble født av en tyrkisk mor i Libanon, og var en jordansk advokat. Han tjenestegjorde som ambassadør for Saudi-Arabia til FN. I 1964, etter at denne talentfulle skuespilleren som byttet lojalitet som en kamelon, ble sparket av saudierne, ble han hyret av den egyptiske presidenten Gamal Abdel Nasser for å stifte "Den Palestinske Frigjøringsorganisasjonen", PLO, en organisasjon viet til frigjørelsen av et land som ifølge hans egne ord ikke eksisterte.

Prominente talspersoner for dette hjemløse "folket" innrømmer åpent: Araberne som bor i landet Israel og på de okkuperte områdene, har samme opprinnelse som araberne som bor i Syria, Jordan eller Libanon. De utgjør ikke et eget folk, men er en del av den enorme arabiske nasjonen som er oppdelt i mange arabiske land. Deres identitet er arabere, og oppfinnelsen av «Palestina» er bare en gjennomsiktig bløff: "et middel for å fortsette vår kamp mot staten Israel for vår arabiske enhet". Det var Nassers egne ord.Kan noe vitnesbyrd være bedre enn arabernes egne, som avslører løgnene og forførelsen angående «Palestina»?

Det aller beste argument for at tanken om "det palestinske folk" er en bedragersk oppfinnelse, og at alle arabere er ett folk, ble framsatt av ingen andre enn Mr. Husseini, lederen av "Supreme Arab Committee", til FNs spesialkomite angående Eretz Israel i 1947: "Et annet hensyn som er veldig viktig for den arabiske verden er rasemessig ensartethet. Araberne bodde i et stort område som strakk seg fra Middelhavet til Det indiske hav. De talte ett språk, delte felles historie, tradisjoner og aspirasjoner. Deres enhet var den solide grunnvoll for fred i en av de mest sentrale og sensitive regioner i verden. Av den grunn, er det ingen mening i at FN skulle gjøre det lettere å etablere en fremmed entitet innenfor en rotfestet enhet".

Mr. Husseini har rett. Hans erklæring overfor FNs undersøkelseskommisjon viser at det finnes ikke noe ”palestinsk” språk og ingen særegen ”palestinsk” kultur. Palestinerne er arabere, og de kan ikke skilles fra jordanere, syrere, libanesere, irakere osv. Det palestinske folk er «en ”trojansk hest” for å erobre Eretz Israel», som Feisal Husseini sa etter underskrivingen av Oslo-avtalene.

Hvis vi overser løgnene og usannhetene i arabernes argumenter, vil vi se at konflikten er mellom det arabisk/muslimske imperium på 21 stater og det jødiske folk. Det er rimelig at det jødiske folk krever sin rett til sitt historiske hjemland, som består av mindre enn en femtedels prosent av landene under arabisk kontroll.

Som følge av 6-dagerskrigen forstod araberne, som ble slått av et lite land som var fast bestemt på å overleve, at det ikke ville være mulig å slå det militært. De forstod at den israelske Samson bare kunne beseires på den måten som filisternes listige Dalila gjorde. Og det er hva som hendte. De oppfordret massene til folkemord og til å være sofistikerte i sin voldsutøvelse, til å benytte en melodi nøye tilpasset det følsomme vestlige øre. Araberne oppdaget at fra et propagandasynspunkt, var det lettere å overbevise verdensopinionen om rettighetene det fattige og utpinte lille folket, «palestinerne», hadde til sitt land, enn å rettferdiggjøre kravet fra det enorme arabiske imperiet. Å inkludere et lovlig opprettet land, Israel, i dette territoriet, er det striden egentlig står om i dag.

Den verdensvide propagandakampanjen som ble født etter 6-dagerskrigen, snudde saken på hodet: Den israelske ”David” ble omskapt til den arabiske ”Goliat” og ved sofistikert propaganda til den israelske ”Goliat”, som undertrykker den palestinske ”David”. Propagandaen hadde til hensikt å utradere og glemme navnet og identiteten til det gamle, bibelske Eretz Israel, og omdanne det til det ”palestinske folks” land. Deres falske propaganda fikk så sterkt fotfeste i media at ingen har viet noen særlig oppmerksomhet til de enkle fakta som Muhsein, Assad, Shukari, kong Hussein eller Arafat åpent snakket om, og som er referert ovenfor.

Ved hjelp av hjernevask, løgner, falsknerier, og ved å utnytte verdens uvitenhet og internasjonale mediers overfladiskhet, har det funnet sted en prosess ved høylys dag i flere ti-år, som har forfalsket historien. Og akkurat som Goebbels og Hitler, erke-propagandistene fra det 20. århundre spottende sa: Jo større løgnen er, desto flere vil tro den.

Hvis den palestinske løgnen lykkes, vil identiteten til landet Israel opphøre. Etter tapet av landets identitet, følger tapet av jødenes rett til landet. For om det finnes ”palestinere”, så må det jo også finnes et land som heter Palestina, og om Palestina fins, fins det ikke noe Eretz Israel, slik president Abbas signaliserte i sin nyttårstale i Betlehem 4. januar 2016. Hva er fleip og hva er fakta?

Det mest tragiske er at store deler av det israelske folk også har falt i den arabiske propaganda-fellen. Det er disse som åpner døren for den trojanske hesten som vil ødelegge identiteten til Eretz Israel. Dette er en krig som ikke blir ført ved hjelp av våpen og armeer eller en krig om territorier. Det romerske navnet ”Palestina” var en fiksjon, oppfunnet av den romerske keiser. Det er i samme grad en sofistikert fiksjon av araberne i dag, en entitet som ikke representerer noe folk, ikke den gang, og ikke i dag, oppfunnet for en bestemt hensikt, og bare for denne ene hensikt, å viske ut et lands identitet og erstatte det med et annet.

Den palestinske strategien er klar: Den er taktisk og midlertidig, bare et redskap i den pan-arabiske kamp mot Israel. Det forbløffende er at alt skjer åpent. Paragraf 12 i Det palestinske charter oppsummerer tanken om denne midlertidige identiteten ved å erklære:

"Det palestinske folk tror på arabisk enhet. Det tror at for å fullføre sin oppgave og oppnå dette målet, så må det, på dette stadiet av sin nasjonale kamp, bevare alle komponentene av sin palestinske identitet, og det må øke sin oppmerksomhet på sin egen eksistens, og forkaste alle planer som kan svekke det eller gjøre at det forsvinner".

Det neste stadium etter å ha erobret Israel vil åpenbart være å dele territoriet mellom de arabiske landene, og disse landene vil til slutt trolig kaste «Palestina» i historiens søppelkasse.

Som Arafat sa det: Det palestinske folk er en fiksjon. Det samme gjelder det jordanske folk, og alle de andre arabisktalende folk i Midt-Østen. Dette er ikke folk med forskjellig identitet, men deler av den store arabiske nasjon. Bare denne har en ekte identitet. Etter deres egen definisjon kan den ikke deles opp i et antall folk med egne identiteter. Slik ISIL og IS sier i dag! De har som mål kalifatet - eller en arabisk nasjon som består av mange stater, slik Arafat sa til Oriana Fallaci i et uforsiktig øyeblikk.

For araberne, som ler av Vestens dumhet, er det klart at om enda en arabisk stat ser dagens lys i den vestre delen av Eretz Israel, vil det ikke ha noe med selvbestemmelse å gjøre.

De palestinske løgnene blir avslørt når vi lytter til autentiske arabiske stemmer: Den prominente arabiske historikeren, Dr. Philip Hitti, som uttalte seg til den angloamerikanske undersøkelseskommisjonen i 1947 sa følgende: "Sir, Palestina har aldri eksistert i historien. Absolutt ikke!"Professor Juhan Hazam, som vitnet for den samme kommisjonen, sa det samme: "Før 1917, da Balfour kom med sin deklarasjon, hadde det aldri vært noe palestinsk spørsmål, og det fantes ikke noe Palestina som en politisk eller geografisk enhet." En lokal arabisk leder, Abd al-Mahdi, vitnet for Peel-kommisjonen i 1937, og sa følgende: "Det fins ikke noe slikt land. Palestina er en benevnelse oppfunnet av sionistene. Der fins heller ikke noe Palestina i Bibelen. Vårt land var en del av Syria i hundrevis av år."

Dersom det fantes noe spor av sannhet angående påstanden om historisiteten til det palestinske folk, så skulle vi vente å finne det nevnt i historiebøker og leksika, og også i arkeologiske undersøkelser. Navnet Palestina, som britene tilfeldigvis kalte landet, bar dessverre i seg ødeleggende spirer til den palestinske bløff, som om hele Landet var stjålet fra det palestinske folk, et gammelt rotfestet folk, tusenvis av år gammelt. Dette var en utrolig, men suksessfull løgn, slik at store deler av det israelske samfunn ble fanget i fella. I rapporten som ble presentert for Folkeforbundet i 1938, hadde britene gjort det klinkende klart:" Navnet "Palestina" er ikke et land men en geografisk region."Ingen kunne ha forestilt seg i 1917, da Balfour-deklarasjonen ble presentert, at noen kom til å bruke navnet Palestina for å skape en uhyrlig, fiendtlig, falsk identitet i propagandaøyemed, som ville bli risset inn på et palestinsk flagg til erstatning for det israelske flagget.

Dette er substansen i den krigen som blir ført på millioner av TV-skjermer over hele verden. Krigen blir ført om identiteten til Eretz Israel. Propagandakrigen blir ført i alle medier, og araberne har hittil hatt overtaket, mens Israel først nå ser ut til å ha identifisert slagmarken hvor dets skjebne vil bli avgjort. Vil Israel, som gang på gang tappert overvant de arabiske armeene, også vite hvorledes de skal vinne denne krigen som truer med å utslette landet? To israelske statsråder justisminister Ayelet Shaked og viseutenriksminister Tzipi Hotovely har tatt opp kampen for å bedre Israels internasjonale status. De har erkjent at landets evne til å bekjempe landets fiender, krever mer enn militær styrke, blant annet diplomatisk kløkt. Propagandakrigen er nemlig både subtil og grovkornet, og må konfronteres deretter.

Utfallet av denne krigen er ikke avgjort. Den arabiske propaganda har forsøkt å ødelegge immunforsvaret til det jødiske folk som har overlevd i 2000 år, men som nå, i 2016, sliter med en opposisjon som sier at ”Det er i Israels interesse å etablere en palestinsk stat”. Vil de godta at Bibelen blir omskrevet slik at kong Davids land i Skriften blir landet til filisteren Goliat? Det er usannsynlig at Israel overgir landet sitt til en slik primitiv og falsk skrøne, som araberne presenterer.

Israels ledere er ikke så blinde at de ikke ser faren som kommer ved at landets jødiske identitet går tapt? Jeg tror visjonene til profetene, som med Guds hjelp ble oppfylt da staten Israel ble etablert i 1948, vil bli tatt vare på. De bytter ikke ut den visjonen med den falske identiteten til Hadrians Palestina? De har jo lovet seg selv: Aldri mer Masada!