Den virkelige blasfemien

På de skurrete opptakene som livredde tilskuere filmet i skjul med mobilkameraene sine kan vi tydelig høre de to attentatmennenes tilfredse utrop etter drapene i Charlie Hebdos redaksjon: «Nå har vi hevnet profeten».

Brødrene Saï and Chérif Kouachi har nettopp kommet styrtende ut av dørene til det franske satiremagasinet. Der inne ligger elleve mennesker igjen i en blodpøl. Drept. En skadet politimann på fortauet utenfor skal snart bli det tolvte dødsofferet denne første onsdagen i 2015. Han ber for sitt liv. Men den ene av terroristene legger på nærmest militært vis våpenet mot skulderen og ­fyrer av.

Det er tydelig at voldsmennene ikke ser på seg selv som mordere.­ Men heller som bødler. Som ­eksekutører av en guddommelig dødsdom. En dom for blasfemi.

Bødlene. Gjennom Charlie Hebdo-massakren ble verden for første gang i moderne tid vitne til en blasfemidom med påfølg­ende henrettelse på europeisk jord. Dommerne og bødlene var de samme selvoppnevnte person­ene. Ifølge brødrene Kouachis tolkning av den religionen de bekjente seg til, finnes det bare én straff for dem som har hånet Muhammed, Allahs siste sendebud til menneskeheten. Døden. Ferdig snakka.

Ettårsdagen for Charlie Hebdo-­massakren kan være en anledning til å tenke igjennom begrepet blasfemi. I vår del av verden er det utenkelig å dømme noen til døden for gudsbespottelse. Men blasfemi er like fullt straffbart i en rekke europeiske land. Hos våre skandinaviske naboer Danmark risikerer blasfemikere etter gjeldende lovgivning fortsatt fire måneders fengsel.

Sovende. I Norge ble blasfemi­paragrafen formelt fjernet fra lovverket i fjor. Ved siste formelle avstemning ønsket KrF å beholde­ paragrafen. Og så sent som i 2009 foreslo den rødgrønne­ ­regjeringen en ny blasfemiparagraf som skulle kriminalisere «kvalifiserte angrep på trossetninger og livssyn». Heldigvis trakk regjeringen forslaget.
Personlig har jeg skiftet syn angående blasfemi: I 2006 forsvarte jeg blasfemiparagrafen, et standpunkt jeg beklaget tre år senere.

Men jeg mener også at vi trenger en redefinering av blasfemibegrepet hvis det skal ha noen funksjon i den tiden vi lever i.

For det første: For meg som kristen blir det en helt håpløs tanke å skulle bruke politi, domstoler og påtalemyndighet for å straffe folk som gir uttrykk for et annet syn på tro enn det jeg har. Det må være den troendes egen oppgave ikke å bedrive blasfemi. Det er en sak mellom vedkommende og hans eller hennes Gud.

Hindret kritikk. Dette er ikke noe vi kan pålegge folk som ikke tror, verken på kristendommens treenige Gud, muslimenes Allah eller noen annen guddom. Slik har blasfemilovgivningen historisk medvirket til å hindre fri debatt om religion og om religiøs makt. Og hvis vi går et stykke bakover i tiden, har dette spesielt­ rammet fritenkere og ateister, men også religiøse dissentere, minoriteter og andre som har ­ønsket en fri religionsdebatt.

I et demokratisk samfunn er det helt avgjørende at alle maktstrukturer kan diskuteres og kritiseres på fritt grunnlag. Også religiøse maktstrukturer. En blasfemilovgivning vil oppfattes som et signal om at religion har en særstilling i samfunnet og må vernes mot et kritisk ordskifte.

Vanære. I stedet for å innskrenke andres ytringsfrihet, bør den troende i stedet spørre seg selv: Hvordan skal jeg leve på en måte slik at jeg ikke bringer Guds navn i vanære? Og i forlengelsen av dette bør vi alle tenke over hva det er som virkelig krenker Gud. Er det påstander om at Jesu lære er svindel, som Arnfred Olsen ble tiltalt, dømt og straffet for av norsk rett for å ha hevdet i en ­artikkel i bladet Fritænkeren i 1912.

Er det foredrag som fremstiller kristen tro som en landeplage, slik Arnulf Øverland ble tiltalt for å ha gjort i 1933? Er det film om Jesu angivelige dobbeltgjenger som i blasfemispetakkelet rundt filmen Life of Brian i 1980?

Skjer ikke snarere den alvorligste bespottelsen av Gud når folk bruker religionen for å begå overgrep mot andre? Benytter Guds navn for å skaffe seg ­destruktiv makt over sine medmennesker?

Overgrep. I 2015 ga Dagblad-journalist Gunnar Ringheim ut dokumentarboken Det som ikke skulle skje med overgrepshistorier fra norske kristne miljø. En av de sterkeste historiene er en skildring av en voksen ungdomsleder som forgriper seg på en tolvårig gutt. Et medlem av koret på bedehuset.

«Når han var tilfredsstilt, måtte­ jeg be sammen med ham foran korset i bedehusets lille sal. Ungdomslederen ba Gud om at jeg skulle bli tilgitt, fordi jeg hadde­ fristet ham. Jeg trodde jo at det var sant,» forteller overgrepsofferet i boken.

Når Gud blir et redskap i menneskers hender for å krenke sin neste – er ikke det den verste blasfemien vi kan tenke oss?

Eller for å avslutte der vi ­begynte. I redaksjonslokalene til Charlie Hebdo. Er det virkelig franske satiretegninger av profeten som krenker profeten Muhammed mest? Er det ikke snarere de som dreper og massakrerer i hans navn?

Grusomheter. I dag begås det daglig grusomheter av nærmest unevnelig karakter i den muslimske guddommens navn. Folk halshugges og brennes levende. Terrorister skyter rundt seg på strender, inne i kjøpesentre og konsertlokaler. Bomber sprenges så kroppsdeler flyr til alle kanter. Alt akkompagnert av høylydte rop om Allahs storhet.

Er det ikke disse myrderiene og dette barbariet som utgjør det største omdømmeproblemet i dag, både for profeten, for Allah og for den religionen de representerer? Mange vil mene det.

Koranbrenning. Men likevel er det altså karikaturer, barnslige filmer om profeten og rykter om koranbrenning som får de store massene i muslimske land til å ta til gatene i demonstrasjonstog.

Langt færre ser ut til å ha behov for å protestere mot de virkelige blasfemikerne: Drapsmennene i Paris. I Beirut. I København. I Sousse. I San Bernardino.
Forstå det den som kan.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 7.1.2015