Barmhjertighetens jubelår

I kristen sammenheng ble skikken innført i år 1300 av pave Bonifatious VIII. Det har vært ulike frekvenser på jubelårene, 50 år, 25 år og 33 år. De som besøkte Peterskirken og også andre kirker i jubelåret skulle få fullt avlat, det vil si full tilgivelse for sine synder. I tillegg til de faste jubelårene har det jevnlig blitt proklamert ekstraordinære jubelår. Det siste var et Mariaår i 1987.

Nå er vi altså allerede inne i det ekstraordinære jubelåret barmhjertighetens jubelår. Ordet barmhjertighet kan defineres som nåde, vennlighet, godhet. Ordet kan deles opp  bi - arm - hjerte. "Bi" betyr ved siden av, eller sammen. "Arm" betyr fattig eller elendig. "Hjerte" er en metafor for omtenksomhet, eller omsorg. Vi kan da definere barmhjertighet som "omsorg for de elendige".

Ordet barmhjertighet er særlig kjent på grunn av en lignelse Jesus fortalte som står i Lukasevangeliet. Den handler om en mann som ble overfalt av røvere og etterlatt i en halvdød tilstand i grøftekanten. En prest kom forbi der han lå, men gikk bare videre. Det samme gjorde en Levitt. Han så mannen, men gikk rett forbi. Til slutt kom det en Samaritan forbi. Det står at samaritanen fikk inderlig omsorg for mannen, pleide hans sår og tok ham med til et vertshus, hvor samaritanen betalte for mannens opphold.

Fortellingen skulle symbolisere Jesu setning: ”Elsk din neste som deg selv.” Fortellingen har også et tilleggsbudskap fordi de to som ikke hjalp mannen, presten og Levitten, var mennesker som hadde stor status og var høyt aktet på denne tiden, mens samaritanerne var et folkeslag som ble sett ned på og som ikke hadde noe status.

Må året vi står foran bli et barmhjertighetens år. Et jubelår for de utstøtte, de uskyldig rammede og de som ikke lenger har håp. Må vi se hverandres lidelser, hjelpe hverandre i våre skrøpeligheter, støtte og varme hverandre. Det finnes så mye gråt i verden. Det finnes så mange skrik, så mye meningsløs smerte. Men det finnes også så uendelig mye uforløst godhet og kjærlighet i denne vår eneste verden.

Må noe endres dette året. Noe bli bedre. Må overgriperen finne fred, klare å løse opp i sine egne traumer, må han komme til fred med seg selv, slik at han ser sin datters hjerte, ser at han må slutte. Må han kunne være sin datter nær uten å skade. Må han kunne snu og gå en annen vei. Sammen med sin datter. At fortidens sår bare blir vage minner. Må han finne frem latteren igjen, sammen med sin datter. Finne tilbake til jubelen, hvor ingen redsel finnes.

Må den alkoholiserte moren se bortenfor sitt eget liv, må hun klare å ta inn over seg ikke bare sin egen historie, men også sin sønns. Må hun forstå hvordan alkoholen drukner hennes sønn i et hav av stinkende skam. Må hun våkne fra sin selvmedlidenhet og gjenfinne evnen til å ha barmhjertighet med sitt barn, løfte seg selv og sin sønn inn i kjærlighet og omsorg.

Må den fremmedfryktende se ut fra seg selv, ikke inn i seg selv, sin egen frykt, sine egne murer av forsvar og uforstand. Han som skriver så mange kommentarer i alle internetts krinker og kroker. Må han bli truffet av jublende barmhjertighet. Må han bli truffet med streif av bilder av hvilket liv innvandrerne har levd. Hvor uendelige mengder av slag, spytt, skrik og tortur de har gjennomgått. Må han se deres tretthet, hvor trette de er. Må han se at de bare vil ha ro, at det eneste de ønsker er å være borte fra skuddene og bombene som fortsatt gjaller i ørene deres.

Må våre politikere ikke se seg blinde på tall dette året. Ikke tenke popularitet, men tenke gjennom et filter av rå og ubesudlet omsorg. Må de finne styrke til barmhjertighet, for asylsøkerne, for de eldre, de syke, de gråtende og de mishandlede. Må våre politikere dette året tenke enkeltmennesker og ikke masser.

For verden trenger ikke mer mistenksomhet. Vi er mettet av det. Vi er mettet av egoisme, kulde og rå makt. Vi er mettet av gråtende barn, traumatiserte og mishandlede barn, barn som ikke lenger har håp. Vi er mettet av ståltankser, kalashnikover, jagerflyt, droner og blågrønne soldater som løper fra hus til hus og skyter eldre, kvinner og barn.

Vi trenger å gråte frem barmhjertigheten i oss selv. Må dette året bli et år hvor vi tar vare på hverandre. Vi må se hverandre. Vi må hegne om det som er godt i oss, kultivere det og øse det ut over våre ektefeller, våre foreldre, våre barn. Men også over Den fremmede, han som vi ikke forstår og som vi frykter.

Må mennesker i 2017 med stolthet kunne si at 2016 var et barmhjertighetens jubelår.

(Publisert i Vårt Land 30.01.15)