Fenomenet Storhaug

Etter å ha 1) både hørt og lest Storhaugs egne selvpresentasjoner av boka før den ble utgitt, og 2) etter å ha lest omtrent halvparten, er det liten tvil om at dette er ganske elendige saker. Elendigheten dreier seg både om Storhaugs alminnelig samfunnsforståelse generelt og hennes islamforståelse spesielt. Dette har enkelte omtaler allerede pekt på. (Mer om dette i større detalj etter jul.)

De samfunnsfaglige svakhetene er iøynefallende. Storhaug driver tesen «Islam har skylda» for praktisk talt alt av problemer i dagens Europa, ikke minst sosial uro og kriminalitet. At fattigdom, marginalisering og diskriminering er rimeligere forklaringer, jf. fenomenet «urban riots» og opptøyer i både USA og Europa før antallet muslimer hadde noe omfang i disse delene av verden, avvises av Storhaug. Hun fokuserer på noen antatt kjente eksempler på muslim-dominerte byer/bydeler med betydelige problemer, som blant annet Marseilles og Malmö. Men hun avviser å gjøre det eneste vettuge, samfunnsfaglig sett, nemlig å lete etter 1) lignende problemer uten at det finnes en muslimsk dominans, og 2) steder/byer/bydeler med muslimsk dominans uten problemer av den typen hun fokuserer på i Malmö og Marseilles. For det er en slik komparativ tilnærming som kan styrke - eller svekke - hovedtesen hennes.

Og slike komparative eksempler finnes. Storhaug gjør selv oppmerksom på et slikt tilfelle, nemlig i Södertälje i Sverige. Der er det dominerende innslaget assyriske kristne, med problemer av lignende type som i Malmø. Og Jon Hustad påpekte i debatt med Storhaug at Groruddalen her hjemme opplever synkende kriminalitet, selv med et stort og voksende innslag av muslimer i bydelen. (Her konfronteres islamkritiker Hege Storhaug av innvandringskritiker Jon Hustad).

Begge disse eksemplene undergraver fullstendig Storhaugs tese om islam som viktigste årsak til de problemene hun peker på. Det underlige er at en presumtivt oppegående mann som Kjetil Rolness, til og med sosiolog, ikke ser denne grunnleggende metodiske svakheten i hele Storhaugs prosjekt.

I en nylig kronikk i Morgenbladet skriver Rolness følgende:

«Greia er enkel: Hege Storhaug er Norges mest demoniserte samfunnsdebattant. Men gjør et viktig opplysningsarbeid som andre har forsømt. Norsk offentlighet trenger et brysomt, pessimistisk korrektiv til alle som vil godt og alltid tror det går godt. Utviklingen har langt på vei gitt henne rett.» (Årets ikke-navn).

Men hvis det Storhaug driver med er «et viktig opplysningsarbeid», er det en helt avgjørende forutsetning at opplysningene er korrekte, sannferdige, logisk holdbare, faglig begrunnede (eller begrunnbare) og presentert på en noen lunde saklig måte. Det er altså ikke tilfellet. Storhaug har ikke belegg for sin hovedtese og hennes kunnskaper – ikke minst om islam – står mye tilbake å ønske.

Rolness påstår også at «utviklingen har langt på vei gitt henne rett». Men rett i hva? Og hvordan belegger Rolness sin egen påstand – altså om at Storhaugs elendighetsbeskrivelse er riktig og at islam har skylda? Enkelt sagt: Elendighetsbeskrivelsen til Storhaug – og en rekke andre innvandrings- og muslim-/islammotstandere – er ikke riktig. Jo, det finnes byer/bydeler med problemer i Europa, og noen av disse problemene har en indirekte forbindelse til innvandring. Minimalt av disse problemene har med islam som sådan å gjøre. Tar vi også med de mange spådommene om økende elendighet vi har hørt fra innvandringsmotstandere i tre-fire tiår – fra Storhaug og HRS i ca. 15 år – kan vi også konstatere at de har tatt feil. Økonomien i Europa har vokst disse årene, levestandarden har økt, folk har fått det bedre, kriminaliteten har gått ned i Norge, osv., osv.

I den grad vi har hatt økonomiske problemer og sosiale utfordringer skyldes dette finanskrise og andre uhumskheter innebygget i den kapitalistiske økonomien, langt, langt utenfor innvandrernes og muslimenes påvirkningsmulighet. PC-er, mobiltelefoner og sosiale medier har forandret Europa og Norge, på godt og vondt, i uendelig mye større grad enn innvandring og islam.

I motsetning til sosiolog Rolness, som slett ikke har arbeidet systematisk med innvandringens konsekvenser, har sosiologiprofessor Grete Brochmann gjort det. Og nettopp utredet de økonomiske utfordringene som hittidig og fortsatt innvandring utgjør. Hun feier ikke problemer under teppet, jf. utredningsarbeidet hun har ledet, men hun er heller ikke alarmist. Brochmann er nøktern i sin vurdering. På spørsmål fra Aftenposten ganske nylig, sier hun:

«– Kommer flyktningstrømmen til å tvinge oss til å endre på den norske velferdsmodellen i fremtiden?
– Jeg tror en liten justering må til. Utvalget vårt anbefalte å dreie tiltak fra kontantoverføringer over til tjenester, satse på aktivisering, kvalifisering og bedre tilrettelegging for at arbeidsgivere kan sysselsette mer marginal arbeidskraft. Lønnstilskudd og praksisplasser er stikkord her. Men her trengs det mer utredning og kreativitet.» (Professor Grete Brochmann: Vi må gi flyktningene høyere utdanning).

Kort sagt tar Rolness grunnleggende feil i sine premisser for det han kaller det nødvendige forsvaret av en demonisert samfunnsdebattant. Og i hvilken grad Storhaug er demonisert eller selv demoniserer, vil nok være litt avhengig av hvilket ståsted man velger.

Lars Gule

PS: En annen og mer detaljert gjennomgang kan man finne her: Men verst av alt er ensidigheten.