En 50-lapp kan være verdt mer enn 50 kroner

Det er fortsatt tidlig, rushet har ikke starta ennå. Det er som om hele byen sover. Den skarpe kulda maler hele byen hvit. Lyset fra vinduene og lykte­stolpene titter frem som søvndrukne øyne med tunge øyelokk. Natta har lagt fra seg et tykt lag av snø. Pappen jeg sitter på, føles mindre nå enn noen gang før.

En drøy time senere er gata full av folk. På denne tida er det bare én type mennesker ute. De ser like kalde ut som resten av gata der de går i sine mørke dresser med telefonen på øret. Jeg liker ikke denne tida.

Noen gleder seg til de store summene med penger de tror de kommer til å få av rike forretningsmenn som går forbi. Men det er bare en myte blant uteliggerne. Etter et par år ute på gata, vet du at du ikke får så mye som et blikk fra dem.

«God morgen, gamle ørn!» Jeg ser opp og møter blikket til Finn, min beste kamerat og kanskje verdens mest overtroiske person. Han sitter vanligvis nærmere Oslo S, men er ofte innom for å si hei.

«Du vil ikke tro hva jeg drømte om i natt!» sier han opprømt og fortsetter før jeg får muligheten til å gjette. «Deg! Du var sammen med en annen mann. Han hadde på seg en lang, hvit kjole! Litt spesielle klær, da — enda så mye rart vi er vant med å se. Men han så i grunnen ganske snill ut. Dere gikk av gårde på en strand, og det så ut som han hjalp deg med noe. Ha’kke peiling på hva det betyr! Lurer på hvem det er! Kan det være ...? Nei, glem det! Å, kanskje han er Vannmannen! Horoskopet ditt sa noe om at en Vannmann skulle hjelpe deg denne måneden, hvis jeg ikke ­husker feil. Jeg vedder på at dette er din lykkedag! Kanskje du blir kjemperik!»

Etter denne idémyldringa skifter han tema. Det er det som er så spesielt med Finn. Han tømmer hodet for tanker, men har ikke behov for svar. Det tok meg en god stund å bli vant med dette. Nå legger jeg nesten ikke merke til det lenger.

Jeg teller pengene mine en siste gang før jeg går inn. 33, 34, 35. 35 kroner. Ikke ei krone mer enn nødvendig. Mens prisene har gått opp, gir folk mindre og mindre. Nå har jeg knapt nok råd til ei pølse, og drikke kan jeg bare glemme å få i dag. Jeg er inne i kiosken så lenge som mulig. Den trykkende varmen er en god avveksling fra de harde, kalde flatene som omgir den lille bua.

Jeg stiller meg ved ukebladene og lar blikket gli over de forskjellige overskriftene. Et blad ­mener lavkarbo er svaret på alt, mens bladet ved siden av advarer mot denne styggedommen. Et annet blad har årets topp ti slankekurer som sin hoved­artikkel, mens de samtidig reklamerer for de beste kakene til jul. Et ord som dominerer forsidene er «hvordan».

Hvordan pynte til jul uten å bruke fargen rød, hvordan få fastere rumpe på ti dager, hvordan lage dine egne julegaver. Alt folk gidder å bry seg med! Allers reklamerer med at de har fått et nytt design på horoskopet, noe som får meg til å tenke på Finns drøm. Jeg vet ikke hvor mange ganger han har kommet med en merkelig drøm og prøvd å få noe fornuft ut av den.

Selgeren begynner å se mistenksom ut. Jeg skynder meg bort til ham, betaler for pølsa og går ut igjen til hjørnet hvor pappen og lua mi ligger ensomme og kalde. Det har kommet mer penger mens jeg var inne.

Jeg hutrer og ser ned i lua. Noe grønt ligger under en haug med mynter. Jeg skyver myntene til side og tar opp den skinnende grønne lappen. 50 kroner. Det kan ikke stemme. Men det gjør det. Jeg er så glad at jeg ikke merker den ­lille lappen som er teipet bakpå før ­etter noen minutter. Jeg tar den forsiktig av og leser. «Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile» — Matt 11,28.

I samme sekund fylles blikket mitt av bilder. Jeg ser et bilde av en mann i en lang, hvit kjole som holder rundt to små barn. Det ser kjent ut, og det tar ikke lange tida før jeg husker bildet som hang over senga mi da jeg var liten og fortsatt uskyldig. I neste øyeblikk hører jeg bølger som slår mot land, og jeg kjenner lukten av det salte havet. Det føles nesten som vinden ­blåser i håret mitt. Jeg lukker øynene og ser at jeg er på ei strand. Ved siden av meg går det en mann med den samme lange kjolen. Jeg må innrømme at den ser litt utdatert ut.

Før jeg rekker å tenke mer på det, skifter bildet og jeg ser den samme mannen sitte ved siden av meg mens jeg spiser pølsa mi. Jeg ser ei dame legge 50-lappen oppi lua mi, og jeg ser mannen stå bak henne mens hun gjør det. Han smiler. Og en ting er i hvert fall sikkert. Han er ikke Vannmannen.