Redselen er felles!

Jeg bor utenfor Paris, hvor jeg studerer. Tidligere i høst laget jeg filmer fra flyktning-strømmen på Lesbos og fulgt e
en rekke syriske flyktninger fra strandkanten og oppover Europa. Mange har en konstant uro. En redsel i seg. Det samme preger nå mange franskmenn.

Søndagen etter terrorangrepet i Paris dro jeg til Place de la Republique for å tenne lys for de avdøde. Det var flere hundre mennesker der. Kanskje tusener. Plutselig høres det flere smell, skrik og en hel folkemengde kommer løpende mot oss. To politimenn roper «run». Vi bråsnur. Løper. Vekk fra plassen. Inn første sidegate.

Foran oss løper folk inn en dør, til en PC-butikk. Vi følger etter. Butikken er liten, og blir fylt opp på sekunder av godt over hundre mennesker. Det er folk overalt. Stablet oppå hverandre, i kampen om å ligge nederst. En ung gutt på cirka 18 år, med somalisk opprinnelse, holder rundt magen min.

Tårene hans renner. Han ber til Allah. På andre siden av meg sitter to damer. Skjelvende og stille ber de til Jesus og Gud. Jeg holder i armen til gutten, mens jeg ser på mengden av mennesker; ser redselen i øynene deres. Uansett religion eller opphav, ber vi alle om det samme – å overleve.

Det kommer bølger med nye mennesker inn i ­lokalet. Hver gang kommer ­panikken over oss. Jeg er sikker: «Nå kommer det noen og skyter oss.» Mange gråter, også voksne menn. En amerikansk mann leser fra New York Times sin nettside at en «attacker» er løs på plassen rett ved oss. Jeg er livredd. Er helt maktesløs.

Etter en time dukker politiet opp. De forteller at det var falsk alarm. Noen lekte med fyrverkeri. Likevel tar det lang tid før redselen går ut av kroppen.

Terrorister vil spre frykt. Det har de klart. Selv om det var en falsk alarm, var redselen og ­panikken ekte. For alle som var der, var det helt reelt. Det gjør meg forbannet. At vi blir så redde av noe så «lite». Til og med politiet ropte redselsfullt «run!».

Som nevnt, fulgte jeg en rekke syriske flyktninger i høst. Hos dem kom redselen fort opp. For eksempel på «flyktningtoget» igjennom Ungarn. Det var om lag 60 mennesker i hver kupé. God stemning. Toget senket farten. Plutselig stoppet det brått. Vi hørte skytelyder utenfor. Før jeg rakk å reagere, hadde Adbeet (en av de syriske guttene) dratt meg ned på gulvet og holdt rundt meg.

Alle i kupéen var på gulvet, hvor mennene dekket/beskyttet kvinner og barn. Ren refleks. Adbeet skalv over meg. Stemningen forandret seg fra hyggelig, til full av redsel på et blunk. Ingen ville reagert slik i Norge. Folk hadde tittet ut av vinduet eller latet som ingenting.

Flyktningene har antennene ute. Overlevelsesinstinktet. Jeg fortalte Hussam (en av flyktningene jeg fulgte) om søndagens hendelse. Han svarte: «Ja, vi har levd i denne situasjonen i fem år, men verden lar det eskalere inntil det blir ukontrollerbart. ­Europa tar det ikke seriøst før det skjer med dem.»

Å bruke terroren i Paris som et argument for å nekte å ta imot flyktninger slik Polen gjør, og som noen norske politikere har tatt til orde for, er urettferdig. Vi kjemper mot de samme som flyktningene fra Syria og Afghanistan.

Nå har vi mulighet til å forstå hverdagen de kommer fra. Vi må kjenne på redselen i Paris, og bruke den til å gi omsorg og beskyttelse. Ikke mistenksomhet og avvisning.

Først publisert i Vårt Land 10.12.2015