Hvorfor handler klimaforhandlingene om penger?

Penger = tillit

Klimaforhandlingene som foregår her i Paris er forhandlinger mellom land på høyeste nivå. En hovedingrediens for at slike forhandlinger skal få et positivt utfall er tillitt mellom partene. Det er bare da man klarer å gå med på kompromisser. Det er bare da man er villig til å gi litt, for man vet at man får litt tilbake. Uten tillitt i klimaforhandlingene er det vanskelig å sikre det overordnede målet om å stanse de menneskeskapte klimaendringne.

Til kjernen av problemet

Klimafinansiering går nemlig til kjernen av utfordringen ved klimaforhandlingene, og også helt tilbake til klimaforhandlingenes begynnelse i 1992, da ble det enighet om å dele land inn etter hvem som har historisk ansvar for klimaendringene. Fordeling gjorde at man plasserte rike og utviklede land i en kategori, og utviklingsland i en annen. Det var klart at utviklingsland ble og kom til å bli hardest rammet av klimaendringene. I dag trenger og krever utviklingslandene finansiell støtte for å tilpasse seg endringene. De trenger også hjelp for å unngå å gå i den samme fossile fellen som rike land har gjort, men heller utvikle seg med fornybar energi. Penger trengs.

100 milliarder dollar lovet

Det ble i midlertidig aldri avtalt hvor mye eller når de rike landene skulle betale. Dette gjorde at det var liten tillitt mellom rike og fattige land. Det var først i København i 2009 at rike land ønsket å sette et tall på hvor mye som skulle gå til klimafinansiering. Da ble de enige om å ”mobilisere” finansiering med 100 milliarder dollar innen 2020, og 100 milliarder hvert år etter 2020 fra ”ulike kilder”. De første 100 vil de rike landene mest sannsynlig klare innen tidsfristen, etter 11 år. Det gjør at man kan stille seg spørsmål om hvordan det skal gå når de skal oppnå det samme, minst, hvert år? Det er dette utviklingsland er bekymret for, og uten en forsikring om å få gjennom en oppskaleringsmekanisme eller plan for hvordan det skal bli gjort er det mange land som mister tillitten til hele prosessen.

 En verkebyll på COP21

På forhandlingene har klimafinansiering vært i fokus og blitt den verkebyllen temaet var antatt å bli. Rike land ønsker å fjerne det skarpe skille mellom rike i-land som har alt ansvar og fattige u-land som har null ansvar for finansiering. Verden ser ikke ut som den gjorde på 1990-tallet, og i dag er de to tidligere kategoriserte utviklingslandene Kina og India begge på topp fire listen over de største utslippsnasjonene. Disse landene er også store og voksende økonomier i verden i dag. Utviklede land ønsker at de som har økonomisk kapasitet bør være med å bidra med klimafinansiering. Det er ikke nok med kun utviklingsland som donorer og med ansvaret fro å mobiliserer penger. Dette står opp mot forslaget om at rike land har størst ansvar og dermed skal lede klimafinansieringen.

Klimarettferdighet

Målet her i Paris er ikke bare å få en avtale, men den må også være rettferdig. Det krever at det historiske ansvaret som rike land har for sin utvikling og sine utslipp, kommer til uttrykk i avtalen. Det fratar ikke Kina, Brasil og andre mellominntektsland et ansvar, men det er de rike landene som må lede an, og ikke skape tvil om viljen til å bidra. Det må derfor komme klart fram i avtalen at rike land anerkjenner dette ansvaret og tar ledelsen i å legge penger på bordet. Det er kun gjennom et klart lederskap, og en aksept for en oppskaleringsmekanisme i avtaleteksten som kan gi den tilliten som kreves for at forhandlingene skal komme i havn. Det er også kun da vi kan kalle avtalen rettferdig.