Det nytter ikke å skrike

Vi ser det igjen og igjen. Guds navn blir brukt til å legitimere blodbad, nylig i Frankrike, Libanon og Mali. Tidligere i Egypt, Irak, Libya, Nigeria og nesten hver dag i Syria og Irak. Listen blir fort lang.

Nok en gang er vi vitne til en fullstendig feiltolkning av islam og profeten Muhammad sin lære. Islam blir brukt som et middel til å fremme politiske interesser og akkumulasjon av autoritær makt. Dette resulterer i at islam blir fremstilt negativt og voldelig. Nå er det på tide å endre diskursene som råder mot islam, og fremme hva religionen egentlig går ut på.

«Den som dreper et menneske, skal anses som om han hadde drept hele menneskeheten. Den som redder et menneske, skal anses som om han hadde reddet hele menneskeheten.» (Koranen 5:32). Dette velkjente koranverset uttrykker spesifikt at man ikke skal ta et menneskeliv.

Det finnes hundrevis av beretninger (hadith) der profeten Muhammad (fred være med ham) advarer mot bruk av vold. Et godt eksempel er hadithen som er fortalt av Imam Bukhari og Imam Muslim: «Den første handlingen folk vil bli ­ansvarlige for i dommedagen er utøvelse av blodbad.»

Denne fortellingen helliggjør kategorisk livet til alle mennesker (uavhengig av tro eller bakgrunn). Dette er selvinnlysende, ingen religion fremmer eller anerkjenner at drap på uskyldige er riktig, noe som også er til­fellet i islam, så det er sagt. Enhver tolkning og forståelse av hellige islamske tekster (koranen og autentiske sunnah) som ikke er basert på kjærlighet og betingelsesløs barmhjertighet er en illegitim tolkning.

Terror som blir utført islams navn, er på ingen måte i samsvar med de grunnleggende prinsippene i religionen. Komponenter som håp, kjærlighet og betingelsesløs barmhjertighet er kjerne­elementer i islam og enhver handling som ikke er basert­ på disse prinsippene er ikke forenlig med islam.

Det som har skjedd er helt forferdelig og vi må ikke la disse hendelsene spre frykt eller hat blant oss. Ekstremister søker etter å spre frykt og hat, det er det de vokser på. Det er med andre ord det de vil, nemlig fragmentere og polarisere samfunnet i to kategorier: «vi» og «dem». Dette må vi forhindre og vi må kontinuerlig jobbe for å ivareta de demokratiske verdiene. Vi må internalisere kjærlighet og toleranse overfor hverandre.

Kjære landsmenn, muslimer og ikke-muslimer, det er på tide å stå sammen og eliminere det økende hatet og jobbe mot ekstremismen som eksisterer i vårt samfunn.

Det snakkes høyt og lavt om ekstremisme, xenofobi, fordommer og at det brenner i islams hus og så videre. Det brenner i islams hus og de voksende flammene kan slukkes med mer åpenhet, dialog, kjærlighet og kunnskap blant annet i form av handlinger med nyere og bedre plattformer.

Det nytter ikke bare å skrike med høy stemme, vi må også handle i praksis. Ting må gjøres og ikke bare fordømmes. Det er på tide å danne en plattform der vi debatterer kritisk, men også forebygger problemområdene vi står overfor i dag. Det snakkes lite om samarbeid på tvers av religioner og organisasjoner, forsoning og hvilke spesifikke tiltak vi kan implementere. Saken er at alle organisasjoner fordømmer, men ingen av dem fordømmer sammen.

Egne interesser, medlemstall og kappløp om økonomiske tilskudd splitter oss. Moskeer og andre religiøse instanser må ­møtes på tvers av egne interesser og samarbeide sammen om en felles plattform. Det nytter ikke lenger å fungere som et sted for kun bønn, sosiale aktiviteter i nabolagene, tett kontakt mellom bydelen, kommunen, lokale etater og religiøse sentere er essensielt i dette arbeidet.

Vi vil fjerne ekstremisme og ikke bare skyve temaet til side. Fordømmelseskortet fungerer ikke, vi trenger resolusjon og progressivt arbeid blant alle muslimske institusjoner. Det er på tide å komme med konkrete tiltak og svar på våre utfordringer.

Det finnes mange etablerte organisasjoner og mange har lenge hatt definisjonsmakt og ressurser til å få ting gjort. Men i realiteten har de nærmest vært i dvale eller passive overfor utfordringer norske muslimer møter på i dag. Utfordringer som identitetsforvirring, eksponering for ekstremistiske holdninger, moskeer som «sover», fenomenet «Shaykh Google» og en rekke andre problemområder. Dette har muligens ført til at enkelte har blitt ekstreme.

Når imamer som har vært i Norge i 20 år, ikke kan snakke norsk eller forstår hva ungdommene står overfor i dag, har vi et problem. Når moskeene er passive, vil ungdommene søke kunnskap fra andre medier og kan lett bli forvirret. For å ta tak i disse problemene må flere ­instanser involveres, det må fremmes dialog på tvers av trossamfunn. Vi har alle et samfunnsansvar. Moskeene må vekkes, på tide å komme ut av dvalen.

Det må implementeres ulike aktiviteter ungdommene kan delta i, og det teologiske aspektet må frontes enda mer. Ungdommene må søke riktig kunnskap fra teologer som vet hva de snakker om, ikke bare søke vilt på internett eller bli misledet av personer som kamuflerer seg som imamer og fremmer misledende verdier. Ungdommene må ha en plattform der de kan stille kritiske spørsmål og søke kunnskap. Moskeene har en sentral rolle som informasjonsforvalter, og da må de også kvalitetssikre og kunne gi en hjelpende hånd til ungdommen. Ellers vil vi miste flere til ekstremismen.

For det første er det viktig å integrere seg i det samfunnet man befinner seg i. For det andre er det viktig å samarbeide med lokalsamfunnet (nabolaget, skolene, etatene, institusjoner) og arrangere ulike aktiviteter for unge og eldre. Utdanning er essensielt. Med mer kunnskap skapes det toleranse og mindre fordommer.

For det tredje har moskeene/religiøse sentre en sentral rolle som knutepunkt. De må være en plattform der man kan søke kunnskap om religionen og få informasjon fra sikre kilder.

For det fjerde er det viktig at vi viser null toleranse for hat, vold og farlig retorikk. En må varsle dersom man oppdager at enkelte er i faresonen eller noe kan skje. For det femte er det viktig at man ikke sprer hat eller polariserer. Toleranse og kjærlighet kan løse mange problemer, det er viktig at man respekterer hverandre og bygger broer på tvers. Endelig trengs det å vekke opp solidaritet og dugnad, både blant muslimer, men også blant resten av befolkningen.

Madina Institute er et
godt eksempel på en organisa­sjon­ der dialog og åpen plattform er høyt prioritert. I løpet av
ett år har vi arrangert over 20 ­arrangementer, blant annet­ store
seminarer mot ekstremisme­ («Er 
islam en religion for fred eller ­
ek­stremisme?»), identitet 
«Norsk og muslim: er det mulig?»), ekstremismens gamle ansikter og nye løsninger­ på UiO Festivalen 2015, dekonstruk­sjon av ekstremisme,­ moskeens­ rolle i dagens samfunn og mye mer.

Det har også blitt holdt diverse akademiske- (teologi) og kunstneriske kurs (tyrkisk kalligrafi), samt et veldedighetsprosjekt (17. mai-frokost til trengende).­ Med verdens ledende lærde som Shaykh Dr. Muhammad al ­Ninowy, Shaykh Atabek Shuku­rov, Shaykh Sulaiman Van Ael samt andre unge og fremad­stormende lærde.

Dette har blitt gjort i fem ulike byer, fire universiteter, flere store moskeer og i samarbeid med mer enn elleve organisasjoner. Dialogarbeid med Islamsk Råd Norge­, Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn, Universitetet i Oslo, Studentprestene i Trondheim, Muslimsk studentsamfunn i Stavanger, Bergen og Trondheim og flere.

Det har også blitt arrangert en rekke åpne arrangementer for unge norske muslimer om ­temaer relatert til deres hverdag, hvor de får muligheten til å stille kritiske og viktige spørsmål og få sine svar.

Det viktigste er å ha åpenhet, spre kjærlighet, toleranse og vise respekt overfor hverandre. Madina­ Institute ønsker å være en brobygger og en viktig ressurs for det norske samfunn. Det er på tide å handle i praksis, ikke bare snakke.

Først publisert i Vårt Land 7.12.2015

Innlegget har også stått på trykk hos Utrop.