Reklamen for mobiltelefoner skjuler grove overtramp

I sommer fikk Framtiden i våre hender et filmteam til å selge en fiktiv mobiltelefon på gata i Oslo. De reklamerte med at det var en svært bra og billig telefon, laget ved hjelp av ekstrem overtid og mindreårige ansatte. Ingen ville kjøpe.

Samtidig vet vi at arbeidsforholdene på fabrikkene som produserer de fleste mobiltelefonene som er å få kjøpt, er omtrent like dårlige som det kundene ble fortalt på gaten i Oslo. Likevel kjøper nordmenn mer enn 2,5 millioner mobiltelefoner hvert år.

Ville dette skjedd dersom norske­ forbrukere visste sann­heten bak mobiltelefonene? Framtiden i våre hender ­mener det er på tide at vi med loven i hånd kan kreve innsyn i forholdene bak den glatte fasaden til Apple, Samsung og de andre­ selskapene som produserer ­telefonene.

I samarbeid med China Labor Watch gikk vi ­undercover som arbeider på en fabrikk som lager iPhone6s. I løpet av noen uker i september avdekket vedkommende som drev research, ekstrem bruk av overtid (60–80 timer i måneden), elendige boforhold og en lønn det ikke er mulig å leve av.

Dette bekrefter et mønster vi kjenner igjen. Ofte ser vi også bruk av mindreårige ansatte, hyppige arbeidsulykker og farlige giftutslipp.

Vi ser et system der mobil­telefonprodusentene som Apple og Samsung presser ned prisene hos leverandørene, og dermed bidrar til lave lønninger, høyt arbeidspress og brudd på kinesiske lover og reguleringer.

Dette er ukjent for vanlige folk. Selskapene er heller ikke pålagt å svare på kritiske spørsmål om arbeidsforholdene. Verken du som forbruker, eller vi som en frivillig organisasjon kan kreve at Apple gir oss informasjon om forholdene på fabrikkene. Dermed mangler vi et viktig redskap som kan skape varige forbedringer for arbeiderne.

Med en etikklov kunne vi fått til noe som ligner på det vi klarte med palmeolje i Norge.

Regnskogsfondet og flere miljø­organisasjoner fikk i løpet av tre år nordmenns forbruk av palmeolje redusert med 70 prosent. Vi satte søkelyset både på regnskogsødeleggelsen i Indonesia og på palmeoljenes negative helseeffekter.

Palmeoljeproduksjon er den viktigste grunnen til brannene som nå raser i Indonesia. Selskaper som vil rydde mer regnskog for palmeoljeplantasjer, står bak. Dette er svært alvorlig, men den norske palmeoljekampanjen viste likevel at de store selskapene kan presses.

Kampanjen ville ikke funnet sted uten en miljøinformasjonslov som gir oss rett til å kreve miljøinformasjon fra bedrifter og myndigheter. Loven gjorde det umulig for selskapene å nekte å svare på om de brukte palmeolje i sine produkter.  Dermed måtte selskapene skaffe seg oversikt over innholdet av palmeolje i produktene, og denne informasjonen ble offentlig.

Framtiden i våre hender har over lang tid jobbet med hvordan vi kan sikre gode arbeidsvilkår til de som lager våre klær, sko, mobiltelefoner og andre forbrukervarer. Meste­parten av produksjonen skjer i lavkostland, og på fabrikker som hyres inn for å produsere til ­lavest mulig pris. Etter mange års press og avsløringer, er det positive endringer på gang. Åpne leverandørlister, nye løfter om at levelønn skal avløse minstelønn og mer ambisiøse mål om bedre arbeidsforhold er noen stikkord.

Men det går for sakte. Vi må dessuten stole på selskapene, og at deres frivillige etikkinnsats skal gi resultater. Det er fryktelig naivt. Det er altfor mange frivillige initiativer og policyer som ikke har brakt verden en tøddel i mer bærekraftig retning. Vi mener­ at politikerne ikke kan løpe fra sitt ansvar for å skape­ verdige arbeidsforhold også utenfor landets grenser.

Skal vi få til endringer som sikrer verdige arbeidsvilkår på fabrikkene i lavkostland, må nye tiltak gjennomføres. Tiden er moden for å få på plass en etikklov som skal gi forbrukere,­ organisasjoner og andre rett til å få vite hvilke arbeidsforhold ­varene de kjøper er produsert under. Dette vil være mest ­aktuelt for selskaper som importerer ­typiske «risikoprodukter» – som tekstiler, arbeidsklær, sko, møbler, kaffe, te, kakao og leker.

Det er i dag nedfelt noen forventninger til importører, for eksempel at de skal ha kunnskap om forhold knyttet til risiko for brudd på menneske- og arbeiderrettigheter. Slik frivillighet er imidlertid ikke nok.  En ny etikklov må erstatte forventinger med eksplisitte krav.

Det vil ikke påføre de som ­arbeider seriøst med leverandørkjeden mye arbeid, deres gode etikkarbeid vil snarere bli synliggjort. Men de som sluntrer unna, vil bli stilt til ansvar. De vil være nødt til å jobbe mer seriøst for å forbedre forholdene ved fabrikker i lavkostland.

Et pålegg vil også motvirke det som ofte skjer i dag: Ansvaret er pulverisert, og alle skylder på hverandre. Når selskapene må kunne besvare spørsmål om overtidsbruk, bruk av kjemikalier i produksjonen, lønnsforhold, fagforeninger med mer. på fabrikken hvor varene de selger blir produsert, så kan de ikke lenger påstå at dette ikke er deres ansvar.

Et slikt lovforslag vil ikke være kostbart. Men kostnadene ved ikke å vite hvordan arbeidsforholdene er, kan bli formidable. Det har vi for ­eksempel sett i form av Rana Plaza-tragedien i Bangladesh hvor mer enn 1.100 mennesker mistet livet. Derfor håper vi at et politisk flertall på Stortinget vil støtte forslaget om en etikklov, og på den måten bidra til verdige arbeidsvilkår for de som produserer varene som du og jeg kjøper og bruker i hverdagen.

Først publisert i Vårt Land 20.11.2015