Er vi på vei mot et samfunn der utviklingen av kriterier har fått en totaliserende tendens? Det synes som om menneskers evne til å etablere seg i samfunnet er avhengig av om man oppfyller de gjeldende kriteriene på ethvert sted og til enhver tid.
Med kriterier bestemmer vi i dag hva som er nødvendig for at ethvert menneske skal kunne oppnå noe. Kriteriene er blitt standardisert. Ensretting er en konsekvens. Man kan spørre seg om det å se den enkelte som et egenartig, unikt, genuint menneske forsvinner til fordel for en kategorisering av mennesker ut ifra gjeldende kriterier.
Kriteriene er ikke bare styrt av mennesker. De blir styrt og kontrollert av teknikken. Vi metter datamaskinen full av allmenne kriterier om mennesket, det være seg egenskaper, evner og biografisk kunnskap, og lar den utarbeide en profil. Sammensetningen av de allmenne kriteriene utgjør slikt sett menneskets identitet. Teknikken gir oss en identitet og vi definerer oss selv med å trykke like her og der. Med vår tilpasning til samfunnets kriterier selger vi oss selv til markedet. Vi blir oppdratt til å se på lykke som et spørsmål om hvorvidt vi underkaster oss kriteriene vi prøver å skape oss en identitet med.
Arbeidslivet opererer med begrepet humankapital: De som ikke bringer nok kapital, må finne andre muligheter (det vil si: vekk med dere!). Her er ikke mennesker uerstattelige ressurser, men fungerer heller som nyttige eller unyttige kompetansemaskiner som lett kan erstattes med andre. Vi lever i funksjonalismens tidsalder. Så lenge vi har en funksjon, har vi en betydning. Er det vår tids brutale lov?
Psykisk terror? Måten allmenne kriterier styrer vår identitet og vår sjanse i samfunnet på, er — som den tysk-koreanske filosofen Byung-Chul Han påviser — en form for psykisk terror.
Resultatet er depresjon som folkediagnose og utallige stress-sykdommer. Men stress er selv blitt en del av kriterienes diktatur. Terapeutisk stressforebygging er en egen industri som gir mye kapital. Vi kan fjerne stress ved å optimere oss enda mer: Vi trener, vi har et bevisst forhold til kostholdet, vi drikker oksidanter istedenfor å kalle det vin og lignende.
Hvis vi ikke følger budene om selv-optimering, blir vi raskt stemplet som uansvarlig. Og samfunnet nøler ikke med en etisk forkastelse av det enkelte menneske. Man blir en belastning for trygdesystemet og for medmenneskene.
Dagens psykiske terror gjenspeiler det Byung-Chul Han beskriver som et affirmativt samfunn: Stadig ny informasjon, flere muligheter og mer å forholde seg til. Vi oversvømmes av sanseinntrykk. Vi har ikke tid til å ta inntrykkene innover oss og reflektere over dem. Det betyr at evnen til å utøve kritikk (og kanskje til å rope: NEI) blir stadig svekket. Samtidig blir vi trøtte av alle inntrykkene. «Yes we can» heter dagens ideologi. Men kanskje mulighetene blir til et fengsel for det overtrøtte lille jeg-et?
Frivillig i galehus? Vi tillater ikke negative erfaringer som smerte, uforståelighet og utilstrekkelighet. Vi eliminerer det vi ikke forstår og prøver å unngå enhver form for smerte. Det gjør oss utålmodige og rastløse. Vi må hele tiden optimere oss selv med prestasjoner, mestringsstrategier og positiv energi. Det er ikke rom for å utvikle en dypsindig kritikk eller finne alternative veier å føre livet på. At optimeringspresset til syvende og sist fører til total selvdestruksjon, er det få som vil se. Og de som vil se det, blir til en viss grad latterliggjort som hysterikere eller «går frivillig i galehus», som Friedrich Nietzsche (1844-1900) skriver i Also sprach Zarathustra.
Samtidens tro på optimering fører til en mennesketype Nietzsche har beskrevet godt: Mennesket skammer seg over ro og forveksler ro med latskap. Enhver form for hvile og ro må rettferdiggjøres ut i fra arbeidet. Ro blir redusert til det å unne seg noe. Stadig unner vi våre kollegaer og medmennesker noe. Alt vi gjør, står dermed under kravet om å bli rettferdiggjort. Menneskelige aktiviteter har mistet sin egenverdi.
Tragisk. Det tragiske i dagens samfunn er at flere og flere mennesker oppgir å søke det levende i livet til fordel for en tilpasning til samtidens kriterier for hva som gjelder som et vellykket menneske. Vi bruker (bevisst og ubevisst) samtidens kriterier for å bedømme oss selv.
Er samtidens optimeringsvanvidd en maraton i dødens sirkler? Er ikke kriterier ganske så døde når de utrustes med makt? Nietzsche treffer nerven i den destruktive pulsen i dagens optimeringsvanvidd: «Hovmod er forholdet vi har til oss selv — fordi vi eksperimenterer med oss selv på en måte som vi ikke hadde tillatt å gjøre med dyr. Vi river opp fornøyd og nysgjerrig vår sjel mens vi enda er levende: Hva bryr vi oss om sjelens frelse?»
Selvbedrag? Merker vi i det hele tatt at vi ødelegger oss selv med optimering, stress og stadig nye kriterier for enda bedre prestasjoner? Ligger årsaken til at vi ikke vil forandre dette i vårt hovmod overfor våre egne grenser? Tror vi at vi klarer mye mer enn det vi kan? Lurer vi oss selv?
Er problemet at vi ikke arbeider for noen mål utenfor oss selv? Har vi mistet troen på at mennesket har en dimensjon i seg som overskrider det som kan måles i dollar, eiendom og stadig mer makt? Hvis ja, da står det dårlig til med oss.
FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 18.11.2015
