Hule ord om likeverd

Kristin Clemet skriver 2. november at et liberalt syn på mennesket er vel forenlig med en ­restriktiv abortlov; der «sentrale verdier er likeverd, likebehandling og like muligheter». Likeverd og like muligheter er vel grunntanken i både et kristent livssyn, og motivasjonen for sosial- demokrater som meg selv – og noe de fleste er enig om er viktig.

Med likebehandling derimot, er det annerledes. Og heri ligger de liberales fallgruve. For om en likebehandler ulike tilfeller, må en regne med ulike muligheter. Abortsaken er et av de beste ­eksemplene.

Lederen i tankesmien Civita påpeker at det er rart det er lov å forskjellsbehandle fostre, når det ikke er lov etter fødselen. Dette
er ­direkte feil. Hele livet forskjellsbehandles vi. Det satses ulikt på kvinnelige og mannlige ledere, på innvandrere og nordmenn, og på friske og funksjonshemmede. Ofte vet vi det, men velger å lukke øynene og rister så på hodet av de som ikke var gode smeder for egen lykke.

For vi fødes ikke som helt frie, med like muligheter. Vi fødes inn i mer eller mindre ressurssterke familier, som ulike kjønn med ulike utfordringer, med ulik ­fysikk – og blir til voksne med mer eller mindre «heldige» egenskaper. Og vi «sponses» i ulik grad.

Høyresiden, med sin allergi mot utjevnende­ tiltak som faktisk fungerer – kvotering, spesielt vern mot diskriminering, støtte for utjevning av sosiale forskjeller og så videre, er noe av det som har gjort minst for «like muligheter».

Sannheten er at skal en oppnå like muligheter; for fostre med Downs syndrom, med funksjonshemming, for fostre av foreldre med lite økonomiske ressurser, må en utjevne – aktivt!

En må øke støtte til unge mødre,
til gravide studenter, til de som bærer barn med funksjonshemming, med Downs syndrom og så videre. En må rett og slett heve statusen til fostrene etter at de er født!

Gravide kan tenke selv, og bør fortsatt få velge selv.

Men det er opp til oss som samfunn hvilke signaler vi sender usikre par; gravide som ser vansker med Nav, med rulle-stol, med manglende støtteordninger og med usikker økonomi. Her må vi sende riktig signal og si at vi ser utfordringene; vi tar ansvar, og betaler for å utjevne forskjellene vi alle er født med – slik at alle faktisk får «like ­muligheter».

En god sosialdemokrat, liberal, kristen – ja, et godt menneske – forlater ikke sitt engasjement for det ufødte barn etter at det er født. Det er da det gjelder.

Et signal til fortvilte gravide som kun innebærer en innstramming av abortloven uten at det ligger en forpliktelse, en økonomisk garanti, et støtteapparat rundt blir intet mer enn hule ord. En kan sikkert diskutere om slike ord er i sann liberalistisk ånd eller ei. De hjelper uansett lite i en desperat situasjon.

Først publisert i Vårt Land 04.11.2015