Kan noen unnskylde det andre har gjort?

Under en høytidelighet i Universitets Aula i Oslo l. juni mottok statsråd Jan Tore Sanner utredningen «Assimilering og motstand. Norsk politikk overfor taterne/romanifolket» (NOU 2015:7) fra det offentlige Tater/romaniutvalget. Etter overleveringen var det seminar på Universitet og i Litteraturhuset, og det ble holdt en mottakelse i Oslo rådhus. Senere har representanter for utvalget vært invitert til audiens hos Kongen på Slottet. Her ble det etterlyst en offentlig unnskyldning fra Kongen for overgrep og urett mot taterne.

Absurd å be om unnskyldning.
Dette reiser spørsmålet om offentlige unnskyldninger rent generelt. I vedlegg 24 til NOU 2015:7 gir forsker Ragnhild Nordvik. ansatt i utvalgets sekretariat, en kyndig utredning om dette. Hun viser til at filosofen Jon Elster har hevdet at det er absurd i metafysisk forstand å be om unnskyldning for det døde mennesker har gjort mot andre mennesker, som også er døde. Offentlige unnskyldninger kan imidlertid være viktige steg i en forsoningsprosess og få symbolsk og integrerende funksjon. Men Norvik viser til det en australsk filosof mener er betingelsen for at en unnskyldning skal være meningsfylt. For det første at innhold og presentasjon må være støttet og godkjent av offergruppen, for det andre innhold bør være støttet og godkjent av den gruppen en unnskylder på vegne av. En unnskyldning må forberedes og gjennomføres med varsomhet.

 «Den norske kirke har sviktet oss»

Her finner en årsaken til at Kirkemøtets vedtak i 1998 om unnskyldning til taterne (og bønn om tilgivelse) slo helt feil. Mellomkirkelig råd hadde ikke trukket representanter for Misjon blant hjemløse inn i saksbehandlingen før møtet på forsvarlig vis. Dette førte til at 50 venner og tidligere ansatte i Misjonen protesterte mot vedtaket. En del møter ble avholdt, men i 2001 måtte Agnar Austvik, tidligere styrer på Misjonens familiesenter Svanviken, som hadde vært sentral i protestaksjonen, skrive til de 50: «Så er resultatet klart. Den norske kirke har sviktet oss. Alle forsøk på en viss revisjon av vedtaket og de vonde ordene fra Kirkemøtet 98 har strandet»

En må bare konstatere at Kirkemøtets vedtak hadde gjort uopprettelig skade. Ragnhild Nordvik peker da også på at hvor utfordrende det kan være å komme med kollektive unnskyldninger på vegne av handlinger i fortiden, og hun skriver: «Kirkemøtets vedtak blir kritisert både for ikke å ta nok ansvar for tidligere overgrep, og for å kaste skyld og skam på tidligere ansatte og aktive i Norsk Misjon blant hjemløse» (Vedlegg 25 til NOU 2015:7).

Unnskyldning, men ingen forsoning

På høytideligheten i Universitetets aula 1.juni stod generalsekretæren i Kirkens Sosialtjeneste Helmuth Liessem fram, og han framførte en unnskyldning for de overgrep mot taterne som skjedde under Misjon blant hjemløse. Han tilføyde til og med at det var en skam at Misjonen aldri bad om unnskyldning. Tater/romaniutvalget hevder at Kirkens sosialtjeneste «står nærmest» til å ta ansvar for Misjonen, og Sosialtjenesten hadde på møter med representanter for taterorganisasjonene forstått at en savnet en beklagelse. Nå skulle en slik beklagelse gis. Men med den form beklagelsen fikk, kastet generalsekretæren på nytt «skyld og skam» over ansatte og aktive i Misjonen. En må også spørre med hvilken rett dette ble uttrykt.

[ LES OGSÅ HELMUTH LIESSEMS KRONIKK: Vi beklager på det sterkeste ]

Selv om Kirkens sosialtjeneste overtok eiendommer etter Misjonen, var den en ny organisasjon. Jeg er kjent med at en generalsekretær som ble ansatt i 1993 satte som betingelse for å gå inn i stillingen at han ikke skulle ha noe ansvar for Misjonens tidligere virksomhet. Det er lite tillitvekkende at en nå, etter 25 år, står fram med ensidig skarp fordømmelse av Misjonen. At dette heller ikke tjente til forsoning, fikk en demonstrert på et seminar i Litteraturhuset dagen etter den høytidelige overleveringen. Da en deltaker i et panel av tatere ville framføre en takk til Sosialtjenesten, reiste lederen i en taterorganisasjon seg og forlot salen under meget høylytt protest. Etter møtet fortsatte den opprivende debatten.

Takker Misjonen for livet

Hele komplekset med kollektiv unnskyldning er blitt betent og komplisert på grunn av det ulykksalige vedtaket på Kirkemøtet i 1998. En ny unnskyldning i denne saken kan bare gjøre vondt verre, og det er uklart hvordan Kongen kan komme inne i dette problemfeltet. Tater/romaniutvalget har ikke maktet å komme til rette med det i sin utredning.

En må vite at det ikke bare var misjonsvennene som er blitt krenket av fordømmelsen av Misjonen, men også tatere. En av dem var Kristian Bredesen, tidligere skolesjef på Bømlo og forfatter av flere bøker om taterspørsmålet. Han ble intervjuet i avisen Vårt Land 30.12.2009. «Jeg har Norsk Misjon å takke for at jeg lever», sier han. Bredesen ble som dødssykt barn tatt fra foreldrene, kom på et av Misjonens barnehjem der han fikk den beste pleie - og overlevde. Han syntes det var opprørende at Kirkemøtet bekjente det som synd at han ble tatt fra foreldrene - og berget livet!  «Jeg er selv en av dem som ble fjernet fra min mor og far, og jeg har Misjonen å takke for at jeg ble reddet. Og det er mange av oss», sier han.


Overgrep skjedde, men en må balanse

Ingen vil i dag benekte at det skjedde overgrep og kritikkverdige handlinger fra myndighetenes og Misjonens side. Men Bredesen ville ha balanse i regnskapet og få fram både de positive og de negative sidene ved taterkulturen. Hans holdning og eksempel kan tjene som forbilde i det videre arbeidet med en bærekraftig minoritetspolitikk.

[ LES MIN KRONIKK: Vi trenger balanse i tater-regnskapet ]

[ LES OGSÅ KNUT VOLLEBÆK: Nødvendig opogjør med nedbrytende politikk ]