Har «Folk flest» 800.000 i årslønn?

Man kan spørre seg om det er folk flest som har 800.000 i årslønn. I så fall er det all grunn til å fortsette å hakke på politikerne om ulikhet-samfunnet.

Mette Gundersen, som Kristiansands fremste opposisjonspolitiker de neste fire årene har ca. 64 prosent stilling. For dette mottar hun 574.153 kroner skriver Fædrelandsvennen. Når det nå diskuteres om hun skal få dekket opp de siste 36 prosentene for å få full stilling er det nok mange av «folk flest» som får hakeslepp. Ikke av at hun ønsker full stilling, men av lønna Kristiansand kommune gir sine politikere. Samtidig krever Kristiansand kommune høye kommunale avgifter av byens borgere, noe som ikke minst de med minst ressurser må svi for. Er det mulig for politikere med slike lønninger å klare å se de som sliter mest? Er det mulig for de som sliter å våge å rope høyt nok i dagens PK-samfunn?

For bare noen år tilbake tilhørte jeg det man kan si er den «rike» middelklassen. Med ca. 700.000 i brutto inntekt i husholdningen (to inntekter) hadde vi en lavere inntekt enn de fleste i samme klasse. Likevel må man kunne si vi tilhørte middelklassen, fordi vi klarte oss. Men som cirka halvparten av befolkningen opplevde vi å gå hver vår vei, med de konsekvenser det fikk.

Økonomisk var det et sjokk fordi utgiftene knapt endret seg da jeg satt alene igjen med alle utgiftene. Kommunale avgifter er en del av den pakka. Barna blir skadelidende fordi man må prioritere totalt annerledes når det gjelder aktiviteter og ting de andre barna deltar på uten å blunke. Skal man velge de kommunale avgiftene eller årsavgiftene til barnas aktiviteter? Valget er vanskelig, men egentlig ikke noe valg. Kommunen gjør kort prosess om man ikke ordner opp.

Lokale politikeres høye lønninger gir en signaleffekt på resten av samfunnet. Enda verre er det med statlige toppledere som ofte har inntekter helt hinsides all fornuft. Til eksempel fikk avgåtte Jon Fredrik Baksaas i Telenor en etikkbonus i januar på 1.7 millioner melder Klassekampen. Han innrømmet tidligere i år å ha holdt tilbake informasjon om VimpelCom, og trakk seg ut i august, tidsnok til ikke å bli sparket ut, slik det skjedde med styreleder Øyvind Aaser. Likevel fikk han bonusen for «godt samarbeid».

Problemet er at man ikke kan snakke åpenlyst om disse tingene. Derfor klirrer tausheten i vennekretsene der alt ikke er like greit. Hos «folk flest» der man av en eller annen grunn er havnet under «middelklassen» fortviles det. Det å gå ut mot middelklassen er nemlig tabu. Det snakker man ikke om. Politikerne vil helst ha det sånn, kan det virke som. Antakelig fordi de ikke lider noen nød. Slik er det med oss mennesker. Vi har mer enn nok med oss selv.

På Skavlan sist fredag satt Sveriges mest populære skuespiller og komiker Robert Gustafsson og snakket åpenlyst om det han kalte «PK-fascisme». Han hevdet at «snart våger ikke en journalist, eller en programleder, en kunstner, en skuespiller eller en vanlig person som skriver å fortsette med det, om det ikke tydelig kommer frem at man baker sitt eget brød på morgenen, kildesorterer avfall, er med i Greenpeace, er feminist, elsker barn, løper Stockholm Marathon og går i Pride-festivalen, for da er du et dårlig menneske».

Ingen vil jo være dårlige mennesker.

Jeg ville føyd til, om du klager over økonomien, om du ser problemer rundt å ta imot mange asylsøkere. Man klager nemlig ikke over økonomien i verdens beste land å bo i, som Norge er kåret til mange ganger de siste åra. Man sier ja og amen til asylsøkerne som kommer.

Nei, jeg stemmer ikke Fremskrittspartiet.

Vi er rammet av «godhetstyranniet» sa FrPs landbruksminister Sylvi Listhaug på NRK. «Alle som tar til orde for streng innvandringspolitikk fremstilles som fæle mennesker», uttalte hun. Hun har helt rett. Flyktningsituasjonen har på mange måter vist nok en side av PK-samfunnet. På Facebook spres uttalelsen til Listhaug som ild i tørt gress. Det er det samme som gjentar seg. De som synes hun er teit og fremstiller henne i sterke negative ordelag er nærmest enerådende, mens de som er enig med henne er stort sett tause.

Ingen vil snakke om det men i Morgenbladet snakker forsker på økonomiske konsekvenser av – og holdninger til innvandring ved Gøteborgs Universitetet Joakim Rust. Han mener at innen et år forkaster Europa flyktningkonvensjonen. Sverige venter mellom 160.000 og 190.000 asylsøkere innen et år, hvilket er flere enn det som kom under hele 2. verdenskrig.

Sverige regnes som ekstremt. «Godhet» har blitt til «sinne», taushet til handling i nabolandet, derfor brenner det.

Her i Norge snakkes det stadig om kostnadene vi må ta på oss og i hvilken grad det vil gå ut over oss borgere. Problemene vi allerede har snakker få om, som masseoppsigelsene i oljeindustrien, økt ulikhet og 100.000 fattige barn av fattige foreldre. Bagateller, kan det virke som.

Det er selvsagt vakkert med et godhetssamfunn, men når det går over til et «tyranni» er det misforstått.  Artisten og musikeren Hans Fredrik Jacobsen er blant de som maner til sindighet når han skriver at «det er ikke noe galt i å påpeke alle de kompliserte sidene med flyktningsituasjonen. Det bør man gjøre, åpent og ærlig». Men han mener også at det vil være galt å konkludere med at vi av slike grunner ikke kan hjelpe, eller redusere den i pinlig grad».

Problemet med oss mennesker er at vi er så «små». Vi evner ikke å ha to tanker i hodet samtidig. Når flyktningene kommer over grensa kommer det gode frem i oss, men uvitenheten i oss glemmer de som allerede bor her og ikke har det noe greit.

Det farlige er at vi allerede er blitt et samfunn der meninger utenfor de «riktige meningene» behandles som søppel.

Selvsagt hjelper det ikke at media er rammet av den samme «sykdommen». I fagbladet Journalisten skriver Anders Waage Nilsen om «Avis-Norge som fremstår som en flokk utydelige medie-lemen i desperat flukt mot stupet». Dødsårsaken er ifølge Nilsen, monokultur. Norske avishus har tatt blåkopier av hverandres strategier i snart femten år.

Dette er like lenge vi i Protestfestivalen har holdt på i kampen mot ensretting og misforstått toleranse. Symptomene kom til overflaten like før årtusenskiftet.

Når avisene blør er det ikke grunn til å undre seg over at de også preges av PK-samfunnet.

Man snakker ikke om middelklassen, man snakker ikke om politikernes lønninger, man snakker ikke om de kompliserte sidene ved flyktningsituasjonen, man snakker ikke om den vanskelige økonomien, man lar være å snakke om det.

Hvis man snakker om det kan man risikere å bli mislikt.

Når Fremskrittspartiet nå har en opptur på valgmålinger er det tausheten som taler, for «folk flest» ser ikke ut til å mene det som kommer ut i offentligheten.

Når kommune-Norge forteller at en OK lønn for en politiker er 800.000 så skyldes det sikkert at det er dyrt å bo i dagens Norge.

Det skyldes også at de av oss som bare tjener halvparten eller mindre dekker lønna deres ved å betale like mye inn til kommunen i form av avgifter og skatt.