Vi trenger balanse i tater-regnskapet

Assimilering og motstand. Om norsk politikk overfor taterne-romani­folket (NO2015:7), er tittelen på den utredningen som det statlige Tater-/romaniutvalget overleverte til Kommunal- og moderniseringsdepartementet 1. juni i år, under en høytidelighet i Universitets aula.

Da utvalget ble oppnevnt i 2011, ble det sendt ut en pressemelding med overskrift: «­Utvalg skal kartlegge overgrep mot ­romanifolket». Utvalgets mandat var selvsagt mer profesjonelt formulert, nemlig «å dokumentere de faktiske forhold når det gjelder politikk og tiltak overfor taterne-/romanifolket».

LES MER: Knut Vollebæk skriver «Nødvendig oppgjør med nedbrytende politikk»

En kan imidlertid få inntrykk av at det er pressemeldingens formulering som har vært retningsgivende for utvalgets arbeid. Forordet i utredningen har som overskrift «En feilslått og nedbrytende­ ­politikk». Med bred pensel males alle negative sider ved norsk taterpolitikk, som tiltak i strid med menneskerettighetene, mistillit, fordommer og umyndiggjøring.

En kritisk leser må spørre: Hadde politikken ingen positive sider? Mener utvalget at norske politikere og Norsk misjon blant hjemløse bare var hardhjertede og grusomme, slik at en uten forbehold må fastslå at politikken var «feilslått og nedbrytende»? Må alle tiltak i ettertid betegnes som overgrep?

Det er nødvendig å korrigere det inntrykket som er skapt av tater-/romaniutvalget. Det kan gjøres ved å vise til et intervju i Vårt Land 30.12.2009. Det hadde overskriften «Tateren som takker misjonen for livet». Den som ble intervjuet, var Kristian Bredesen, tidligere skolesjef på Bømlo, kjent foredragsholder og forfatter. «Jeg har Norsk Misjon å takke for at jeg lever», sier han.

Bredesen var tater, og som dødssykt barn ble han tatt fra foreldrene, kom på et av Misjonens barnehjem, fikk den beste pleie og overlevde. Han syntes det var opprørende at Kirkemøtet i 1998 bekjente det som synd at «born vart tekne frå foreldra». «Jeg er en av dem som ble fjernet fra min mor og far, og jeg har Misjonen å takke for at jeg ble reddet. Og det er mange av oss», sier han.

Han ville på ingen måte benekte at det har skjedd overgrep og kritikkverdige handlinger fra myndighetenes og Misjonens side, men han ville ha balanse i regnskapet. Agnar Austvik var bestyrer på Misjonens arbeidskoloni, Svanviken, i en periode og senere rektor på Risøya folkehøgskole. Han skriver i jubileumsskriftet til Svanvikens 70-års jubileum i 1978: «I dag trenger vi ikke å legge skjul på at det i Svanvikens 70-årige historie har skjedd overgrep både i lovens og kirkens navn mot hjelpeløse mennesker».

Det er absolutt sider ved norsk taterpolitikk og ved Misjonens arbeid som en i dag finner kritikkverdig, og ingen er tjent med at det bortforklares. Men som medlem av tater/romaniutvalget Karen-Sofie Pettersen skriver i sin doktoravhandling fra 2005, må en unngå en svart-hvitt framstilling. «Jeg vil si at Misjonens innflytelse på taternes liv var på både godt og vondt», skriver hun.

Tater-/romaniutvalget har ikke hatt noen lett oppgave. Taterne/romanifolket utgjør en sammensatt befolkningsgruppe, med ulike livshistorier og livssituasjoner. Nøyaktig antall tatere er ukjent, siste anslag sier mellom 4.000 og 10.000. Det eksisterer fire ­taterorganisasjoner, som ikke er samordnet. Flertallet av taterne er heller ikke organisert, og det har vært vanskelig for utvalget å få kontakt med dem.

I vedlegg seks til NO2015:7 gir forskerne M.F. Aarset og R. Nordvik rede for dagens situasjon. Her understrekes det at ­deres rapport er problemorientert og kan ikke leses som en kartlegging av alle med ­tater-/romanibakgrunn. Noen av dem som er blitt intervjuet, er opptatt av å få fram de mørke sidene i historien, mens andre gir ­uttrykk for sterk frustrasjon over at det bare er de mørke sidene som kommer fram. De er bekymret over at de som «har klart seg bra», forblir usynlige.

I det hele er meningene svært delte. Men fordommer, usynliggjøring og diskriminering overfor tatere er et generelt og ­omfattende problem i Norge også i dag. Om dette finnes det mange avslørende og tragiske beretninger i utredningen. Utvalget skal ha honnør for at dette problemet er blitt belyst. Vi må komme dit at ingen mener at det er en skam å være av taterslekt, og ingen trenger å skjule det.

Misjonens historie er dessverre meget overflatisk behandlet i utredningen NO2015:7. Misjonens mål var ikke primært å fremme statlig assimileringspolitikk, men å hjelpe­ medmennesker i nød. I 1893 skrev Jacob Walnum i Morgenbladet: «Taterbørnenes Nød er så iøynespringende at det ikke kan tænkes andet enn at en ­Appel til den kristne barmhjertighet vil bli mødt med Sympati og Forstaaelse».

Samme år utkom boken «Paa Fantestien» skrevet av Martin Mathiassen Skou, «forhenværende Omstreifer». Skou var født «på fantestien» i 1849 på Jæren. Gutten fikk skolegang, ble konfirmert og gikk på lærerskole, sammen med Arne Garborg. Sju år virket han som lærer, inntil han og igjen gav seg ut på «fantestien». I ti år levde han som omstreifer: «… det var at vade over Myrer og Heier eller traske Landeveiene, ofte i Sne og Kulde, og det mangen Gang næsten uden Klæder på Kroppen, efterstræbt av Lensmanden o.a. ­Øvrighetsperoner for Overtædelse av Betlerloven, i Almindelighed var vort Liv et grænseløst Lidelsesliv».

Denne beskrivelsen av taterlivet samstemmer med det en finner i flere moderne taterbiografier, for eksempel Dagfinn ­Grønosets bok om «Tater-Milla»­ fra 1974. Livet som omstreifer kunne være idyllisk når det var sol og sommer, men hardt i frost og kulde.

Per Haave, medlem av utvalget og en meget habil forsker, har flere bidrag i vedlegg til utredningen. Han har undersøkt påstanden om at det under «skammens stein» på Ris kirke­gård i Oslo er en massegrav med navnløse tatere som har vært pasienter på Gaustad sykehus, og som der ble utsatt for umenneskelig behandling.

Undersøkelse av pasientjournaler har vist at en eneste person av tater-/romanislekt er gravlagt på den anonyme minnelund på Ris. Haave fastslår at hun verken ble lobotomert, ­sterilisert eller utsatt for medisinske ­eksperimenter. Han har undersøkt ­lobotomipraksis på Gaustad rent generelt og ikke funnet noe som tyder på noen ble lobotomert fordi de var tatere.

Haave påviser at uttrykket «anonym massegrav» ble brukt første gang i 1996, men det er ukjent hvem som har funnet opp dette. Hver 7. mai holdes en minnehøytidelighet her, og det er underlig å lese hvilke påstander som er framsatt i taler her, alt på grunnlag av en oppkonstruert historie.

I 2005 talte professor Knut ­Aukrust, styreleder i Holocaustsenteret. Han er blitt kjent for at han anklaget norske myndigheter for folkemord og etnisk rensing. På kirkemøtet i 1998 brukte biskop Gunnar Stålsett også ­begrepet etnisk rensing. Tater-/romaniutvalget har merkelig nok valgt å forbigå disse anklagene i stillhet.

Kristian Bredesen og ­Agnar Austvik reiste i en årrekke sammen og holdt foredrag på skoler og i foreninger. Tateren og den tidligere lederen i ­Misjonen kunne altså sammen redegjøre både for de negative og positive­ sider av norsk taterpolitikk. Hadde­ tater-/romaniutvalget fulgt samme linje, var NO2015: 7 blitt bedre egnet som grunnlag for en framtidsrettet minoritetspolitikk i Norge.

Først publisert i Vårt Land 02.11.2015

[ LES FLERE SAKER FRA VÅRT LAND OM TATERNE ]

LES MER: «Beklager overgrepe mot taterne»