Biskopene går foran og splittelsen forsterkes.

Men, når de fleste av biskopene har konkludert med at den historiske og teologisk velbegrunnende holdning til ekteskapet, som en forening  mellom  mann og kvinne, ikke lenger  er å anse som retningsgivende for det moderne mennesket ,så reiser dette nye problemstilinger som man hittil i liten grad har drøftet .

Flertallsbiskopenes syn vil nødvendigvis få følger og berøre en rekke kirkelige virksomhetsområder  som naturlig hører inn under det  vanlige menighetsarbeid. Både konfirmasjonsundervisning, barne og ungdomsarbeid, koraktiviteter,  og en rekke andre  hverdagsaktiviteter,vil bli berørt av flertallsbiskopenes nye tilnærming til kirkelig vigsel av samkjønnede.  Og, som en følge av dette må biskopene også  bære hovedansvaret for et mulig  økende konfliktnivå lokalt,i hver enkelt menighet, fordi enigheten om å være uenige ikke nødvendigvis er noen fredsskapende trylleformel.

Flertallsbiskopene har f,eks som Åpen  folkekirke,  valgt å ikke kommentere de ufødte barnas situasjon, og avskrevet dette som irrelevant, og har dermed heller ikke besvart spørsmålet om hvordan den planlagte og bevisste farløshet, eller morløshet - kan forsvares i et teologisk og etisk perspektiv.

I 2008 ble det vedtatt en rekke nye lover som  i praksis gjorde kjønnsspørsmålet uvesentlig i spørsmålet om oppdragelse og oppvekst. F.eks den nye barneloven , ekteskapsloven, adopsjonsloven samt bioteknologiloven. I forarbeidene til loven fantes det heller ingen  ”problematiske” forskere med synspunkter eller kart som ikke stemte med det politiske terrenget, og derfor heller ingen drøftelse av de mulige problematiske følgene for barna ved dette lovverket. En politisk langpasning og rett i mål så å si. For de som omfavner den nye "familievirkeligheten" , i det rettighetsorienterte voksenperspektivet, er det i praksis kun omsorgsevne som teller.

Mulige konsekvenser for de ufødte barna har derfor vært et ikke - tema så lenge pressgruppen(e) bak  påberoper seg en generell rett til barn, helt uavhengig av biologiske forutsetninger, og at all annen argumentasjon derfor har vært å betrakte som sterkt diskriminerende En av konsekvensene av denne lovgivningen er at barn som fødes av lesbiske mødre som er gift etter den nye ekteskapsloven, og som har benyttet seg av retten til befruktning på statens bekostning, pr. definisjon ikke kan ha noen far fordi loven ikke tillater både far og medmor.

For disse barna, så har de stortingspolitikere som støttet lovforslagene og som bidro til flertallet, bidratt til den formelt – og i praksis vedtatte farløshet. Altså i sterkt kontrast til mange av de samme politikernes tilsynelatende vern om farsrollens betydning og farsrollen som egenverdi. Nettopp dette var jo hyppig benyttede argumenter i debatten om f,eks svangerskapspermisjon for far - altså farsrollens egenverdi.

Og nå dessverre, med mange biskoper i folkekirken på laget, som så langt - i alle fall tilsynelatende - har valgt å ikke løfte dette spørsmålet og disse barna frem i offentligheten.

Helse og Omsorgsdepartementets rundskriv i 2011, som presiserte at fastleger ikke hadde anledning til å reservere seg mot å bidra til kunstig inseminasjon for lesbisk samlevende, måtte forstås som en logisk konsekvens av lovverket, og at man derfor ønsket flere barn uten fedre, eller i det minste – kanskje for samvittighetens skyld - ikke problematiserer situasjonen. Lovgivningen som tillater barnet å oppsøke sin biologiske far etter fylte atten kan knapt tillegges betydning i denne sammenhengen, hvor det jo nettopp er anonymiteten som er det bærende element i lovverket.

Den samme anonymiteten som barnet altså må leve med i hele sin oppvekst. Nettopp de årene som i størst grad former et menneske. Derfor er det også med stigende undring jeg registrerer flertallsbiskopenes fravær i debatten om disse barna og deres situasjon, og hva som blir kirkens syn på barnet når kirkelig vigsel for samkjønnede eventuelt innføres, og at biskopene derfor  de facto har gitt sin tilslutning til farløsheten. I dette perspektivet er det selvsagt mulig å forstå at ingen av flertallsbiskopene har vært særlig villige til å forsvare dette offentlig. I motsetning til f,eks avisen Vårt Land  og  Erling Rimehaug, som tidligere har tilkjennegitt sitt synspunkt på kirkelig vigsel av samkjønnede, som en linje man ikke støtter.

Nettopp av hensyn til barna.

Flertallsbiskopene har nok en gang tydeliggjort at dette er ett av mange spørsmål som er underordnet kirkelig vigsel av samkjønnede. Spørsmålet gjenstår derfor fortsatt  ; hvordan  biskopene kan forsvare den planlagte farløsheten, eller morløsheten, i  et teologisk og etisk perspektiv, fremstår både som trist  og ansvarsfraskrivende. For svært mange kirkemedlemmer vil denne tilnærmingen være tung å svelge. I forhold til FN`s barnekonvensjon, som fastslår barnets rett til å kjenne begge sine foreldre,  anerkjent og ratifisert av en rekke land ,deriblant Norge, fremstår deres holdning som ytterligere ansvarsfraskrivende.