Om kirkens enhet og ugyldige argumenter

I et innlegg på dagen.no formaner Rolf Kjøde oss alle om å slutte opp om kirkens klassiske syn i homofilispørsmålet, for å bevare den verdensvide kirkens enhet.

Jeg deler Kjødes anliggende om kirkens enhet. Likevel - han målbærer et standpunkt som ofte blir trukket frem fra konservativt hold i debatten om homofilt samliv, og som jeg i liten grad opplever noen adresserer. Alt for ofte – også her i dette innlegget - fremstilles det liberale synet i homofilidebatten som at de som endrer syn i dette spørsmålet gir etter for «et enormt press for tilpasning», både fra sentralkirkelig hold, fra en offensiv presse, og fra den rådende opinion i samfunnet generelt. At et slikt press forekommer er åpenbart, det kan enhver skrive under på som har fulgt debatten gjennom årene. Og det stemmer sikkert at noen også gir etter for et slikt press og faktisk tilpasser seg – slik Kjøde er inne på i sitt innlegg. Og videre henstiller han til at biskopene igjen «må søke enhet med den massivt dominerende delen av den verdensvide kirke som ikke har gitt etter for den sekulære kulturens trykk i disse spørsmålene» slik at kirkens enhet bevares.

Det jeg undrer meg over er at spørsmålet om kirkens enhet i det hele tatt blir brukt som et argument i denne debatten. Som gode lutheranere har vi alle blitt opplært i at vi selv skal lese vår Bibel og tolke det som står skrevet der, noe vår pietistiske tradisjon i aller høyeste grad sluttet opp om. Selvfølgelig er vi en del av et større fellesskap, og vi skal alltid søke kirkens enhet og være ydmyke for den tradisjonen som kirken er bærer av, men det er jo nettopp den enkelte kristnes selvstendige lesning og tolkning av Bibelen som alltid har vært en av reformasjonens fanesaker – noe som f.eks. førte til oversettelsen av Bibelen til våre ulike morsmål. Likevel kommer Kjøde og mange andre med argumentet at siden flertallet i den verdensvide kirke fortsatt står på den klassiske linjen i dette spørsmålet, så skal også vi gjøre det - av hensyn til kirkens enhet. Kirkens enhet er et svært viktig anliggende – ikke minst forankret i Jesu egne ord – men som teologisk argument i et spørsmål man er uenige om er det i aller høyeste grad ugyldig. Likevel er dette et ofte brukt argument fra de som målbærer et klassisk syn i homofilispørsmålet.

Som kristne er vi alle kalt til å lese vår Bibel og be Gud om veiledning om hvordan vi skal tolke våre liv og våre erfaringer i lys av Den hellige skrift. At flere og flere kristne – både lekfolk, biskoper, teologer, forskere og prester i både inn- og utland de siste tiårene har kommet frem til et annet standpunkt enn det klassiske i homofilispørsmålet, kan ganske enkelt ikke bare defineres som at de gir etter for press. Dette er mennesker som har kjempet sin egen kamp, og ofte har stått alene år etter år – og nettopp ikke gitt etter for presset fra et massivt flertall i kirken både her hjemme og i verden for øvrig.

Ethvert teologisk spørsmål må vurderes og diskuteres på grunnlag av hva Bibelen lærer oss – og da må vi ta i bruk hele vårt tilfang av teologiske disipliner for å belyse dette; både bibelteologi, systematisk teologi, religionsfilosofi, kirkehistorie og alle underdisipliner under disse. Dette har kirken gjort til gangs de siste 20 årene og vel så det - og derom strides fortsatt de lærde. Men likevel - hva kirkens flertall måtte mene om dette og hint er prinsipielt sett irrelevant. Hvis jeg som kristen – etter å ha lest og studert Bibelen, og søkt Guds veiledning i et gitt spørsmål, kommer frem til noe annet enn det flertallet i vår kirke mener, ja da handler det jo om min samvittighet over for Gud og min neste hva jeg da vil foreta meg. Tør jeg stå opp og ta kampen mot flertallet? Eller lar jeg det være og gir etter for presset? Jeg håper at de som er kalt til å være våre biskoper og hyrder i kirken ikke skjeler vil hva folk flest måtte mene – om dette nå er den alminnelige folkeopinion her hjemme eller «den massivt dominerende delen av den verdensvide kirke som ikke har gitt etter for den sekulære kulturens trykk i disse spørsmålene» - når de skal gå foran og lede kirken på veien videre, men følger sin samvittighet og det kall de har fått fra Gud – enten de står for et klassisk eller liberalt syn i homofilisaken.

Og så er det min bønn og mitt håp om at kirkens enhet faktisk kan bevares i den tiden vi nå går i møte, og at vi fortsatt kan stå sammen om kirkens viktigste oppdrag: å forkynne evangeliet til stadig nye generasjoner.

Dette oppdraget vet jeg at både Kjøde og den såkalt liberale fløy i kirken står sammen om - la oss holde fast på dette, og ikke bidra til unødig splittelse og posisjonering i kirken. Kirken går en krevende tid i møte, og vi trenger at alle gode krefter står sammen om vårt felles kall og oppdrag.